Jeg har ikke for vane å skrive julebrev, det er mange år siden nå, og det er ikke meg å spre om meg med julelykke på sosiale medier. Men i år klarer jeg ikke la være, jeg opplever det som en nødvendighet, og i denne omgangen med adverbet «dessverre». Det har en del med jul å gjøre, men ikke så mye med lykke.
Det har forså vidt vært en hyggelig jul så langt, men det er vanskelig å glede seg over det som skjedde på Betlehemsmarken for 2032 år siden, eller noe deromkring, når bildene fra Gazastripen, 76 kilometer fra dagens Bethlehem, viser folk i krig, som sulter i krig som bombes i krig, som dør i krig som ikke skulle dø i krig, fordi Genevekonvensjonen og folkeretten skal beskytte dem. Men Genevekonvensjonen beskytter ikke denne gangen. Ikke kristen etikk heller. De beskytter ikke når de blir satt til side, eller når den tolkes slik man vil.
Det er vanskelig å glede seg over julen når det 3491 kilometer fra der jeg skriver dette er mennesker i skyttergravene i Øst-Ukraina som ikke ønsker å være der på andre året, men de må – av ren nødvendighet og kjærlighet til sine. De fleste er på alder med mine egne barn. Mine egne barn som brikker i et spill og som kanonføde? Jeg klarer ikke tanken ved det fordi makt er den viktigste valutaen, og noen sitter og veier menneskeliv på en vekt.
Slik svarer Israel på sin offisielle Twitter-kanal når FN påpeker den overdrevne bruken av makt:
FN i Geneve: Even wars have rules
Israel: Tell that to Hamas
Hva? Jeg klarer bare å lese én ting her: Siden Hamas bryter krigens regler, så kan også Israel gjøre det. En statsmakt som har forpliktet seg på FN-konvensjonene, velger bevisst å bryte dem fordi en militært svakere motpart velger å bryte det. I følge etikken om rettferdig krig (altså, krig som kan forsvares) er kravet at det skal være en forsvarskrig (check), at man skal bruke makt proporsjonalt med motstanderens makt (uncheck), og at man skal ramme krigens agenter, ikke sivile (uncheck). Jeg forsvarer verken 7. oktober eller Hamas, og jeg kan på mitt stakkarslige vis forstå den enorme smerten 7. oktober skapte, som en følge av år med terroraksjoner inne i Israel. Men det er én ting jeg ikke klarer å forstå. Jeg må uttrykke det sterke ubehaget og den uroen jeg føler, spesielt nå i julen hvor historiens kanskje viktigste sted plutselig blir dagens viktigste sted. Og min uro er: Hvorfor forsvarer mine egne det som ikke kan forsvares? Ikke ut fra Geneve-konvensjonen. Ikke ut fra kristen etikk om rettferdig krig. Ikke hvis alle liv er like verdifulle?
Hvorfor kommer den sterkeste støtten til Israels krigføring i Gaza, uten nåde, uten pause, fra konservative kristne – også i min vennekrets, men først og fremst fra USA og fra amerikanske evangelikale kristne? En støtte som fører til bildene som vi ser nå, og en støtte som lik et rekyl rammer jøder over hele verden – også det helt uten rettferdighet.
I hvilket navn vi gjør det, vet jeg ikke, for jeg klarer ikke lese noen som helst holdning eller budskap i denne retning fra han som vi feirer jul for. Og selv om noe av det vi får vite fra Midtøsten er Fake news, hva er sant og usant av det Hamas melder, og hva er rett og galt av det Israels venner melder, så er det ingen måte vi kan bortforklare det.
Nei, jeg blir lei meg når vi forsvarer en nasjons «rett» til å tilsidesette etikken og rettigheten og forankrer det i et eskatologisk framtidsbilde som vi om vi vil eller ikke, ikke kan forankres i noe annet enn en 2000 år gammel visjon. Jeg kan ikke svare på hvorfor folk tenker som de gjør, jeg kan bare spekulere. Men blandes teologi med romantikk? Gjør kjærlighet til Israel folk blinde? Er krigens språk kjærlighetens språk? Jo, når man forsvarer det man elsker ér det jo også det, men når går et forsvar over fra å være et svar til å bli et angrep?
Jeg klarer ikke et eneste sted å se at det er kristelig etikk at makt skal møtes med overmakt. I hvert fall ikke i Bergprekenen. Jeg ser en radikal og opprørt person tale (merk forskjellen på opprørt og opprører), ikke en radikal person etter den blårøde aksen vi vanligvis vanligvis tenker, en person som ikke tenker og handler etter de menneskelige akser som vi gjør. Er det noe han lærte oss, så var det at vi pinadø er forplikta å handle rett, og han krever av oss at vi velger de svakestes side. Noe annet klarer jeg ikke lese ut av de tekstene som former troen min. Det er ikke de svakestes kanoner og bomber som droppes over Gaza nå, og treffer uskyldige unger i hue. Akkurat som det ikke var de svakestes motorsykler og maskingevær som terroriserte festivaler og kibbutzer i Israel. Vi må bare huske at de aller svakeste vil ikke noe av dette. Det er de vi er forpliktet til å gi vår stemme.
Så spørsmålet er til mine kristne venner: Hvor forankrer dere synet på krigen i Gaza? Det er hvert fall ikke i evangeliene eller hos apostlene.
Og hvis noen vil plassere meg langs en akse fra blått til rødt, eller fra konservativ til liberal, så hører ikke akser og nåde sammen.
God jul.
Det er også lenge siden jeg har kommentert i et (lokalt?) kommentarfelt, men jeg syns disse fattige orda fortjener det. Og så: hva mer skal vi gjøre når også de som er nærmere oss enn amerikanske kristenkonservative ikke løfter fingeren (nok)?