Den beste 5er-rekka i rockens historie
Jeg har en håpløs kollega hvis eneste mål i livet er å vinne alle diskusjoner om et hvilket som helst emne. Så i går tenkte jeg at jeg skulle sette ham fast med å komme med rockehistoriens beste 5-er-rekke.
Kriterier:
- Sett opp en liste over de fem beste album som er gitt ut på rad av
- En og samme artist med et og samme artistnavn.
- Albuma skal være gitt ut kronologisk
- Det skal ikke være noen blemmer av album innimellom
Her er rekka som ingen kan slå:
Elton John:
Madman across the Water (1971) – Bare Indian Sunset er verd et stereoanlegg alene
Tumbleweed Connection (1971) – Country slik country skal spilles. Come Down in Time sier alt.
Honky Chateau (1972) – Rocket Man får deg til å lette fra bakken.
Don’t Shoot me, I’m only the Piano Player (1972) – Tidenes svisker, men Blues for my Baby and Me er tidenes road-sang. Eller hva sier man til Crocodile Rock, Daniel eller Have Mercy on the Criminal?
Goodbye, Yellow Brick Road (1973) – Rockens mest undervurderte album? Funeral for a Friend, Candle in the Wind, Bennie and the Jets, Harmony, Dirty Little Girls, Roy Rogers, Yellow Brick Road. Say no more.
—–
og for bare å helle salt på såret til alle pretenders to the throne:
Caribou (1974) – Tickin’. Den hadde du ikke hørt om, nei. Men jeg sier det bare igjen: Tickin’
Captain Fantastic & the Brown Dirt Cowboy (1975) – Konsept-album slik konseptalbum skal gjøres. Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy, Someone saved my Life Tonight, Curtains/We all fall in Love sometimes. Oooooolala!
Kollegaen min prøvde seg med Beatles…
Led Zeppelin: 1,2,3,4, Houses of the Holy og Physical Graffiti
Den rekken kan måle seg.
Rolling Stones: Beggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on Main Street. En til der, og den rekken hadde vært uslåelig;)
Men det er det ikke, og nettopp derfor. Led Zeppelin? Når ikke EJ opp til knærne.
Vi har jo diskutert dette Geir, og Elton Johns ting på 70 tallet var utmerket, absolutt, men når vi snakker plater og tenker på musikk som har hatt en gjennomslagskraft hinsides det meste kommer vi selvsagt ikke utenom Beatles:
Jeg tror vi sier Rubber Soul, Revolover, Srgt. Pepper, The white album og Abbey Road. Samtlige album sÃ¥ nyskapende at resten av musikkverden slo seg i hodene med slegger i fortvilelse, ekstase, beundring og raseri. For å¨fÃ¥ dette til Ã¥ bli 5 plater etter hverandre ser vi bort i fra Madical Mystery Tour, som opprinnelig var en EP (men som nok kunne tredd seg inn i denne rekken, tross alt. Den er langt sterkere enn mange vil ha det til, i tillegg sÃ¥ ser vi bort i fra Yellow Submarine, som neppe kan kalles en «ekte» Beatles LP, Let it Be var egentlig bare en haug med rÃ¥taper og ble dessuten utgitt etter Abbey Road. Uansett, Beatles kommer først og Beatles kommer sist. Værre er det strengt tatt ikke.
Jeg tror vi bare en gang for alle slår fast at Beatles ikke har noen ting på en sånn liste å gjøre. Beatles er et studioprodukt som ene og alene kan takke George Martin for at noen gidder å høre på de i det hele tatt. Her er lakmus-testen:
Kan George Harrison spille gitar?
Kan John Lennon synge?
Har Paul McCartney noen gang gitt ut en klassiker på egen hånd?
Kan Ringo Starr spille trommer?
Svaret på alle disse spørsmåla er klart og entydig nei.
Spiller James Last låter av Beatles?
Synges Beatles på allsangkvelder på bygdehuset på Stord?
Svaret på disse to spørsmålene er begge klart og entydig ja.
Beatles er og blir middle of the road-musak produsert i et studio av en eventyrlig produsent med middelmådige låtskrivere og artister. Slike grupper kan ikke og bør ikke være på noen 5 på topp-liste i det hele tatt.
Mora mi hører jo på The Beatles jo!!!!!!
Beatles er vel og bra. Litt kjedelig, men greit nok. Rolling Stones er urimelig oppskrytt. Det er KJEDELIG musikk, det!!! Bortsett fra en og annen slenger av en sang, da. Led Zeppelin??? ZZZZZZZZZZZZZZZZ. Elton Johns rekke på 70-tallet er slettes ikke ueffen, men han når ikke den godeste Paul Simon til knærne. Femmer-rekke er bare barnemat for mestermusikeren fra New York. Bare for å begynne et sted: Still Crazy After All These Years, One Trick Pony, Hearts and Bones, Graceland, Rhythm of the Saints. Det blir fem uslåelige album på rad i mitt hode.
Men denne diskusjonen er i bunn og grunn toskete. Musikk kan ikke måles slik. Min smak er verken bedre eller dårligere enn de som setter Led Zeppelin, Rolling Stones, Helten Elton eller for den saks skyld Billy Joel, Vikingarna eller Garth Brooks høyest. Bare annerledes. Smak kan diskuteres, men ingen har rett til å rakke ned på andres smak.
Det som derimot KAN diskuteres oppad stolper og nedad vegger, og som det går an å finne en slags konklusjon i er hvilken musikk som har hatt størst innflytelse. Der stiller nok Beatles sterkere enn både Elton John og Paul Simon, vil jeg tro. Om Beatles derved har laget bedre musikk, er en helt annen sak. Jeg syns ikke det.
Det der kalles snusfornuft, og er en svært så effen måte å kvele en hvilken som helst diskusjon på. Politisk korrekte diskusjoner er dønn kjedelige, vi får ikke mer morro enn vi lager selv. Selvsagt er Beatles mer innflytelsesrike enn Elton John, men det er totalt uinteressant i forhold til spørsmålet om hvilken albumrekke som er best. Så kom ikke her og kall hele problemstillingen toskete. Det er det samme som å si at Paul Simon bare utgir dårlige album.
Det må du gjerne syns at Paul Simon gjør. Jeg gjør ikke det. Det endrer ikke på det faktum at diskusjonen er toskete. Morsom, men toskete.
Toskete? Nei. Tullete? Ja, definitivt. Det første er nedsettende, det andre er overbærende. Overbærenhet tåler vi, ikke nedladenhet. For å ha det klart: Paul Simon lager (nesten) ikke dårlige plater.
😀