En gylden tid for drømmer og planer

 Fellesmail oppleves ofte som spam, men det hender jeg blir minnet på hvorfor jeg meldte meg på de i utgangspunktet. Som i dag da det kom inn en fra Monocle som jeg leste med store og nysgjerrige øyne. I sin faste spalte | THE FASTER LINE | skriver Tyler Brûlé om hvordan stedet du befinner deg påvirker måten du opplever krisen vi er inne i akkurat nå. (Sa jeg #Corona?).

Det er én ting å befinne seg på en vingård på Tasmania, en annen å bo midt i New York City. Selv fant jeg gjenkjennelse i denne beskrivelsen av hvordan det må være hvis du bor i en bygård midt i Paris. Det kunne vært Oslo, det kan være i et boligstrøk i Stavanger, selv om vi er velsigna med et stort og flott turområde rett i nærheten. Ja, det kan fort bli hele Norge.

If you’re in the heart of Paris, in a well-decorated but rather small apartment, then you’re likely hatching some kind of escape plan and dreaming about heading south as soon as possible.

Det er bare å tenke seg et lite portforbud fra Regjeringshovedkvarteret i Parkveien, og så er vi der.

Men Tyler har et budskap å komme med. Nå er en unik mulighet til å handle, tid for drømmer og planer. Når vi ikke har noen steder å dra, bare har de adspredelsene som vi klarer å skape oss selv, ingen andre forstyrrelser enn de som strømmer inn via Zoom og Teams og Discord og Facebook og Google this and that, og alt som å nå er tilgjengelig for oss på en helt annen måte enn tidligere (Selv skal jeg på konsert med Elton John i kveld, blir stuekonsert i min egen stue), nå når alt som forstyrrer kan settes til side ved et tastetrykk, er det tid for å tenke på neste skritt. De tingene vi og du og jeg kan finne på den dagen dørene åpnes og verden kan pustes inn trygt og godt igjen, og vi har b e v e g e l s e s f r i h e t.

Så jeg akter å gjøre som Tyler anbefaler: Jeg skal planlegge å endelig få sett Vestlandskysten, reise sakte opp til Trøndelag der min bror og min mor og min datter bor, sveipe innom Storebø og Askvoll, drikke kaffe på Knarvik, hilse på kjentfolk i Florø, slå opp telt ved ei strand på Stadtlandet, se hvordan det ser ut i Måløy og Selje og Larsnes og Fosnavågen, se Frøya og Hitra og Smøla bare fordi det er mulig. Å se vårt vakre lille land på en måte jeg aldri har sett det før, fordi jeg har jeg hatt det så travelt med å komme meg gjennom de lange tunnelene og over Stryn og Dovrefjell, eller unngå fartsbøter langs E39 og E18 og E6. Når jeg slipper fri skal jeg ta den sakte ruta og stoppe når jeg vil.

Jeg akter å gjøre som jeg innbiller meg at Chris Isaak gjorde før han spilte inn Baja Sessions, skaffe meg en bil og kjøre ned Baja Californa mens Wicked Games og South of the Border gjaller i høyttalerne, oppsøke haziendas og pueblos og lagunas surfe med delfiner og danse på bølgetoppen med hvaler, og bare la Stillehavsvindene blåse i håret.

Sånne ting kan jeg drømme om og planlegge nå. Om den dagen jeg slipper ut og kan slå ut vingene, med frisk Coronafri og CO2-balansert luft i lungene. Ja, det er på tide å handle.