Zambia del 8 – Up the Chobezi, lørdag 28. oktober

Zambesi er et nytt safari-område for meg. Forrige erfaring fra Kafue og Kasaba Bay var ikke imponerende, selv om disse parkene også hadde sine sider. Dette var i 1985.
Zambesi-området er tema for flere av bøkene til Wilbur Smith, nevnelig Elephant Song og The Leopard Hunts in Darkness. Det lover godt.

Jeg drar ut til Fawlty Towers kl. 7.15, og treffer på 8 amerikanere og 2 peruvianere. De ser ut som backpackere; skitne, solbrente, langhåra, skjeggete (med unntak av de to jentene), brautete. Selvsagt har én forsovet seg, og tre har lagt igjen passet på Jollyboys. Sad to say har de ikke tilgang til safen, og vi blir forsinket tre kvarter mens vi venter på at de skal fikse saken.

Vi kommer oss av gårde. Backpackerne er en vennegjeng som har rafta 6 netter og 7 dager nedover Zambezi. Chobezi-turen er siste lille tur før gjengen drar hver til sitt: Cape Town, Midtøsten, California, Lima, Paris. Som sagt, en brautete gjeng med slitsom rappkjefthumor tidlig på morran, men de er inkluderende som bare amerikanere kan være det, så hakuna matata.

Får best kontakt med Wayne, Warner eller Warren – prøv å si de tre navnene på bred amerikansk slang. W med svær Lowepro ryggsekk, i sekken et Nikon-kamera, et Mamyia 6×4,5, lysmplere, bakstykker – fyren er eiendomsmegler, men har jobba som motefotograf i Denver. Det tar litt mer tid å komme innpå de andre. En av de mest storkjefta snakker og agerer kommandospråk. Han er på ferie fra en jobb i Midtøsten. Klarer ikke tenke annet enn at han er GI i Irak.

Vi kjører 60 kilometer på gode veier til Kazungula, grenseby til Botswana og Namibia, fergested for kryssing av Zambezi. 18-hjulinger står og venter på å komme over The Great Zambezi med pontongen som transporterer biler over elva. Det er plass til én 18-hjuler om gangen. På gode dager er det to pontonger som deler på jobben. Det tar oss fem minutter å kjøre fra første lastebil i køen og ned til elva. BIlene kan stå i ukevis på begge sider av den 500 meter brede og, til tørketid å være, vannrike elva. Der bilene samler seg opp, samles også horene, og HIV og AIDS florerer, samtidig står varene der og stiger i pris og etterspørsel mens kundene venter på at bilene skal komme på den andre siden – nord til Lusaka, Tanzania, Malawi, eller den rake veien sørover mot Gaborone og Jo’burg.
Dette er stedet for Nesta. En bro og bompenger hadde gjort selskapet styrtrike, og flaskekorken over Zambezi hadde gått i oppløsning. Det er sånn Sør-Afrikanerne gjør det – hvorfor ikke nordmennene?

Vi glir glatt gjennom passkontrollen, og alle skal minne meg på at jeg ikke har re-entryskjema. Det koster meg 25$, men det er penger andre har mer nytte av enn meg. Vi tar speedboat over, ikke pontong, og på den andre siden blir vi møtt av åpen safari-bil.
Det er 12 kilometer ned til Chobezi, nede ved elven venter en platting med skrog. Vi går ombord, og seiler oppover grense-elva mellom Botswana og Namibia. Gratis drikke, sumplandskap, vi kommer så nær flodhester og elefanter at jeg fryser på ryggen i varmen. Bavianer, utallige anteloper, fugler, ved et kort landfall stikker en lat flodhest hodet opp 7 meter fra oss. I det vi legger fra land igjen forteller guiden at sikkerhetssonen er på 20 meter. Han har gitt beskjed til dyrevokterne på land at Flode må skytes – han er en reell trussel mot oss. Jeg har nettopp tatt bilde av flodhestens hjørnetenner…
– Hvis den ville, forteller Rambo som har bodd 5 år i Las Vegas, kunne flodhesten ha veltet båten vår. Flodhesten er det dyret i Afrika som tar flest menneskeliv.

Vi krysser fra elvebredd til elvebredd, kameraet går varmt. Chobe har en elefantstand på 60 000 individer. Det er alt for mange i forhold til parkens grunnlag, og det i en park som strekker seg fra grensen og 20 mil inn til Okavango. Og det er Okavango, et av Afrikas forjettede landskaper, jeg ser for meg der jeg flyter av gårde på elven som renner ut av Eden. Vannbøfler, flodhester, hjort, fugler. Elefanter, hundrevis av dem, leker seg i vannet og på elvebredden , femti meter fra oss. Jeg bare håper at bildene kan forklare det som det ikke er mulig for meg å si med ord. Men Chobe har Afrikas største tetthet av elefanter. Jeg er heldig, det er tørketid, og da trekker dyrene til elva. I regntiden er de mye vanskeligere å finne, de trekker inn i landet til og over grensen til Zimbabwe og Wankie-parken. Jeg er der på rett tid, akkurat som jeg var i Masai Mara.

Lunch på Chobezi River Lodge, buffé med Impala og Kudu-kjøtt. Impala smaker sukret lammekjøtt, kuduen gjør meg dårlig. Velstand ved elvebredd, svømmebasseng, svale skygger midt i krattskog. Beskyttet rikdom.

Etter lunch blir det game drive. Landskapet er ikke mye å skrive om før vi kjører ned til elva. Men vi kjører over støv og sand før vi kommer dit. Vi ser den samme faunaen som fra elva, men dene gangen sloss vi om plassen med ende flere hundre elefanter – kjører mellom beina på de. De beveger seg i flokker, to uker gamle småtroll og 60 år gamle kjerringer. Balansering av bestanden er helt nødvendig , og skjer ved at hele flokker skytes – femti om gangen, store og små. Dreper du noen få, vil de andre elefantene huske det, og hevne seg hvis de møter sine banemenn. Ã… kverke den eldste ødelegger balansen. Det høres brutalt ut, og det ér brutalt. Men det er nødvendig. Det handler om å ta vare på et økosystem.

Vi ser giraffer og japanske turister. Bortsett fra disse er det bare å dra tilbake til Livingstone. Mara Game drive om morran, Chobezi kveldscrise i solnedgang. Den perfekte dag?

Solsteikt og utslått av varmen avsluttes dagen med middag ved Zambezi før turen går innom byens fineste klubb. Det er et høl, og jeg blir kjørt hjem tidlig mens mine verter fortsetter festen ut over natta.

3 replies
  1. Marie:)
    Marie:) says:

    oj, for en dag!!! reiselysten min blir ikke akkurat noe mindre av Ã¥ lese dette! spennende, rart og litt skummelt samtidig.. høres helt fantastisk ut! 😉

    Svar
  2. Ståle
    Ståle says:

    Du får opplevd mye spennende, brutter. Og flink til å formidle det er du også. Til glede for oss som i noget større grad må holde oss ved fortet. Koblet sammen med bildene du har vist, får jeg nesten følelsen av å ha vært der.

    Var du innom tre land p̴ denne dagsturen РZambia, Botswana, Namibia?

    Svar
  3. geirsan
    geirsan says:

    Namibia får bli en annen gang. Men båten gikk jo fram og tilbake fra bredde til bredde, og den andre siden av bredden var jo Namibia, så teknisk sett: Ja, jeg har vært i Namibia. Statistisk sett holder det likevel ikke, da jeg a) ikke har stempel i passet eller b) har befunnet meg på landjorda mer enn en time.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar til Ståle Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *