,

Blobb blobb

Utrolig, men jeg befinner meg allerede i Bangkok. Dro nettopp på tur, og er snart hjemme igjen. Siste del av reisen er til nå opptråkk av gamle stier, så det var helt greit da jeg måtte tilbake til hotellet i dag i stedet for å være med elevene på båttur på Chao Praya – spesielt når elevene også droppa elvecruiset og i stedet dro på shopping.

Det som preger samtalene her i Bangkok er de pågående demonstrasjonene mot Taksin, statsministeren som akademikere og intellektuelle påstar har benyttet sin politiske stilling til å berike seg selv. Om dette er sant eller ikke vet vel bare Taksin selv, men gatene har vært fyllt til trengsel av demonstranter. I går, dagen foer vi kom hit, var hele Siam Square full av folk som protsterte mot det de mener er et arrangert valg satt i scene for a sikre Taksins makt i enda en periode. Det fine er likevel at demonstrasjonene har foregått i fredelige former, alle arrangementene har vært tillatt av myndighetene, og gårsdagens store markering i Siam Square opploeste seg selv i dag morges uten at noen la merke til det. Siam Square er stedet for de store kjoepesentrene, og noen av disse måtte holde steng et par dager. HELDIGVIS for oss er de nå åpne igjen, så vi kan shoppe så mye vil bare måtte oenske.

Jeg var litt usikker på Bangkok-oppholdet men alt er rolig, og det eneste virkelig nye jeg merker, er at det er mer trafikk på Skytrain. Jeg tror noen av grunnen til dette er at Metroen som er ny siden sist nå også mater Skytrain med nye passasjerer. En liten teori, noen andre får etterproeve den.
Ikke så mye som har skjedd her i Bangkok altså, heldigvis får en si.
Det mest interessante har vel skjedd foer vi ankom Hua Lumpong klokka 5:30 i morges.

Nattog i Thailand er som regel en fornoyelse. Så også denne gangen. Vi reiste fra Ubon Ratchathani, eller mer noyaktig Warin kl. 17.55 i går kveld. Vi klarte nesten å fylle en hel kupee med folk, så vi er en stor gruppe på tur. Denne store gruppen begynner å merke kjoeret. Det har vi jo advart dem om også, så de tar det med ufattelig godt humoer. Eller hva skal man si når de foerst har kjoert buss tre dager fra Hue til Phibun Ratchathani, overnattet på harde tregulv i Isans landsbyer, så sovet fire mann i samme seng på hoteller og barnehjem foer altså nattoget tok dem til Bangkok og tidlig oppvåkning i dag morges – der enda 5 rom ventet på 24 trette men tapre sjeler.

Ubonske barnehjem er imidlertid fine steder å besoeke. Isan-området er Thailans fattigste, hvor folk tjener 10% av det man tjener i de tre soerligste provinsene. HIV/AIDS er et stort problem, og det fins nok av foreldreloese unger. Vi besoekte tre hjem der en kvinne ved navn Ou har tatt seg av 20 slike små stakkarer. Ou er ikke den som alltid er flinkest til å organisere, noe oppholdet bar preg av. En times kjoeretur fra Phibun ble til 2 og en halv time, og det er lenge for troette elever. Og to hoteller blir fort til et trangt sted å sove når det reduseres til et hotell med 5 rom, med 19 mennesker som skal ha plass. Men det betyr visst lite for folk når de får treffe sma folk med livsmot og påganvsvilje selv om foreldrene har dratt sin kos og de skal dele på oppmerksomheten fra 3 voksne med 17 barn i samme situasjon. Ungene klynger seg til oss – eller til vår oppmerksomhet når vi er på besoek, det blir ganske sterke inntrykk foer velfoedde nordmenn på tur.

Det er vel denne biten av turen som gjoer mest inntrykk på oss alle sammen. Resten blir spennende og eksotisk, men betyr litt mindre i den store sammenhengen. Men her kommer det likevel:

Fra Hue gikk bussen mot grensen til Laos. Etter et par timer med humpings fascinerende fine veier krysset vi leia for Ho Chi Minh-sporet, som var åren nordvietnameserne foer vi et par mil fra grensa måtte stoppe en times tid fordi bussen hadde fått oljelekasje. Lekasjen var grei å fikse, og vi fikk sett oss om på et sted folk egentlig ikke bor. Foelelsen av å være langt borte har skjeldent vært så sterk selv om vi var 28 stk som snakket norsk på et svært så lite område.

Men vi var forsinket, og det var synd, for på andre siden av grensen ventet en skole på oss, for programmet for dagen var et stopp på en skole for barn av fjellstammer i Savannaketh-provinsen i Laos. Når vi foerst kom fram til grensen hadde en lokal representant fra Kirkens Noedhjelp ventet på oss i fem timer på at vi skulle komme. Hun hadde kjoert dagen foer fra Vientianne for å treffe oss og være med på en mottagelse på skolen. Dvs. i praksis si en 12 timers kjoeretur bare for å treffe oss. Kanskje vi av og til skal tenke på at folk gjoer en god del for å legge forholdene til rette for at vi skal kunne få de inntrykkene vi reiser for å få.
Skolen? Helt sært. Den særeste opplevelsen på mange år. Vi kjoerer en halv time inn i Laos, plutselig tar vi en sving til venstre og kjoerer ti minutter inn i buskaset. Midt i krattet åpner deg seg en plass, der ligger det en ti tolv hus, og foran den store forsamlingsplassen står det hundre barn og ti voksne fint pynta og klapper for oss. Og det er ikke forsiktig klapping, men intens klatter i det vi stiger ut av bussen. Klappingen fortsetter helt til vi har satt oss rundt en mottagelsesmatte – for å kalle det noe – vi får buddhistiske vennskapsbånd knyttet rundt hendene – bånd vi senere må kvitte oss med når vi kommer til den kristne internatskolen vi besoeker i Phibun, en eldre mann ber en lang boenn for mat som vi egentlig ikke boer spise, foer vi serveres risvin som lukter bæsj, og som smaker for gammelt julebrygg. Vi får gaver, og hilsener og spiser, og så drar vi igjen.
Hele tiden blir vi beglodd av nysjgerrige unger, solen synker over savannelandskapet og jeg lurer fælt på hva slags inntrykk ungene vi besoeker egentlig fikk av oss. Stille og fredelig dag over solmettede Laos-sletter, plutselig kommer en hvit buss inn på tunet, ut kommer 30 surmelkstingende og skitne skandinaver som ser helt feilplasserte ut, de blir en droy time og vips så er de vekke igjen.
Vi drar videre, og kjoerer inn i Laosnatten. Foran oss kjoerer en pickup med folk fra skolen, hele tiden med alle fire blinklys på, de tre timene og 22 milene til Savannaketh. Vel framme finner vi vårt kinesiske kjedehotell med rom du må ut av for å snu, og foelgesvennene sier takk for turen og takk for besoeket, og så er det vekke. De vioser seg å være representanter for en forening som driver skolen, de bor i Savannaketh, og har brukt en hel dag og en halv natt bare for at vi skulle innom en times tid for å si hei. Sært ja?

Vi fikk ikke med oss Savannaketh, til det ble det for seint. Dagen etter gikk turen med båt over Mekong og til Mukdahan i Thailand, men Laos er fred og fordragelig for de som ikke vet mer. Og det gjoer ikke jeg.
Foelg med videre.

3 replies
  1. Silvio
    Silvio says:

    I don’t agree my friend!
    I wouldn’t publish any of this in the newspapers I own, nor in the country I own.
    Che stronzo!!

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *