Bilder uten kamera: En søndag morgen ved Operahuset
Oslo er en fin by om våren.
Jeg er bare på rask vei gjennom til Asker og viktigere aktiviteter enn en søndagsmeditasjon om hovedstaden.
En pertentlig mann på en tidlig formiddagstur. Grå i håra, sikkert godt over 70, pen bedehusjakke, kordfløyelbukse som er nystrøket, ecco-sko, Han går og kikker ned i søppelkassene på Oslo S og plukker med seg tomflasker som han putter opp i en plastpose fra bunnpris. Hva er historien hans egentlig?
I gangveien ned til Spor 8 står ei asiatisk jente ved glassdørene og spiser en keban. Kebab til frokost på en jernbanestasjon?
Ved siden av meg på perrongen sitter ei dame og hakker løst på laptoptastaturet. Blogger hun?
Det er nesten ingen folk ute i Oslo på en solfylt søndag morgen, men hver og en av de er verd et bilde. Alle sammen har en Life Story å fortelle.
Fotografen Ken Oppran blir intervjuet på foto.no. Et par uker tidlgiere har han ti sider med dokumentarbilder fra byggigen av det nye operahuset. Han sier:
Tar du bilde av folk, skal du kunne gå tilbake til dem etterpå og vise det frem uten at de blir forbannet på deg.
Operaen er et fantastisk bygg. Lorin Mazaal dirigerer operaorkesteret denne helgen, og sammenligner det med de nye operahusene i Beijing og i Valencia. Noen sammenligner det med det mer berømte storebroren i Sidney. Det fremstår som et tempel. Lørdag ettermidag e det et tempel for tilbedelse, hundrevis av mennesker fyller de hvite flatene. Søndag morgen nesten ingen, men de som er der bruker tiden til å meditere. Arkitektur kan noen ganger løfte deg ut av virkeligheten og ta deg inn i en ny dimensjon. Jeg lurer på slektskapet til biblioteket i Alexandria. Det er litt rart å stå på toppen av Operahuset i hovedstaden i landet som er på toppen av historiens mest komplekse sivilisasjon.
Hvor lenge kommer den til å være det?
En nydelig liten stemningsrapport 😉 men jeg skulle gjerne ha sjekket om mitt indre bilde av bedehusjakka var riktig…….. Det er et begrep jeg ikke har hørt før, og siden jeg har vanket sÃ¥ lite pÃ¥ bedehus er jeg litt usikker – men bilder uten kamera gir jo friheten til Ã¥ lage sine egne bilder!
Enig med Ken Oppran, som du siterer. Og min erfaring er da og at de aller fleste synes det er greit Ã¥ bli tatt bilde av. Særlig om du kan spørre pÃ¥ deres eget sprÃ¥k. Det er en setning jeg prøver Ã¥ lære meg nÃ¥r jeg reiser, de som spørr høflig fÃ¥r som oftest lov 🙂 MEN ofte vil vi jo ha bildet uten oppstilte smil….
Også gleder jeg meg til å se operaen neste gang jeg er i Norge!
Jeg skjønner jeg burde tatt det bildet av mannen med bedehusjakka likevel. Må si jeg er spent på hvilke bilder som dannes i ditt hode, Randi. Men forestill deg noe beige eller eggegult med glidelås og hoftelengde.
Man fÃ¥r jo som regel lov til Ã¥ ta bilde, det viktigste tror jeg er at man tar seg tid til folk, sÃ¥ fÃ¥r knipsingen komme i andre rekke. Men det skjer innimellom at jeg møter dilemmaet telelinse contra standardobjektivet…
Trivelig liten stemningsrapport fra Tigerstaden. Syns du tar gode bilder uten kamera, jeg.
Mitt hode gjorde den jakka litt sÃ¥nn skitten sennepsgul, litt nuppete og med sÃ¥nne bøter? (lapper vet du) pÃ¥ albuene 🙂
Telelinse er en smart ting. Lang avstand men nær likevel 😉 og jeg er enig med deg, noen bilder mÃ¥ man bare snike seg til Ã¥ ta – men ikke bruke pÃ¥ en stygg mÃ¥te etterpÃ¥ da!!
Jeg mÃ¥ le! 😀 Sennepsgul ja, nuppete? PÃ¥ ingen mÃ¥te, jeg skrev «pertentlig», ingen bøter verken pÃ¥ albuer eller andre steder. Jeg har prøvd Ã¥ søke pÃ¥ begrepet «bedehusjakke» pÃ¥ Google, og fant bare min egen blogg. AltsÃ¥ har jeg funnet opp et nytt ord. NÃ¥ gjelder det bare Ã¥ gi innhold til begrepet.
Det som er Ã¥ si, er at det er den type jakke som alle med gulltenner og briller med sølvinnfatning gÃ¥r med pÃ¥ 17.mai hvis de ikke bruker dress…;-)