Politisk korrekt besteborger på tur gjennom Sørøst-Asia
Torbjørn Færøvik. Buddhas barn, Oslo 2006.
Torbjørn Færøvik er vel ved siden av Tomm Kristiansen vår fremste reiseforfatter. Hva en reiseforfatter er? En som reiser, leser bøker, og så skriver bok om det. Hvertfall hvis du skal bedømme ut fra boken Buddhas barn, den første boken jeg har lest av Færøvik.
Jeg vet ikke om jeg liker dette eller ikke. Buddhas barn er en bok om en reise i fire etapper vÃ¥ren 2005 til de buddhistisk orienterte landene i Sørøst-Asia Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Jeg skulle skynde meg Ã¥ lese denne boken før jeg selv drar til Thailand og Kambodsja om fjorten dager, og hoppa derfor over Vietnam. Men møtet med Kambodsja svekket ikke akkurat reiselysten, og rundreisen i Thailand – til omrÃ¥der jeg selv har vært i – ga meg ikke mindre lyst til Ã¥ reise dit igjen. Færøvik fÃ¥r nemlig fram at dette er flotte steder Ã¥ reise gjennom, og de har en fjern og nær historie som vi pÃ¥ vÃ¥r bergknaus bare kan drømme om.
Men det er noe ved boken jeg ikke er helt komfortabel med. Det første tror jeg er at det Færøvik, kunne jeg også gjort. Det han opplever på turene sine kunne jeg også opplevd, og opplevelsene hadde vært like interessante for leserne. Færøviks metode er nemlig ganske så enkel: Han reiser sånn at jeg ikke behøver gjøre det, og så leser han alle bøkene jeg kunne ha lest, og så refererer ham de. Det er en skrikende mangel på skjelssettende opplevelser i denne boken. Blir det for hverdagslig?
Det andre er språket. Noen elsker det. Språk har med smak å gjøre. Færøvik omtales i kritikerkretser som en av de mest stilsikre forfattere vi har. Men jeg syns det blir for arkaisk og dillete. .Jeg for min del krymper meg ved formuleringer som denne:
Så rart. Allerede nå føler jeg meg bedre.
Ikke heller hjelper det at han til stadighet skal snu om pÃ¥ setningene slik at «Det hjelper heller ikke» blir til nettopp «Ikke heller hjelper det»-konstruksjoner.
Det tredje? Måten han omtaler kvinner på er med aller beste velvilje banal. Eller hva skal man si til denne formuleringen som beskriver en pagode i nærheten av drømmebyen Mandalay i Burma?
Den yppige pagoden ble reist p å1600-tallet av kong Thalun. Ifølge legenden skal den være en prefekt kopi av brystene til kongens favoritthustru, skjønt noe forstørret – 46 meter høy og 274 meter i omkrets. skulle så gjerne ha hoppet over bord, svømt i land o gløpt helt opp til verndes største kvinnebryst.
Av og til skinner det gjennom at Færøvik vil være mann, f.eks. nÃ¥r han beskriver Bangkoks massasjeinstitutter og og de kvinnene som skal fÃ¥ fram de livgivende kreftene i den gamle skrotten… Færøvik vet om de enorme problemene knyttet vestlige menns kvinnesyn i Thailand, og latt slike antydninger ligge.
Jeg anbefaler folk å lese boken. Den flommer over av innlært kunnskap. Men samtidig skal man huske at dette er litteratur av det besteborgerlige slaget, der forfatteren ser alt fra sin høye beleste hest. Det er vel kanskje derfor han trosser anmodningene fra Aun San Cu Chy og velger å reise inn i Burma selv om opposisjonen ber folk holde seg vekke. Færøvik ser på seg selv som en kritisk opplyst turist, den type turister opposisjonen faktisk kan gå god for. Det er bare så synd at den kritiske sansen nesten er øredøvende i sitt fravær i beskrivelsene fra Burma. Buddhas barn er en lettlest døråpner inn til Sørøst-Asia, vårt nye Syden.
Men det fins mer spenstige bøker om Sørøst-Asia enn denne.
Jeg begynte aa lese en bok han fyrenjaa, men saa fikk jeg ikke lest den likevel! 🙁
Takk for morsomme kommentarer paa bildene, vi ler oss ihjel hver gang! 😀
Det har forressten kommet flere bilder paa Cordoba naa, flere bilder venter! Hoy opplosning paa bilder gjor at det tar timesvis! (Solibor kameraet er veldig avansert paa det omraadet!!);)
Jeg skal sende mail til deg paa paa hva som er verd aa se i Argentina til deg, hvis Global skulle reist dit en gang 🙂
Naa gaar snart bussen vaar, vi skal til Mascao lenger nord i Brasil!
Tudelidu di ku! 🙂
God tur med bussen dit bussen gÃ¥r. Har aldri hørt om stedet før. Og ja, det er umulig Ã¥ ikke lage morsomme kommentarer til de bildene der….
Interessant. Men jeg syns kanskje du er noget kritisk. Enkelte av tingene du reagerer på er vel trolig kun ment som en humoristisk observasjon eller bemerkning. At han skriver om mangelfullt skjellsettende opplevelser gjør jo heller ikke boka mer uinteressant i seg selv. Det er jo mer spennende om det som står skrevet er basert på spennende henelser eller tanker. Men ikke alle har anledning til å reise over alt. Og da kan hverdagslige beskrivelser av slike turer som hvermannsen gjør så absolutt ha sin misjon. Tror nå jeg.
Men nÃ¥ skriver jeg jo dette bare for Ã¥ motsi deg…
Jeg skal korrigere meg selv: Dette er en veldig bra bok. Jeg vet mer om Sørøst-Asia enn jeg gjorde før jeg leste den, jeg får lyst til å reise mer i regionen, og språket er både godt og lettfattelig.
Mine kritiske merknader gjelder mer at jeg misliker de formuleringer jeg siterer, som jeg syns er barnslige, og jeg misliker at han prøver å være morsom eller underholde meg med et emne som jeg syns er dypt tragisk. Man farer ikke lett over spørsmål om kvinnesyn når man skriver om Thailand, og det syns njeg forfatteren burde gjort.
Den siste følelsen jeg sitter med sier mer om meg enn om forfatteren. Jeg går med følelsen av at dette kunne jeg skrevet selv, hvis jeg hadde lest noen flere bøker om regionen. Akkurat dét er ikke et kvalitetsstempel, og det som skiller boken mellom at boken er en god bok og en glimrende bok.