Jeg har ikke for vane å skrive julebrev, det er mange år siden nå, og det er ikke meg å spre om meg med julelykke på sosiale medier. Men i år klarer jeg ikke la være, jeg opplever det som en nødvendighet, og i denne omgangen med adverbet «dessverre». Det har en del med jul å gjøre, men ikke så mye med lykke. 

Det har forså vidt vært en hyggelig jul så langt, men det er vanskelig å glede seg over det som skjedde på Betlehemsmarken for 2032 år siden, eller noe deromkring, når bildene fra Gazastripen, 76 kilometer fra dagens Bethlehem, viser folk i krig, som sulter i krig som bombes i krig, som dør i krig som ikke skulle dø i krig, fordi Genevekonvensjonen og folkeretten skal beskytte dem. Men Genevekonvensjonen beskytter ikke denne gangen. Ikke kristen etikk heller. De beskytter ikke når de blir satt til side, eller når den tolkes slik man vil. 

Det er vanskelig å glede seg over julen når det 3491 kilometer fra der jeg skriver dette er mennesker i skyttergravene i Øst-Ukraina som ikke ønsker å være der på andre året, men de må – av ren nødvendighet og kjærlighet til sine. De fleste er på alder med mine egne barn. Mine egne barn som brikker i et spill og som kanonføde? Jeg klarer ikke tanken ved det fordi makt er den viktigste valutaen, og noen sitter og veier menneskeliv på en vekt.

Slik svarer Israel på sin offisielle Twitter-kanal når FN påpeker den overdrevne bruken av makt:

FN i Geneve: Even wars have rules

Israel: Tell that to Hamas

Hva? Jeg klarer bare å lese én ting her: Siden Hamas bryter krigens regler, så kan også Israel gjøre det. En statsmakt som har forpliktet seg på FN-konvensjonene, velger bevisst å bryte dem fordi en militært svakere motpart velger å bryte det. I følge etikken om rettferdig krig (altså, krig som kan forsvares) er kravet at det skal være en forsvarskrig (check), at man skal bruke makt proporsjonalt med motstanderens makt (uncheck), og at man skal ramme krigens agenter, ikke  sivile (uncheck). Jeg forsvarer verken 7. oktober eller Hamas, og jeg kan på mitt stakkarslige vis forstå den enorme smerten 7. oktober skapte, som en følge av år med terroraksjoner inne i Israel. Men det er én ting jeg ikke klarer å forstå.  Jeg  uttrykke det sterke ubehaget og den uroen jeg føler, spesielt nå i julen hvor historiens kanskje viktigste sted plutselig blir dagens viktigste sted. Og min uro er: Hvorfor forsvarer mine egne det som ikke kan forsvares? Ikke ut fra Geneve-konvensjonen. Ikke ut fra kristen etikk om rettferdig krig. Ikke hvis alle liv er like verdifulle? 

Hvorfor kommer den sterkeste støtten til Israels krigføring i Gaza, uten nåde, uten pause, fra konservative kristne – også i min vennekrets, men først og fremst fra USA og fra amerikanske evangelikale kristne? En støtte som fører til bildene som vi ser nå, og en støtte som lik et rekyl rammer jøder over hele verden – også det helt uten rettferdighet.

I hvilket navn vi gjør det, vet jeg ikke, for jeg klarer ikke lese noen som helst holdning eller budskap i denne retning fra han som vi feirer jul for. Og selv om noe av det vi får vite fra Midtøsten er Fake news, hva er sant og usant av det Hamas melder, og hva er rett og galt av det Israels venner melder, så er det ingen måte vi kan bortforklare det.

Nei, jeg blir lei meg når vi forsvarer en nasjons «rett» til å tilsidesette etikken og rettigheten og forankrer det i et eskatologisk framtidsbilde som vi om vi vil eller ikke, ikke kan forankres i noe annet enn en 2000 år gammel visjon. Jeg kan ikke svare på hvorfor folk tenker som de gjør, jeg kan bare spekulere. Men blandes teologi med romantikk? Gjør kjærlighet til Israel folk blinde? Er krigens språk kjærlighetens språk? Jo, når man forsvarer det man elsker ér det jo også det, men når går et forsvar over fra å være et svar til å bli et angrep? 

Jeg klarer ikke et eneste sted å se at det er kristelig etikk at makt skal møtes med overmakt. I hvert fall ikke i Bergprekenen. Jeg ser en radikal og opprørt person tale (merk forskjellen på opprørt og opprører), ikke en radikal person etter den blårøde aksen vi vanligvis vanligvis tenker, en person som ikke tenker og handler etter de menneskelige akser som vi gjør. Er det noe han lærte oss, så var det at vi pinadø er forplikta å handle rett, og han krever av oss at vi velger de svakestes side. Noe annet klarer jeg ikke lese ut av de tekstene som former troen min. Det er ikke de svakestes kanoner og bomber som droppes over Gaza nå, og treffer uskyldige unger i hue. Akkurat som det ikke var de svakestes motorsykler og maskingevær som terroriserte festivaler og kibbutzer i Israel. Vi må bare huske at de aller svakeste vil ikke noe av dette. Det er de vi er forpliktet til å gi vår stemme.

Så spørsmålet er til mine kristne venner: Hvor forankrer dere synet på krigen i Gaza? Det er hvert fall ikke i evangeliene eller hos apostlene.

Og hvis noen vil plassere meg langs en akse fra blått til rødt, eller fra konservativ til liberal, så hører ikke akser og nåde sammen.


God jul.

1 svar
  1. Thomas Røst Stenerud
    Thomas Røst Stenerud says:

    Det er også lenge siden jeg har kommentert i et (lokalt?) kommentarfelt, men jeg syns disse fattige orda fortjener det. Og så: hva mer skal vi gjøre når også de som er nærmere oss enn amerikanske kristenkonservative ikke løfter fingeren (nok)?

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Jeg er helt overveldet.

Jon Fosses Nobelforedrag rører mange strenger i meg, og jeg spør meg selv: Hvem hadde jeg vært i dag hvis jeg hadde lest Raud; Svart i 1983 i stedet for Courtney-røversagaen til Wilbur Smith, som var hva jeg ble dratt mot i disse årene. Litt senere tok jeg til alvoret, leste Paul Theroux, og i enda større grad Graham Greene’s A Burnt-Out Case og V. S. Naipauls A Bend in the River, begge bøker som ble terskelen over i en voksen måte å møte litteratur på.

Men hva altså hvis jeg hadde lest Fosse i stedet? Begynt med Raudt; Svart, beveget meg videre til Strengd gitar, for senere å ha beveget meg over til MelancholiaI og II, før turen gikk til Trilogien og Septuaginta?

Jon Fosses forsiktige, tunveide ord rørte strenger i meg, kanskje fordi de nettopp var så lavmælte. Hvert ord en mening i seg selv. Det skjønte jeg ikke da jeg endelig leste Fosse første gang julen 2015. Jeg beskrev den slik:

«Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent. De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.  Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke. Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.»

Da hadde kanskje verden sett annerledes ut. Mer alvorstynget, andre preferanser og smaker, en større melankoli, en utvidet kjærlighet til det sær(e)norske?

Hvem vet hvem man hadde vært? Kanskje jeg hadde forstått det jeg forstår nå 40 år tidligere?

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Alle dagers ende
 av Jenny Erpenbeck

For en helt fantastisk fin og unik leseopplevelse. Kamerat H’s liv i fem versjoner, hvor hun dør i ulike stadier av livet, men hvor hvert stadium fortsetter med et nytt stadium hvor H lever videre: Fem liv, fem ulike dødsfall, fem dypdykk i fem ulike deler av Europas øst-historie.

Det er ikke tull, det folk sier om denne boken. Fantastisk!

Se alle anmeldelsene mine

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

For 15 år og 15 dager siden la jeg ut et innlegg der jeg skrev om hvor mange bøker jeg hadde igjen å lese, gitt noen forutsetninger. Blant forutsetningene var at jeg leste 15 bøker i året fram til jeg ble 80, og at 80 er den alderen jeg kan regne med å oppleve hvis helsa holder. Hvor mange bøker ville jeg lese?

295

Nå, 15 år og 15 dager senere har jeg lest 309 bøker, og ligger langt foran skjemaet, og hvis teorien fremdeles stemmer, har jeg 792 bøker til å lese før jeg legger fra meg brillene.

Da jeg skrev denne saken, førte jeg opp en leseliste av bøker jeg har, og som jeg må lese – altså bøker som sto i bokhylla mi i 2008. På lista sto…

  • Tore Renberg – Mannen som elsket Yngve
  • Marshall McLuhan – War and Peace in the Global Village
  • Brian Steidle – The Devil came on Horseback
  • Alexandra Fuller – Scribling the Cat/Don’t let’s go to the Dogs Tonight
  • Nicholas Drayson – A Guide to the Birds of East Africa
  • Noreena Herz – I.O.U
  • Philip Zimbardo – The Lucifer Effect
  • Isak Dinesen – Letters from Africa
  • William Boyd – Bamboo
  • André Brink – Looking on Darkness/Rumours of Rain/The Other Side of Silence
  • Hari Kunzru – The Impressionist
  • Bill Bryson – Mother Tongue
  • J.M. Coetzee – Boyhood
  • Gil Courtemanche – A Sunday by the Pool in Kigali
  • Jonathan Safran Foer – Everything is Illuminated
  • Ken Follett – Jackdaws
  • Erneste Guevara – The Motorcycle Diaries
  • Mark Haddon – The curious incident of the dog in the night-time
  • Carl Hiaasen – Nature Girl
  • V. S. Naipaul – Between Father and Son
  • James A. Michener – Texas/Mexico/Alaska
  • Milan Kundera – The Book of Laughter and Forgettin
  • Harper Lee – To Kill a Mockingbird
  • Norman Mailer – Ancient Evenings
  • Michael Ondatjee – Amil’s Ghost
  • Jonathan Raban – Arabia
  • Gerald Seymour – The Heart of Danger
  • Vikram Seth – A Suitable Boy

Av disse har jeg lest…

  • Alexandra Fuller – Scribling the Cat/Don’t let’s go to the Dogs Tonight
  • Nicholas Drayson – A Guide to the Birds of East Africa
  • Gil Courtemanche – A Snday by the Pool in Kigali
  • Jonathan Safran Foer – Everything is Illuminated
  • Mark Haddon – The curious incident of the dog in the night-time
  • James A. Michener – Alaska
  • Harper Lee – To Kill a Mockingbird
  • Jonathan Raban – Arabia

Ikke akkurat målrettet. Hvordan ser lista ut i dag? Jo, da må vi over på Goodreads og kikke. Der består leselista mi (bøker jeg eier men ikke har lest) av 225 bøker. På ønskelista, altså bøker jeg ikke eier, men som jeg har planer om å lese, står det 651 bøker. Snakk om realisme. Hvis jeg nå snart tar til vettet og slutter å kjøpe nye bøker, så kan jeg klare det. Men hva da med de forfatterne som ikke står på noen lister, men som jeg vet jeg lese, som Graham Greene, V. S. Naipaul, William Boyd og en rekke afrikanske forfattere?

Moralen må være, les det du vil, og les én bok av gangen.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Et gedigent sosialt eksperiment?

Det fins knapt en sammenkomst uten at kontrollen mobiltelefonen har fått over oss, og spørsmålet om hvor skadelidende sosiale medier er for oss er et av de faste samtaletemaene. Og skjermenes inntog i skoleverket har unnfanget serier med bøker om emnet, senest Gaute Brochmanns De digitale prøvekaninene og Bjørn Gabrielsens Skjermslaver , hardtslående varskorop som begge skriker om at vi må å holde nettbrettene unna barna våre før vi mister de. Samtidig leker i følge de kritiske stemmene sosiale medier med selvfølelsen til ungdommene våre. Det felles budskapet er at vi lever midt i et gedigent sosialt eksperiment som vi enda ikke aner konsekvensene av. Det er på tide å stramme inn. Nå må vi få satt en stopper på galskapen før vi mister helt kontrollen. 

Det sosiale dilemmaet

Med god timing legger strømmetjenestegiganten ut dokumentarsuksessen Det sosiale dilemmaet  og blir det programmet «alle» skal se i høst. En dokumentar som samler en rekke tidligere nøkkelpersoner som var med på å utvikle selskaper som Facebook, Google, Twitter, o.l., kort sagt den teknologien som er i ferd med å fange oss i sitt spindelvevnett av algoritmer som suger til seg oppmerksomheten vår. Programmet begynner med følgende Sofokles-sitat: 

«Nothing vast enters the life of mortals without a curse».

Ganske tidlig i programmet uttrykker den tidligere design-etikeren hos Google, Tristan Harris følgende tanke, lettere parafrasert av undertegnede: Hva er galt med teknologibransjen nå? Den drukner i en kakofoni av klager og skandaler, fortellinger om bruk og misbruk som skader enkeltmennesker og organisasjoner; fra datatyveri til teknisk avhengighet, innom falske nyheter, polarisering, hacking av valg, ekkokamre og trusler mot demokratiet. Tristan var teknologioptimist. Teknologien ble utviklet med gode hensikter, man så bare ikke bare av hva man hadde satt i gang. Etterhvert viser det seg at medaljen har en bakside som teknolo-gigigantene ikke vil snakke om, og vi andre ikke har oversikt over. Det er dette som er «det sosiale dilemmaet». Vi er i ferd med å bli slaver av våre egne fremskritt. Derfor spør Tristan seg: Har vi blitt forhekset? Og for den som vil ha en bekreftelse på det Bjørn Gabrielsen og Gaute Brochmann på vegne av mange av oss frykter, så kan Det sosiale dilemmaet virke som en gave fra oven. Det er nemlig lett å sluke narrativen i «Det sosiale dilemmaet» blindt.

Ida Aalen er en av flere som ikke sluker dokumentarens fortelling rått. Hun bifaller hovedkritikken den fremstiller, at «De (Teknologigigantene) aner ikke, og bryr seg ikke, om det de sender deg, er koselig eller falske nyheter eller hva det nå enn er, så lenge det funker. Det er jo det som er problemet . Og: «Sosiale medier er ikke laget til det beste for brukerne, men for å kunne selge annonser. For å kunne vise oss annonser må vi være inne i appen. Da har appene et incentiv til å holde oss der lengst mulig. Når hele forretningsmodellen handler om det, og alle incentiver handler om det, kan du ende opp med å lage ganske mye vi ikke har noe godt av.»(Aftenposten, 9. oktober 2020)

Sluker ikke alt rått

Men skal man være en kritisk stemme, skal man være redelig, blant annet i måten man formidler fakta på. «Det sosiale dilemma» hever for eksempel at fra 2000 har antallet selvmord i USA økt med 151% fra når det gjelder antall døde pr. 100 000 personer, altså fra den tiden sosiale medier begynte å spre seg. Men det fins ingen forskning som enda kan tyde på at det er en årsakssammenheng mellom bruk av sosiale medier og depresjon. 

Dokumentaren viser også hvordan liker-knapper og evig swiping hekter folk til appene i en loop som ingen ende tar, men nevner ikke Netflix sin egen løsning på samme sak, der man med en gang man er ferdig med en episode av en serie får fem sekunder på seg til å bli tatt med til neste episode. Med ett blir dokumentaren ikke lenger en kritisk stemme mot sosiale mediers vanedannelse, men en del av en plattform som selv lever av å hekte brukerne til seg, og dokumentaren blir enda et produkt som utnytter en trend – uten å fremstå som ryddig, samtidig som den kritiserer et fenomen uten å komme med forslag til løsninger. For som Ida Aalen skriver: 

Så ja til kritisk tenkning om sosiale medier. Men da må den være reellt kritisk og ikke bare dystopisk og karikert. 

Ida Aalen, Aftenposten 9. oktober 2020

Det tar ikke vekk noe av hovedanliggendet med filmen, men den understreker et annet og viktigere poeng for oss i denne sammenheng: Vi som skal lære ungdommene opp i kritisk tenkning må selv mestre kritisk tenkning overfor de kildene vi selv benytter for å lære elevene hvordan de skal tenke kritisk. «Det sosiale dilemmaet» et eksempel på hvordan vi som seere, lærere, pedagoger forholder oss til den informasjonen vi selv bruker for å ta stilling til store, verdimessige og etiske dilemmaer – en film om misbruk av sosiale medier som selv uryddig bruker kildemateriale for å få fram et poeng som man bør stille seg kritisk til. 

En tankevekkende klype salt

Jeg snakker med Even Martin og Svein-Torgar om dokumentaren. To elever på Svalbard folkehøgskole som begge lever midt i den verdenen som «Det sosiale dilemmaet» beskriver. For begge er dette kjent materiale. Målgruppen er nok foreldregenerasjonen, mener de. De forholdene som beskrives stemmer, men problemstillingene er spissformulerte. 

Selv vil de gjerne bruke mindre tid på sosiale medier, og merker at flere av vennene har større utfordringer med å kontrollere bruken enn det de har selv. Likevel vil de gjerne redusere bruken, og være mer til stede i den fysiske verden. Det er ikke alle som helt har kontrollen. Det er for mye tid og energi som går med til dette. Tid som skulle gått til andre ting vi heller vil gjøre. En annen utfordringer er at en blir mindre kreativ. Det er lett å søke etter inspirasjon, men samtidig påvirker det du inspireres av for mye det du faktisk vil gjøre. Tankene er ferdigtenkt, og som det å være kreativ blir i stedet å kopiere noe som allerede er ferdigtygd. Den største utfordringen er at tilstedeværelsen på sosiale medier påvirker tankesettet og utfordrer hverdagslivet. Man blir fort for lat til å gjøre noe selv. 

En annen effekt er at man overanalyserer det man undersøker, på godt og vondt. Alt skal undersøkes, sjekkes og doppeltsjekkes. Man kan for eksempel planlegge en reise, og brukes å mye tid på det at alt fokuset blir på framtiden i stedet for på her og nå – og kanskje ødelegger man den opplevelsen man driver og planlegger for, fordi alt allerede er tilgjengelig online. 

Må tas med en klype salt

Vi har godt av å sitte og kjede oss. Vi sitter for lite og tenker over ting. Mobilen tenker for oss. Vi sitter bare og forholder oss til all informasjonen som pådyttes oss i en uendelig strøm. Tenk bare på dokumentaren om Cambridge Analytica – den viser hvor mye teknologigigantene vet om oss. 

Med tanke på sanne og falske nyheter har de to elevene blitt påpasselig med å ikke mene noe om noe man ikke kan nok om. Mange mener noe om ting ut fra overskriftene. Nyheter på mobilen gir lite motstand, det er lett å ta til seg og bla videre – uten tid til å reflektere over det vi leser. Det er et helt annet mindsett lese korte mobiloppslag enn for eksempel å lese en bok.

Even og Svein-Torgar ser på seg selv som bevisste ungdommer, og vil gjerne vekke foreldregenerasjonen. De tror begge at neste generasjon kommer til å være en langt mer bevisst generasjon. Den kommer til å være mye strengere med ungene enn det nåværende foreldregenerasjon er. Begge har tro på framtiden, fordi dagens ungdom blir mer og mer bevisst utfordringene – det er ingen ting overraskende i «Det sosiale dilemmaet». Filmen er tankevekkende, men likevel må det tas med en klype salt – en tankevekkende klype salt. Den er en hilsen til de voksne om at hvis vi skal vi ta dette på alvor så må vi selv lære oss opp til å tenke kritisk i møte med den informasjonen vi formidler videre til elevene. 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Identity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for RecognitionIdentity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition by Francis Fukuyama
My rating: 4 of 5 stars

Verdens klokeste mann?

Neida, og dette er dette definitivt ikke et litterært mesterverk. Den er ikke lett å lese, heller ikke tung, den gjør deg bare litt klokere og mer forstandig om de tingene som former den verden vi lever i i dag. Boken fikk mye omtale og masse oppmerksomhet for cirka halvannet år siden, og det med god grunn. Identitet er grunnleggende viktig, samtidig er den grunnleggende problematisk når vi ønsker å leve i et liberalt demokrati som har større ting å håndtere enn bare katere for enkeltgruppers identiteter. Vi er mer enn jeg, vi er mer enn oss. Les den fordi den forklarer deg ting du kanskje har tenkt på før, men syns det er vanskelig å forholde deg til.

View all my reviews

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 Fellesmail oppleves ofte som spam, men det hender jeg blir minnet på hvorfor jeg meldte meg på de i utgangspunktet. Som i dag da det kom inn en fra Monocle som jeg leste med store og nysgjerrige øyne. I sin faste spalte | THE FASTER LINE | skriver Tyler Brûlé om hvordan stedet du befinner deg påvirker måten du opplever krisen vi er inne i akkurat nå. (Sa jeg #Corona?).

Det er én ting å befinne seg på en vingård på Tasmania, en annen å bo midt i New York City. Selv fant jeg gjenkjennelse i denne beskrivelsen av hvordan det må være hvis du bor i en bygård midt i Paris. Det kunne vært Oslo, det kan være i et boligstrøk i Stavanger, selv om vi er velsigna med et stort og flott turområde rett i nærheten. Ja, det kan fort bli hele Norge.

If you’re in the heart of Paris, in a well-decorated but rather small apartment, then you’re likely hatching some kind of escape plan and dreaming about heading south as soon as possible.

Det er bare å tenke seg et lite portforbud fra Regjeringshovedkvarteret i Parkveien, og så er vi der.

Men Tyler har et budskap å komme med. Nå er en unik mulighet til å handle, tid for drømmer og planer. Når vi ikke har noen steder å dra, bare har de adspredelsene som vi klarer å skape oss selv, ingen andre forstyrrelser enn de som strømmer inn via Zoom og Teams og Discord og Facebook og Google this and that, og alt som å nå er tilgjengelig for oss på en helt annen måte enn tidligere (Selv skal jeg på konsert med Elton John i kveld, blir stuekonsert i min egen stue), nå når alt som forstyrrer kan settes til side ved et tastetrykk, er det tid for å tenke på neste skritt. De tingene vi og du og jeg kan finne på den dagen dørene åpnes og verden kan pustes inn trygt og godt igjen, og vi har b e v e g e l s e s f r i h e t.

Så jeg akter å gjøre som Tyler anbefaler: Jeg skal planlegge å endelig få sett Vestlandskysten, reise sakte opp til Trøndelag der min bror og min mor og min datter bor, sveipe innom Storebø og Askvoll, drikke kaffe på Knarvik, hilse på kjentfolk i Florø, slå opp telt ved ei strand på Stadtlandet, se hvordan det ser ut i Måløy og Selje og Larsnes og Fosnavågen, se Frøya og Hitra og Smøla bare fordi det er mulig. Å se vårt vakre lille land på en måte jeg aldri har sett det før, fordi jeg har jeg hatt det så travelt med å komme meg gjennom de lange tunnelene og over Stryn og Dovrefjell, eller unngå fartsbøter langs E39 og E18 og E6. Når jeg slipper fri skal jeg ta den sakte ruta og stoppe når jeg vil.

Jeg akter å gjøre som jeg innbiller meg at Chris Isaak gjorde før han spilte inn Baja Sessions, skaffe meg en bil og kjøre ned Baja Californa mens Wicked Games og South of the Border gjaller i høyttalerne, oppsøke haziendas og pueblos og lagunas surfe med delfiner og danse på bølgetoppen med hvaler, og bare la Stillehavsvindene blåse i håret.

Sånne ting kan jeg drømme om og planlegge nå. Om den dagen jeg slipper ut og kan slå ut vingene, med frisk Coronafri og CO2-balansert luft i lungene. Ja, det er på tide å handle.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Grønn faste er den kuleste ideen jeg har kommet borti på flere uker.

Jeg kom over – eller dvs. jeg leser fast bloggen til Ida Jackson. Det ferskeste innlegget fra henne handler om miljøet og om den tiden i kirkeåret (kirkeår, kirken har et eget årshjul der de legger inn faste innholdspunkter, tenk jul, påske, pinse, landstreffet for russen osv. osv. ). Nå er vi inne i fasten, en periode der vi skal legge vekk de ytre tingene som tar oppmerksomheten vår, og fokusere på det som vi syns er viktigere in life, som livsgrunnlaget vårt, miljøet, de vilkårene som gjør at vi mennesker ér mennesker. Det Ida ønsker seg, er at vi kan bruke denne fastetiden til å fokusere nettopp på det grønne, på miljø og bærekraft, god et syns jeg er en god idé. Jeg syns idéen hennes er så god at jeg stjeler massivt fra det hun skriver om hvordan en grønn faste kan foregå i praksis.

Hun skriver (og jeg gir min fulle tilslutning):

Regler for grønn faste

Seriøst, jeg er EN person med EN BLOGG, faste er en eldgammel høytid med lange tradisjoner, og alle høytider er personlige. Jeg har ingen rett til å lage noen regler, men jeg gjør det likevel. Følg dem gjerne (eller skriv dem om i en enda lurere variant.)

  • Du må gi opp noe for 40 dager (isj). Det kan være stort eller smått, men hvis du typ har vært veganer i ti år, kan du ikke “gi opp kjøtt” i fasten.
  • Det er ikke sånn at det du gir opp i fasten, må du gi opp for alltid. Du får lov å vende tilbake til det. Du får lov å overraske deg selv med å gi det opp helt. La det være åpent.
  • Ingen har lov til å kritisere det du gir opp, og ingen kan bestemme hva du skal gi opp. Du må gi opp noe du selv opplever som meningsfullt å ogrealistisk å gi opp.
  • Du må engasjere deg politisk. Ikke ved å brase ut i debattene på nett eller å kjefte på naboen for å bruke engangsbestikk, men ved å melde deg inn i det partiet du er mest enig med, finne ut hva lokalpolitikerne dine heter, hva miljøverndepartementet jobber med, lese deg opp på miljøorganisasjonene rundt deg, utforske et standpunkt du er usikker på. Et nytt partimedlem er verdt mer enn 10 000 likes.
  • Du må fjerne fokuset ditt fra en distraksjon og gi det fokuset til jorda vår. Kan du gi opp litt Instagram-stalking eller en TV-serie-episode for å lese noe du ikke har lyst til å lese? Jeg har nesten aldri mentalt overskudd til å sette meg inn i hvordan ståa er når det kommer til miljøødeleggelser. Men dét skal jeg gjøre i fasten: Tenne et lys og ta inn informasjon jeg ikke har lyst til å ta inn. Snakk om oppstandelse!
  • Hvis du er en dreven aktivist: Hjelp, ikke skryt. Er det noe jeg lengter etter, så er det anerkjennelse for at jeg har ikke har brukt en engangstampong siden 2009. Når folk snakker om hva de vil begynne å gjøre på forbruksendringssiden, får jeg behov for å fortelle dem hvor flink jeg har vært det siste tiåret. Jeg vet jeg ikke er den eneste som primært resirkulerer for å føle meg moralsk overlegen. Men denne impulsen er gift for å bygge en folkebevegelse. Derfor er fasten en høytid for å la vær å skryte, og heller fokusere på å hjelpe og lære bort. Ikke si: “Jeg kjøper alltid alt brukt”, si heller: “Lyst til å prøve noen fine bruktklær sammen?”
  • Husk at alle lever veldig ulike liv. Det er veldig lett å tenke at ting er lett fordi det er lett for deg. Jeg blir sur og tverr når folk foreslår at mannen og jeg burde ta toget til Bergen istedenfor å fly, fordi det er mye mindre sannsynlig at noe går galt når du flyr med rullestol enn når du tar tog med rullestol. Jeg tipper at andre føler det samme når jeg sier selvfornøyd at jeg “går overalt”. Jeg bor på Grünerløkka. Nesten hele Norge bor lenger unna alt enn jeg gjør. La oss ha som utgangspunkt at alle gjør så godt de kan.

Jeg snakker lengre om disse reglene på den nye podcasten min, Pinlig pilgrimsreise. Du kan høre på den på Spotify og alle andre steder du hører på podcast. Det kommer en ny episode hver fredag.

Mulige fasteforsetter

  • Spise tom fryseboksen og kjøkkenskapene. Den mest miljøvennlige maten er den du allerede har kjøpt. Billig, og krever ingen bestemt diett.
  • Kutte ut kjøtt. (Tradisjonelt)
  • Kutte ut kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter (du kan kalle det vegansk, men det er også slik den ortodokse faste-tradisjonen ser ut)
  • Kutte ut et måltid eller to hver dag (hvis du er voksen og ikke har noen grunner som forhindrer deg fra å faste. Veldig vanlig praksis i mange religioner. Veldig billig og krever lite planlegging, men fører også til at du ikke lærer deg noen nye oppskrifter.)
  • Ikke kjøpe noe nytt i fasten (shoppestopp).
  • Redusere bilkjøring gjennom å sykle, kjøre kollektivt eller sitte på med andre.
  • Engangsproduktfaste of choice (velg noe du bruker ofte og tror på å gi opp). Min personlige favoritt er å bestille all kaffe til å drikke på kaféen. Da trenger du ikke gruble på hva du skal erstatte engangskoppen med.
  • Tyggisfaste (det er et miljøproblem!)
  • Distraksjonsfaste for å kunne engasjere deg/lese om vanskelige, politiske temaer.

Hvis du googler “Hvordan leve mer miljøvennlig” finner du masse lister med tips. Men helt ærlig: Jeg her helt sikker på at du har tenkt på en ting eller fem helt av deg selv.

Og for å ha sagt det: Dette er ikke noe for spesielt interesserte. Jeg kjenner høyrefolk som kjører forbruksmessig lavprofil og som til og med sykler på jobben, jeg kjenner folk som stemmer på Miljøpartiet de grønne som går god for dette, Audun Lysbakken syns garantert at dette er veldig stilig, og det tror jeg også Erna gjør – selv om hun ikke ville sagt det på akkurat den måten. Poenget mitt: Dette handler ikke om å være på høyresiden eller venstresiden, for eller mot klima, kapitalist eller kommunist: Dette handler om å endre fokuset, og det tror jeg Ida får oss til å gjøre.

Og jeg liker spesielt punktet om tyggisfaste – det er forresten sammen med snus en faste vi godt kunne hatt hele året. Og så syns jeg du skal ta turen over til Ida Jackson og lese hva hun selv skriver.

2 replies
  1. Administrator
    Administrator says:

    Det er jo et glimrende og angrepsfritt konsept som ingen bør kunne føle seg støtt av. Syns både teksten din og podcasten din om det var glimrende. Tenk a, om vi får hele folkehøgskole-Norge med på dette? Det er 8000 grønne fastere som tar det med seg hjem til sine folk – regn med en smitteeffekt langt sterkere enn Corona-viruset.

    Svar

Trackbacks & Pingbacks

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

«Hold oss oppdatert på livet ditt a!»

sa klassen min til meg da de slutta i går. Og dermed hadde jeg et påskudd for å få i gang bloggen igjen.

Jobben min består i å inspirere kidza, prøve å gi de et løft, få de til å tenke noen tanker de ikke har tenkt før eller sette sammen de gamle tankene de har tenkt i en annen rekkefølge enn tidligere. Det er mange oppdagelser og a ha-opplevelser i det å vri litt om på virkeligheten og snu litt om på setninger. 

 

Klassen min. Foto: Fransisco Soler

Men jeg har ikke mye inspirasjon å gi hvis jeg ikke får litt av det også. «Hold oss oppdatert» er en liten setning jeg aldri har tenkt før – ha det bra, kjenner jeg til. Hold kontakten er en gammel traver. Men at jeg skal holde de oppdatert på ting gjennom å skrive og bildefortelle – det har jeg liksom aldri tenkt kunne vært interessant.Men jeg ble inspirert av tanken, og innser at inspirasjon er noe som går i alle retninger. Takk for det, klassen min, for å ha inspirert meg. Også famlede ulker med påbegynt svalestup bør få kunne prøve seg med en liten svanesang, så her er jeg altså og holder dere oppdatert.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *