Ekkel sak om dykking og drap
Mannen ville forhøye livsforsikring før bryllypsferden med sin kone. De skulle til Australia på dykkertur.
Dagbladet forteller historien denn helgen.
I tillegg ville han at kona skulle gjøre ham til enearving. Obduksjonen viste ingen ting som tyder på at kvinnen led av noe som kunne forårsake kollaps under vann. Det var heller ikke noen tekniske feil på utstyret.
Bildet som følger artikkelen i Dagbladet viser hvor uvirkelig dødsfallet er. I bakgrunnen ser vi den livløse kvinnen, mens dykkerkolleger svømmer rundt i vannet uten tilsynelatende å merke noen ting som helst. For de som har prøvd noen dykk, virker det nesten usannsynlig at noe slikt skal kunne ha skjedd. God sikt i vannet, lett å ta affære hvis noe skulle oppstå. Ekkel sak.
Men at bildet blir brukt til allmen forlystelse er også ekkelt. Har vi virkelig behov for å se den døende kvinnen forsvinne i blå bakgrunn i stort format på Dagbladets nettside? Ja, jeg vet det vises langt verre ting fra kriger og katastrofer verden rundt, men jeg trenger ikke se dette bildet for å forstå saken. Er det avstanden til hendelsen, sakens makabre natur som vekker kikkeren i oss eller allmenn opplysning som gjør at redaksjonen velger å vise bildet? Ville du likt at bildet ble vist hvis du var involvert? Er det greit for kvinnen selv at bildet blir publisert verden over?
Ved å vise til saken hos Dagbladet, er jeg bare med på å forsterke kikkernes runddans?
Jeg bare spyr.
Dagbladet har alvorlige vansker med opplag og økonomi. I stedet for å styrke sin gamle posisjon som seriøs avis, velger de slikt som dette. Jeg merker at jeg unngår Dagbladet mer og mer.
Enig med deg, og syns det er veldig synd, for de har hver dag fem til ti sider som faktisk er verd å lese. Kommentarstoffet deres er bedre enn f.eks. VG.
Men til slutt er det Morgenbladet som blir redningen. Den bruker jeg gjerne et par timer på hver helg.
Hva er dine lesevanser?
Det er etter hvert mange gode grunner for Ã¥ ikke lese Dagbladet (og for den saks skyld VG), og stadig færre grunner for Ã¥ gjøre det. Jeg kan ikke fordra den kikkerkulturen vi etter hvert dras mer eller mindre ufrivillig inn i. Jeg har IKKE noe behov for Ã¥ vite om detaljene i livet til mennesker som av en eller annen grunn ramler inn i medias søkelys. Men jeg vet vanvittig mye som jeg helst hadde sett at jeg ikke visste. Fritzl-saken i Østerrike og Orderudsaken her hjemme er bare to eksempler. Og media forsvarer seg med at «leserne har krav pÃ¥ Ã¥…» Har vi egentlig det? I beste fall har vi innimellom interesse av detaljene i en sak, men vanvittig sjelden krav pÃ¥ detaljert informasjon om privatlivet til personersom er involvert i disse sakene. Det sier seg kanskje selv at jeg aldri er innom verken Dagbladet.no eller VG.no lenger. Syns Aftenposten og Aftenbladet har mer enn nok tendensiøst, jeg…
Som sagt, Brodern: Det holder med Morgenbladet. VG og Dagbladet er interressante i den grad de skriver om forbruksemner som mobiltelefoner og reisemål, men det er jo ikke det de er til for. Og dessuten er det andre som skriver mye bedre om det også.
Men et lite apropos: Er bloggingen med på å forsterke kikkingen? Jeg leser av og til innlegg på folks blogger om ting som jeg egentlig ikke trenger å vite. Er det for eksempel interessant å vite for dere at jeg går i løsemiddelrus, eller mer seriøst at folk gjennomgår en depresjon? Vær varsom-plakaten er vanskelig å forholde seg til, og blogging er et så nytt fenomen at de som driver med det ofte ikke er klar over problemstillingen eller dens konsekvenser.
Jeg tror et godt spørsmål å stille er: Tåler jeg selv å lese dette innlegget om ti år, eller blir jeg like flau som jeg nå blir av å lese mine egne ting fra videregående?
Godt spørsmÃ¥l. Skal stille meg det npr jeg blogger, tror jeg. Men av og til har jeg godt av Ã¥ bli flau av meg selv…
Jeg trenger ikke å brette meg ut for hele verden for å bli flau. Det klarer jeg godt likevel;-)
😀
Nei, jeg hadde ikke likt at et sånt bilde ble publiser om jeg kjente vedkommende, og jeg synes ikke noe om det ellers heller, se ikke poenget. Fråtse i elendighet for å øke seertall og profitt har dessverre blitt mye av drivkraften bak avisene, og da særlig de helt store, så jeg leser ikke dem så mye mer. Vi kan si stopp ved vårt eget metningspunkt med og ikke kjøpe disse avisene og det tror jeg mange gjør.
Jeg deler nok interessen for Morgenbladet med deg. Men ellers er det Le Monde, Times, diverse fagtidsskrifter, pluss 2-4 aviser hver dag. Pluss nett. Det går litt tid, til hva da?
Enig med frr, jeg styrer mer og mer unna Dagbladet. Har igrunn sluttet å kjøpe den, synes den er useriøs og spekulativ. Er lei av å få dyttet krigsoverskrifter og puppebilder opp i ansiktet.
Denne saken er tragisk og jeg og kunne godt klare Ã¥ forstÃ¥ saken uten Ã¥ se bildet av den døde kvinnen. Ille og respektløst overfor kvinnen og hennes familie. Men det er vel det «folk» vil ha, da?
Det er ingen av oss som vil åpent gå ut og si at vi vil ha det. Likevel leser vi det og legger merke til det. Det er et ubehagelig paradoks.
Hvor mange som er inne her kan med hånden på hjertet si at de ikke har vært innom en eller annen tullesak på Dagbladet den siste uken?
Det kan jeg faktisk si med hÃ¥nda pÃ¥ hjertet. Har ikke sett verken pÃ¥ Dagbladet eller Vg pÃ¥ mÃ¥nedsvis. Finner det jeg ønsker pÃ¥ Aftenposten og Aftenbladet her til lands – og de er mer enn gærne nok av og til de ogsÃ¥…
Det vet jeg, Bruttern!
Jeg har lagt til en RSS-feed på følgende aviser i en periode nå: VG, Dagbladet, Aftenbladet, Adressavisa og Aftenposten. I 90% av tilfellene er det akkurat de samme sakene alle melder inn. Og når det ikke er felles stoff, er det lokale saker om nedkjøring av melkespann på avsidesliggende skogsveier i Snåsa.