Zambia del 1 – Morishani Nkwai etter 21 år, onsdag 25. oktober

Under African Skies – på vei fra Lilongwe til Lusaka.

De første tankene på vei inn til Lusaka fra flyplassen, 20 kilometer sol og veier uten humper. Et land i sakte framskritt, sterkt oppmerksomhet fra Norge, bl.a. gjennom fotballforbundets satsing i Livingstone-området.
Framskrittet ses på de rene gatene og varer i butikkvinduene. For 21 år siden var det ikke varer i butikkene. Mye eies av sørafrikanske interesser. Togsettet har fått et lokomotiv.

På flyet spør jeg etter en penn for å fylle ut innreiseskjema. Stuerten kommer med et glass varm melk. Dette er et problem jeg har opplevd tidlgiere på turen også. Ingen forstår hva jeg sier, uansett hvilket språk vedkommende snakker. Sikkert fordi jeg er tunghørt og har et stemmeleie som treffer akkurat den frekvensen folk ikke hører på.

Grubler alltid på hvordan jeg skal komme meg fra flyplassen og inn til et greit sted å sove når jeg kommer til et sted for første gang. Når du først er i et land er alt greit – når du blir vant til grooven og the moves. Men de første to timene er alltid litt pes.

Lusaka var helt greit. Orden på flyplassen, lite folk, taxier med skilt og greie sjåfører i lyseblå Toyotaer. Jeg skulle betale 110 000 Kwacha for de to milene inn til Kuo Nboka Backpackers, et koselig lite hull jeg hadde ordnet med på forhånd. Kjøreturen inn til byen er behagelig. Gjestehuset er fullt, helt til de skjønner at det bare er meg som skal bo der… Den hyggelige taxisjåføren har selvsagt ikke vekslepenger, så han stikker for å finne det. Jeg har ikke sett noe til ham siden. Jeg blir aldri lurt på tur……
Jeg vet enda ikke hvor mange kroner den snille gamle bestefaren snøt meg for, men 40 000 kwacha er litt penger, er det ikke? Selv nå, en uke senere har jeg ikke helt klart å finne ut av vekslingskursen mellom Kwacha og kroner. Tror det ligger på 1 til 580 eller noe sånt.

Ku’mboka, ikke akkurat Hilton, men gjør nytten.

Ku’mboka er et trivelig lite gjestehus. Ingen a/c selvsagt, det meste er farga rosa, maten er grei. Hvis dette er backpacker-standard, kan backpacker-hosteller i Zambia definitivt anbefales.

Bruker ettermiddagen til å kikke meg om i Lusaka, går ned til Cairo Road, byens farligste gate og ingen ting er forandra siden 1985. Fremdeles merker en at dette er det sørlige Afrika, ikke Øst-Afrika. Hvordan? Umulig å si, bare bilder fra tiden jeg fulgte med på Apartheid-kampen som sitter spikret i bakhodet.

På kvelden spiser jeg spareribs hos Petes’, byens mest kjente grillhus. What more? Nada.

1 svar
  1. Ståle
    Ståle says:

    Deilig liten skildring av første møte med et land. KJenner meg igjen i beskrivelsen av de to første timene. Men det er en egen sjarm med akkurat disse timene i litt spenn mellom det gamle og det nye landet. Ku’mboka skal jeg notere meg for framtidig besøk til Zambia.

    Får lyst til å returnere til Zambia for å se endringen du skriver om. Jeg opplevde ikke Zambia som så rotete som du minnes. Opplevde Zambia som ganske ryddig på mine besøk.

    Smiler litt i det skjegget jeg ikke har over møtet med den hyggelige drosjesjÃ¥føren. Vennlig eller ikke. DrosjesjÃ¥fører er en egen rase tror jeg. Det er de som stÃ¥r for 95% av lureriene jeg har blitt utsatt for – enten de strandet som forsøj eller ble gjennomført med hell. Artigst er det nÃ¥ nÃ¥r det er dem selv det gÃ¥r ut over. F.eks. i Sofia der en drosjesjÃ¥før kjørte en ufattelig lang omvei med M og meg, bare for Ã¥ fÃ¥ det tredobbelte igjen av den prisen han prøvde Ã¥ lure av oss. Vi hadde for mye smÃ¥penger, og trengte Ã¥ bli kvitt noe før vi reiset videre. Han ville fÃ¥tt samme sum om han hadde kjørt strake veien til hotellet 🙂

    Takk skal du uansett ha for at jeg får bli med på turene dine selv om jeg befinner meg her hjemme i regnet og kulden.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *