Et bilde kan fortelle tusen historier
I utgangspunktet er jeg en dokumentarfotograf. Jeg tar bilder, bearbeider det nødvendigste og litt til i Aperture 3 og Photoshop CS4, men gjør lite for å fortolke virkeligheten ut over det som øyet ser. Fordelen med en slik innfallsvinkel er jo enkelheten, og den kjensgjerning at jeg i minst mulig grad gir stedene jeg dokumenterer mitt stempel.
(Nå kan jo dette alltid diskuteres. Enhver komposisjon er jo en fortolkning. Man velger utsnitt, eksponering, fargemetning osv ut fra situasjonen, og to bilder tatt samtidig under samme lysforhold kan bli veldig forskjellige, selv om fotografene ikke har manipulert bildene sine).
Kamilla Kvamme, en av mine elever, kan vel også kalles dokumentarfotograf. Hun er spesielt flink på konsertbilder, og har en spesialinteresse innen Holga-fotografering, noe som av seg sjøl gir bildene hennes et særegent, artsy preg. Men det som gjør Kamillas bilder spesielle i forhold til vanlige dokumentarbilder, er at hun ikke nøyer seg med å dokumentere, men benytter tørr å leke seg med mulighetene hun har i Ligthroom, med resultater som du blant annet ser her og her. Jeg har lovet Kamilla at jeg ikke skal avsløre hemmeligheten hennes, enhver signatur er jo personlig, og Kamillas måte å fotografere og behandle bilder på er hennes egen, selv om gode bildeanalytikere kan dekonstruere bildene for å finne prosessen hun har vært gjennom.
Ikke bare er hvert eneste bilde fotografens fortolkning av det han har sett, men et bilde gir utallige muligheter hvis du ønsker å gå den veien Kamilla gjør. Jeg har lekt meg litt med tanken, funnet fram et av de akseptable bildene fra Kota Kinabalu på Borneo som jeg tok i mars. Det er et bilde som ble tatt i forbifarten, på vei fra ombord i båten som skulle ta oss fra den lille øya Pulau Mamutik og inn til Kota Kinabalu. Det er lite folk igjen på øya, to gutter er igjen og leker på stranda, hav og himmel er nyanser av blått og turkis, sanden er kritthvit. Det er et idyllisk og tidløst øyeblikk, men jeg undereksponerer bildet, og i tillegg har jeg på 14-54-objektivet på kameraet, slik at det ikke er mulig å komme nærmere de lekende guttene. Bildet er knipset, med et annet objektiv, en annen komposisjon og en mer nøyaktig eksponering hadde gitt et annet, kanskje sterkere inntrykk. Men slik ble nå engang bildet, og jeg syns ikke det var helt håpløst. Godt eller mindre godt, det er likevel en fortolkning av virkeligheten. Med Kamillas bilder i bakhodet er jo fristelsen der til å viderefortolke og prøve å gjengi noe mer, eller noe annet. Kamilla nevner fargetoner. I siste utgave av POP Photography skriver de om muligheten til å illudere dybdeskarphet og uskarphet (blur) ved hjelp av Photoshop CS4.
Det er da det er på tide å gi dere en liten innføring i min arbeidsflyt. Som regel importerer jeg bildene til dataen (en ekstern harddisk), organiserer i mapper og endrer filnavn ved hjelp av Bridge CS4. De ubrukelige bildene kasseres med en gang, før jeg beveger meg over i Aperture 3.
(Versjon 3.0.3 i skrivende øyeblikk – og her et lite spark til de som forteller dere at Aperture 3 kun er for de som har en nyeste maskinvaren til Apple. Jeg kjører en iMac 2 Gigahertz Intel Core 2 Dual) med 4 gigabyte RAM, en tre år gammel maskin som i følge kritikerne ikke skal være i stand til å kjøre Aperture tilfredsstilende. Vel de tar feil).
I Aperture foretar jeg den endelige sorteringen, med alle de muligheter Aperture byr på av geotagging, ansiktsgjenkjenning, organisering i prosjekter, mapper og filer osv. Så er det bearbeiding av bilder. I 90% av tilfellene gjør Aperture alt det jeg trenger, og det gjør det på en meget intuitiv og enkel måte. De nye innebygde penslene som lar deg male inn og hviske ut de aller fleste effekter du måtte ønske deg er nøyaktige og sylskarpe. Som i CS4 kan du finpusse på bildene i flere lag, og du gjør det uten å foreta endringer i originalfilen. Men noen ganger virker ikke Aperture slik jeg vil det skal, så da kan jeg raskt ved å høyreklikke på bildet jeg jobber med åpne det i Photoshop, og arbeide videre der. Som regel retter jeg opp bildet, foretar fargejusteringer, fjerner flekker osv. i Aperture, men når jeg skal jobbe med blending modes, high pass, støyreduksjon, er Photoshop grei å ha. Ferdig i Photoshop går jeg så tilbake til Aperture, der jeg foretar de siste finjusteringer før bildet er klart.
Denne vekslingen mellom Aperture og Photoshop er interessant og morsom, og det kan være en trivelig kveld foran skjermen å prøve ut forskjellige måter å løse en utfordring i Aperture og i Photoshop hver for seg. Men om jeg velger den ene eller den andre løsningen, prosessen gjør noe med bildene. Spørsmålet er hvor mye jeg gjør for jeg gir inntrykk av en annen stemning, får fram et annet budskap, formidler en annen opplevelse – på samme måte som Kamilla gjør det med sine bilder. Jeg har laget tre versjoner av bildet av guttene på stranda. Komposisjonen har forblitt den samme. Horisonten er rettet opp, eksponeringen er oppjustert i alle tre fersjoner. Men jeg har valgt å jobbe videre på tre forskjellige måter.
Originalbildet er lett å finne. Det er også lett å se forskjellene. Tre løsninger, to nokså like og en med et annet slags avtrykk. Hvilken opplevelse gir de ulike løsningene? Drømmeaktige, tidløse, turistbrosjyrer eller drømmelandskap? Det er umulig for meg å si hvordan du oppfatter dette, men det er ingen tvil om at med litt investering av tid, og lek med programmene, så gir alle kombinasjonene av in camera-muligheter og etterarbeidsalternativer så mange muligheter at man må se stort på seg selv hvis man ikke ser at det bildet man til slutt leverer aldri er annet enn én enkelts fotografs personlige syn på verden.
Gorgeous colors!!!
Thanks, Marcie. I know you can’t read the text, altough a Google translation might give you an idea of what I’ve written. These images are mainly excamples, and not the finished article. But I appreciate that you like the colors, I too think they are gorgeous.