Demokratisk underskudd i Stavanger?

Jeg har det ikke med å diskutere vanlig politikk her, og grunnen til det er veldig enkel: Jeg har ikke snøring. Jeg har en del verdier jeg står for, og noen saker jeg kan tenke meg å kjempe for. Men å sette det inn i et politisk system har jeg aldri vært spesielt dyktig til. Oppmøtene foran valgurnene oppigjennom har stort sett bestått av å lete etter en grønn eller rød eller aller helst en grønnrød knapp å trykke på, gjerne med et islett av gult i seg, og satse på det beste. Som regel har stemmen min vært bortkastet, siden de aller fleste andre på stedet der jeg bor leter etter blå knapper.

Stedet der jeg bor

Politisk blond som jeg er (eller la oss si grå), har jeg likevel noen saker jeg tenner på:

• En folkevennlig og miljøvennlig samferdselspolitikk: Nei til dyre firefelts veier, ja til lokaltog. Ja til rimelige miljøvennlige bilder, nei til SUV (Forby de!), forbud mot mer enn én bil per husstand, og subsidiering av bildelingsparker.
• En rettferdig boligpolitikk: Skal boligen være en kilde til inntekt, altså en markedsgreie, eller er det å bo fornuftig en menneskerett? Nei til for store hus, ja til rimelige boliger for alle samfunnsgrupper. Forbud mot å eie mer enn én bolig, bygg i høyden nært sentrum, lag miljøparker hvor det er trivelig å oppholde seg. Avvikle meglerordningen, og innfør danske ordninger. Et bud, en pris, forbud mot overbud osv,
• Bistand: 1% av statsbudsjettet til bistand er alt for lite. Vi burde kunne gi 3%, og heller redusere støtten til tøys og fjas som konserthus i Sanvika og Stavanger 2008 til fiffen. Og hvorfor i huleste skal vi bruke penger i milliardklassen på at middelmådige fotball-lag skal tro de er noe annet enn middelmådige fotball-lag.

Bare for å nevne noen saker med utopiske ideer som jeg sitter og ruger på.

Men jeg har faktisk en sak som jeg syns er viktigere enn noen annen, og som får det til å knitre skikkelig i sikringsboksen:

Demokratisk deltagelse og ansvarliggjøring, eller empowerment som det heter på fint. Demokrati handler om makt, og makt må ikke få lov til å segmenteres. Jeg har et helt konkret eksempel på hva jeg mener fra den hverdagen jeg befinner meg i: I årtusener har mennene fått styre butikken, kvinner har blitt holdt passive. Når elevene på min skole skal velge elevrådsleder, har de nesten alltid valgt gutter, selv om 80% av de som stemmer er jenter. Empowerment of women! er et fint slagord.

Et annet fint slagord er åremål. Hvor hadde USA vært hvis de hadde tillatt lengre presidentperioder? Ingen må få sitte i ledende posisjoner i mer enn fast angitte perioder. Makt gjør noe med deg, uansett hvor bevisst du er på å ikke la den ta overhånd. Makt blender og korrumperer. Dette gjelder uansett hvor det er, om det er bedriftslederen, politikeren, lærerrådslederen eller statsministeren.

Nå? Hvorfor knitra det i sikringsboksen i dag da?

Dagens Stavanger Aftenblad hadde som forsidesak den store lokale nyheten at hvite borgere av italiensk herkomst i New York

«vender seg mot republikanerne fordi de ikke vil ha en neger som president»

Sitat fra dagens avis – ikke gjengitt i nett-utgaven

Godt gjemt i del 2 av dagens avis etter brennbare saker som «Ein svimlande fargepalett venta hyttegjestene som kom til Suldal i haustferien» (Forsiden) og «Fylkes-Tvedt vil auka bompengane», kommer den perifere overskriften

– Demokratiet forvitrar i Stavanger

Del 2, side 4, 10. oktober 2008

FrP-politiker Trond Birkedal og SV-politiker Marcela Molina mener at demokratiet forvitrer med storkoalisjonen og konsensuskulturen i Stavanger-politikken. De to påstår at det ikke fins noen reell debatt i bystyresalen. Vel fins det meningsytringer, men det fins ingen muligheter for å forandre vedtak eller flytte posisjoner. Enighet blir viktigere enn politikk. Bakgrunnen er at Høyre, AP og sentrumspartiene høsten 2007 inngikk en storkoalisjon. AP skulle i følge Lars Anders Myhre innta en «klar opposisjonell» rolle. I to saker i 2008 har partiet kommet med alternative forslag, det ene gjaldt skjenking, det andre gjaldt representasjon i administrasjonsutvalget. Den viktigste konsekvensen av dette, er i følge Marcella Molina:

– I den bejaande og bejublande stemninga her i byen er dei svake gruppene taparane. Når me påpeiker dette i bystyret, er tilbakemeldinga at me må slutta å svartmale. I Stavanger bystyre er det konsensusen som skal råda.

(Marcella Molina i Stavanger Aftenblad 10. oktober, del 2, side 4)

Stavanger går så det suser. Likevel skal det kuttes 100 millioner kroner «i sykehjemsplasser, fritidsklubber og andre gode tiltak». Med en storkoalisjon som håndterer dette, vil prosessen foregå i lukkede rom uten at opposisjon har verken anledning eller mulighet til innsyn i prosessen. Og når det kommer til vedtak, ingen innflytelse. Lukkede demoraktiske prosesser er ikke sunne prosesser. Det som kjennetegner et sunt demokrati er gjennomsiktighet, ikke hysj hysj-taktikk og begrensende avtaler. På toppen av det hele sitter Leif Johan Sevland, Stavangers høyt elskede og smildene Høyre-ordfører i periodene 1995-99, 1999-2003, 2003-2007 og altså nå fra 2007 – . I forbindelse med at Sandnes kommune skal bygge ut 50 000 boligtomter i et nyutviklet område, har Sandnes sin ordfører utfordret Stavanger til å være med på å dele noe av kostnadene, siden dette også har betydning for Stavanger. For Sandnes innebærer utbygginge svære kostnader, og prosjektet kommer Stavanger til gode.

Ordfører i Stavanger, Leif Johan Sevland, er ikke på bølgelengde med sin partifelle i Sandnes.

– Så lenge vi har dagens kommunestruktur, må kommunene være forberedt på å ta veksten selv.

Stavanger skal også vokse med flere titalls tusen, sier han.

– Så du avviser et bidrag fra Stavanger?

– Ja, jeg ser ikke det som naturlig. Sandnes må være forberedt på at veksten i øst blir dyr. Kostnadene må de nok ta selv. Det gjelder alle kommuner på Nord-Jæren. Alle håndterer sin egen vekst. Det må gjelde også for Sandnes, sier Sevland.

Slik taler en maktpolitiker. Det er enkelt å drive konsensuspolitikk når du har makt. Det er på tide at noen begynner å ta et kritisk blikk på Leif Johan Sevland.

Det sier vel også sitt at regionens største avis fører opp demokratikritikken blant løvtrær, bilannonser og lokalnyheter fra Dalane, og ikke som det den fortjener: Et forsideoppslag. Men også media kan også korrumperes av makt.