Apple iPad og Olympus E-PL2: Den optimale reisekombinasjonen?

I tre uker har jeg reist i Sørøst-Asia med en Pen og en iPad i sekken. Etter mange år på ryggsekkturer med tungt fotoutstyr i sekken, var ideen å prøve ut hvorvidt denne kombinasjonen kunne erstatte den langt tyngre DSLR/MacBook Pro-løsningen jeg før har brukt. Når du reiser over to kontinenter og flytter på deg annenhver dag i tre uker, er bevegelsesfrihet og lett ryggsekk av stor betydning. En situasjon ikke bare backpackere, men mange som reiser opplever. Men går denne enkel løsningen ut over kvaliteten? Det er på tide å oppsummere.
Hvordan ville jeg jobbe?
Jeg er en svoren RAW-tilhenger. Derfor ble alle bildene tatt i RAW-format, med en høyoppløselig JPEG-kopi. Bildene skulle lastes inn iPaden jevnlig via SD-kortleseren. Reservekameraet, en Olympus E3, skulle brukes på samme måte, men her skulle bildene overføres via USB-kabel med kortleseren. Dette skulle fungere som en backupløsning samtidig som det skulle gi meg mulighet til å legge inn bilder i bloggartikler. Med 32 gigabyte på iPaden regnet jeg ikke med å ta backup av veldig mange bilder, men det skulle kunne fungere som en sikkerhet i tilfelle minnebrikkene tok kvelden. Utover dette skulle jeg føre regnskap, sjekke mailen kanskje lese en bok lasted ned i iBooks, eller et tidsskrift eller to. Jeg er ikke av de som ringer hjem i tide og utide. Litt kontakt via mail eller IM-funksjonen i Skype skulle dekke dette behovet. For å få til dette hadde jeg gjort et ganske grundig forarbeid, og laget meg følgende oppsett.

Oppsettet
Før jeg reiste, hadde jeg gjort nødvendige installeringer, gjort meg kjent med kameraet, sørget for å ha nødvendig ekstrautstyr både til kameraet og iPaden.

Kamera
Olympus PEN E-PL2 med 17mm f2.8 pannekakeobjektiv og 14-42mm f3.5-5.6 kitobjektiv. 2 8 gigabyte SanDisk SD Extreme II minnekort. Canon Selphy 800 portabel printer til utskrifter av postkort til verter på turen.

Ipad

• Hardware: 32 Gigabyte v1 med wifiog G3. Apple SD minnekortleser og USB-kobler til kortleser/kamera. Eksternt Apple trådløst Bluetooth-tastatur.En Seplhy
• Software: Blogpress bloggeverktøy med tilgang til de viktigste bloggverktøyene Blogspot og WordPress. IMO Instant Messenger til Skype, MSN og Facebook. Photogene til enkel bilderedigering, Pages og Numbers til kontorarbeid,iCompta 2 til budsjett og regnskap, iCurrencyPad til valuta, Dropbox for tilgang til nødvendige filer lagret på iMacen hjemme, samt Reeder for iPad til å holde meg oppdatert på RSS-strømmer. Ut over dette har iPaden installert all nødvendig programvare til surfing (Safari), e-post (Mail) og twitring hvis du absolutt må (Twitter for iPad).

Kort sagt handler det om å ha med seg alt det man trenger for å fungere på en tur, uten avtrykket som man vanligvis må ha for å være funksjonell. Det handler ikke bare om foto, men også om andre tilgjengelige tjenester.Du må kunne sjekke mail, koble deg på nettverk, skrive, føre regnskap, følge med på de tingene du må følge med på selv om du er på tur, selv om du aller helst ønsker å være mest mulig utilgjengelig for andre enn de menneskene du reiser med og som du møter på de stedene du kommer til.

I praktisk bruk

Det som fungerte – iPaden
Spenningen på slike turer er jo alltid hvorvidt det i det hele tatt er steder du kan koble deg på nett med. Moderne kommunikasjon er vanskelig uten wifi. Utrolig nok hadde jeg ikke et eneste problem med å koble meg opp noe sted. I Bangkok, Siem Reap, Phnom Penh, Sandakan, og selv inne i Kinabatangan-jungelen var det wifi bredbånd tilgjengelig. Dette hadde aldri vært mulig for ti år siden. All vanlig kommunikasjon for kontoroppgaver og for å være tilgjengelig med de hjemme gikk som fot i hose. iPaden fungerer perfekt som kommunikasjonsverktøy og til å holde seg oppdatert på aktuelle nyheter – inklisve det allestedernærværende Facebook. Den største utfordringen var å være så effektiv at så mange elever som mulig på så kort tid som mulig fikk mest mulig tilgang til fjesboka.

Som tekstbehandlingsverktøy har iPaden sine begrensninger. Jeg kunne ikke klart meg med den for å skrive lengre tekster uten det eksterne tastaturet. Heldigvis veier det lite, og drives av tre AA-batterier som du kan få kjøpt hvor som helst i verden. Til kortere tekster er det en liten tilvenningssak å skrive på det virtuelle tastaturet. Men som med alt digitalt, hvor stort utbytte du har av det, avhenger av hvor mye du ønsker å legge inn i det.

Dropbox gav meg alltid tilgang til de filene jeg trengte. Det gjaldt bare å planlegge litt slik at de riktige mappene var i sync til enhver tid. Min påstand: 90% av det du skiver kan skrives på en iPad. Skriver du lange tekster, (novelle-lengde, bøker) vil nok en maskin som Macbook Air være et godt tips.

Overføring av bilder fra kamera til iPad fungerte helt utmerket. Jeg kan ikke komme på en eneste gang at jeg mistet bilder, eller at overføringen ble avbrutt. Dette gjaldt bilder som ble tatt med PEN-kameraet, og hvor jeg brukte SD-kortleseren fra Apple. Jeg valgte å ta bilder i dobbelt RAW- og jpeg-format. Jeg har ikke merket noen problemer med dette.

Photogene lar deg gjøre de aller viktigste justeringene på bildene, inkl. kurver og nivåer (levels). Redigeringsmulighetene imponerte, og for vanlig hurtigredigering savnet jeg aldri Aperture eller Photoshop. CS4, som er mine vanlige redigeringsverktøy.

Det som fungerte – PEN E-PL2
I dagslys og under gode lysforhold var det en fryd å ta bilder med kameraet. I hånden virker det både solid og lett – et kamera som tåler en støyt, noe det gjorde hele tiden, men samtidig et kamera som også var med over alt, på tuktuk-turer, på stranda, på gatefotografering m.m. Fokusering var rask, komposisjon ved hjelp av LCD-skjermen i dagslys gikk helt fint. 17mm-objektivet ble stående på kameraet nesten hele tiden, var lyssterkt, og gav en tilfredsstillende følelse av gatefotografering. Jeg forstår at mange nostalgikere og gatefoto-entusiaster tar til Olympus sin PEN-serie. Spesielt på gatene i Siem Reap var det en fryd å rusle rundt og knipse bilder spontant etterhvert som motivene dukket opp – uten noen plagsomme forsinkelser i fokusering og eksponering.

Når det gjelder bildekvaliteten, holder E-PL2 godt speilrefleknivå, og bildene holder i massevis i JPEG-format med bare små justeringer i en iPad-billedredigeringsApp.

Det som ikke fungerte – iPaden
Det var mange brukere på iPaden – elevene blogget underveis, og bildene som ble importert var ofte bare i EAW-format. Det viste seg raskt at det var viktig å understreke at iPaden ikke er et verktøy for konvertering av råfiler. Etterhvert som bilder ble lastet inn, begynte Photogene å henge seg opp, og feilmeldingene tyder på at det nettopp var konvertering fra RAW til JPEG som skapte problemene. iPaden forholder seg til skjermdumpen (thumbnail-versjonen av bildet) som er lagret i JPEG. Dette har ikke kvalitet nok i seg til å kunne brukes f.eks. til en fotoblogg på tur. Ta alltid bilder i JPEG eller i RAW- og JPEG-format samtidig. Kvaliteten på JPEG-bildene i E-PL2 er så bra at RAW bare er nødvendig for å bearbeide bilder når du kommer hjem.

Bloggpress viste seg å være et godt verktøy for tekstblogging. Til å legge inn bilder i teksten, kan du gå inn og bestemme manuelt bildestørrelse i pixelbredde- og høyde. Forutsetningen er at du må være klar over dette på forhånd, og gjøre deg kjent med verktøyet. Det gjorde ikke jeg, og endte opp med blogger med alt for små bilder i forhold til hva jeg ønsket.

Photogene begynte å henge seg opp etter en stund. Dette har sammenheng med at folk lastet opp bilder i RAW-format, og dermed ikke kunne lagres i et brukbart JPEG-format. Oppdatering av programvaren, samt sletting av RAW-filer løste dette problemet.

Det jeg savnet – PEN E-PL2
Dette er et lite kamera. Det er kameraets styrke, og dets svakhet. Jeg er svoren søkerfotograf, å ta bilder ved hjelp av LCD-skjermen strider mot mine instinkter. Jeg savnet hele tiden en god søker. Dette hadde ikke Olympus stilt med, og jeg klarte ikke oppdrive det før helt på slutten av turen på en overraskende velutstyrt kameraforretning i Kota Kinabalu. Men siden det var slutten på turen, lot jeg det ligge. Lite kamera gir også små knapper. For oss som liker store hjul og tydelige merkinger, oppleves det som tungvindt å scrolle med små hjul og knapper som står tett sammen. Dette er en tilvenningssak, men dette er nok et av forbedringspotensialene i kameraet, spesielt for de som til vanlig er vant med å bruke store, tunge speilreflekskameraer.

Kameraet er ikke støv- og sprutsikkert. Det gir et solid byggeinntrykk, men jeg følte hele tiden at jeg måtte være forsiktig med det. Men nå er jeg en røff bruker av kamera, og forventer at det tåler en støyt i uvørne situasjoner. De aller fleste er mer forsiktige enn meg. Hvor stort problem dette er i praksis er vanskelig å si. Men jeg vet at mange venter på at Olympus skal komme med sin proffversjon av kamera i løpet av året, det etterlengtede E-P3. Hvorvidt det skjer vil tiden vise.

Det fins mer lyssterke objektiver enn det jeg hadde med meg. Store deler av døgnet fungerte kameraet helt fint, men på kveldstid kom svakhetene fram. Kombinasjonen av å ta bilder på en armlengdes avstand kombinert med lange lukkertider eller høy ISO overlot mye å ønske seg. Dette tror jeg er kameraets største utfordring. Mange reisende vil ta bilder på kvelden. Da bør et kamera kunne respondere raskt, og gi gode resultater. Den innebygde blitsen hjelper her, men for seriøs fotografering bør en nok investere i Olympus sin eksterne blitz, eller spe på noen kroner og vurdere de lyssterke ƒ1.4-objektivene til Panasonic.

Det største problemet oppdaget jeg da jeg kom hjem. Som sagt liker jeg å fotografere i RAW. Desverre viser det seg at verken Aperture, Bridge eller Lightroom støtter RAW-formatet til E-PL2 i skrivende stund. Det betyr at jeg enten må bruke Olympus sitt eget råkonverteringsprogram, Olympus Viewer. Dette fungerer jo til sitt bruk, men for en som har en vel gjennomtenkt og godt innarbeidet arbeidsflyt blir dette en liten frustrasjon. JPEG-versjonene er gode, men aller helst skulle jeg begynt bearbeidingen av bildene i Aperture så snart som mulig.

Oppsummering
Jeg kom hjem uten antydninger til betennelse i skulder eller nakke. Bildene jeg hadde med meg tilfredsstilte mine krav til kvalitet – stort sett. Sammenlignet med bilder fra et DSLR i lavere prisskikte var det nesten umulig å se noen kvalitetsforskjell. Arbeidsmessig fikk jeg gjort det jeg skulle gjøre og litt til.

For de aller fleste som er mer opptatt av å være på reise og som samtidig syns at det å ta gode bilder, vise disse på Nettet, og samtidig ikke ønsker at teknisk itstyr sksl dominere bagasjen, så vil iPad og Pen være en ideell kombinasjon. Selv på dagsturer i Norge der en av en eller annen grunn ønsker å være til stede i sanntid med blogger, Facebook osv. vil en iPad med 3g og en Pen by på spennende muligheter.

Men vil jeg bruke det selv? Ja, jeg har hatt mulighetrn, og brnytter meg gjerne av den igjen. Men det hendte innimellom at jeg savnet min vanlige laptop, kg drømte litt om en Macbook Air. Samtidig er og blir jeg en søkerfotograf som sliter ut utstyret mitt, så kanskje venter jeg på proffversjonen av Pen, eller prøver å begrense utvalget av optikk som jeg tar med meg. Men for 90% av de som vil ut og reise, blogge underveis og som samtidig stiller krav til bildene sine, så fins det neppe bedre og enklere løsninger.

Til slutt en serie med bilder som ble tatt den 19. februar i Siem Reap, den dagen jeg fikk prøvd ut kameraets egenskaper under de mest ulike lysforhold.