Etiopisk dagbok del 4 – siste arket vendes, i denne omgang

Det er kveld, og under oss forsvinner lysene fra Addis mellom skylagene. Fjorten dager er gått, vi vet mer enn vi visste fra før, og vi vet at det er  mye mer å vite enn det vi skjønte på forhånd. Stemmen er vekke, loppene har hatt fest med hele reisegruppa, folk klør. Det klør på armer og bein, men også etter å smake vanlig mat, sove i samme seng noen netter, kjenne strålene fra en jevnt varm dusj. Men det klør også etter å se mer. Som nattehimmelen skjuler dagslysets Addis, er fjorten dager bare et nattestreif over et landskap som vi gjerne vil se mer av.

Mens jeg sitter og klør mens flyet stiger opp mot marsjhøyde slår det meg likevel at for å se at det er mer å se, så må man ha sett noe.

Langano
Rift Valley-sjøer er ikke som andre sjøer, og Etiopia har sin del av dem. Men Lake Langano er ikke som andre Rift Valley-sjøer. Jovisst er det vakkert, selvsagt skinner den i landskapet som en edelsten. Det er bare at denne gangen er den verken diamantgrå eller safirblå. I stedet ligger den der midt i dalen med Arsifjellene i bakgrunnen og ravbrun og rar. Du ser det du ser, men det er ikke det du forventer å se. Verdens største sølepytt? Neppe, men hvis det å svømme i en kopp med isté er en sammenligning, så er den ikke ueffen. – Vi nøt et par timer der, både på vei til og fra Awassa, og selv om enkelte av de andre sjøene kan synes like estetisk vakre, men kanskje enklere å sluke utseendet til, så er Langano også et godt valg å stoppe av andre grunner. Lake Langano er den eneste av Rift Valleysjøene som er fri for Bilharzia og dermed mulige å bade i. Og på Sabana Beach Resort kan du kjøpe den eneste hygienisk akseptable hjemmelagede italienske isen utenfor Addis Ababa. Det er gode grunner til å stoppe på Sabana Beach,  men kanskje det var greit å ikke vite at Langano er episenter for et større jordskjelvområde som flere ganger har målt skjelv på over6 på Richters skala.

Shashaméne
En av grunnene til å dra til Etiopia er for å besøke Rasta-fellesskapet i utkanten av Shashaméne. På 70-tallet var Haille Selassie den nye Messias, Etiopia var det lovede land, og gode rastafarianere vil gjerne være der frelseren er. De fikk landområder utenfor Shashaméne, den eneste byen i sør-Etiopia du ikke bør stanse i uten at du må (jf. guidebøkene), og der lever immigrantene fremdeles sitt tilbaketrukne reggaeliv. Desverre vil de være tilkabketrukne, det eneste vi blir møtt med når vi stanser utenfor The Community of the Thwelve Tribes of Judah, er tomme blikk. Samfunnet har laget et eget museum, men det er visst ikke meningen at det skal brukes – og gjestfrihet er er et fremmedord, ihvertfall overfor store grupper som oss, som tar det for gitt at vi blir tatt imot med åpne armer når vi dukker opp spontant uten innbydelse, og håper å krasje selskapet. Det blir med å se på kjøre forbi, og erkjenne at vi bare observerte fra utsiden et av det modernistiske Afrikas mest særverdigheter. You can’t always get what you want.

Awassa
Awassa var en liten landsby for femti år siden. I dag er det ikke bare provinshovedstad, men regionsentrum for hele Sør-Etiopia og siste utpost for det som etter revolusjonen i 1991 har blitt Etiopias badlands. Det er sør for Awassa du finner shiftaene og våpnene, de karrige ørkenområdene og evige, humpete landeveier framkommelig bare for firehjulstrekker. Det er ihvertfall det den urbane myten forteller oss, men jeg har ingen grunnlag for å si om det stemmer. Awassa bærer ingen preg av det. Awassa bærer vel ikke preg av så mye i det hele tatt. Annet enn at den ligger og ruger ved foten av Tabor-fjellet, eller knausen som vi ville sagt på Vestlandet. Sjøen er også uvanlig vakker, selv til en Rift-sjø å være. Hanne sier at Lake Naivasha i Kenya minner henne om Awassa-sjøen. Jeg vil påstå at det er motsatt. Men de har til felles den blå sjøen og det grønne omlandet, flodhester som dvasker seg i vannet, og ornitologiske muligheter som kan få Sverre M. Fjeldstad til å gråte. Jeg gråter også litt, for det er i Awassa jeg går tom for batterier, og den planlagte fotosafarien for å dokumentere fuglelivet går i vasken og jeg må nøye meg med noen bomskudd av Marabustork som slåss om fiskeretter ved fiskemarkedet ikke langt fra hotellet der vi bor. Heller ikke så langt fra feriesenteret til Misjonssambandet. Også det ligger like under Taborfjellet, med ansiktet mot sjøen og sivene som har overtatt utsikten mot vannet. Det har vært et drømmested for voskne og unger i flere generasjoner, stedet folk trakk seg tilbake for å hente krefter etter slitsomme måneder i karrige utmarker, vellykkede og mislykkede prosjekter i Kirkens tjeneste for å spre Gode nyheter og kunnskap om veier til et bedre liv. Det er vel ikke uten grunn at de menneskene vi treffer der de to timene vi selv slapper av i skyggen av feriesenterets tregård, spiller volleybal og knipser bilder, alle sammen har til felles at de vokste opp der. Er det misjonskallet som har lokket dem tilbake, eller er det hjemlengsel? Det ene utelukker ikke det andre.

Hotellet er en egen historie. Lewo Beach Resort er i følge seg selv et femstjerners hotell som ligger nede ved sjøkanten. Det er fremdeles under oppreisning, en etiopisk arkitekt står bak. Han har tegnet flere hoteller i Awassa, de holder høy standard og er estetiske perler. Det kommer nok vann i bassenget en gang, gardinopphenget henger løst, og sparkelet som skal tette baderommet, ligger i tjukke lag utenpå kranene. Fordomsfullt er det sikkert, men alle løse deler er produsert i Kina. I Zambia møtte jeg et menneske som var frustrert over at kineserne overtok handelsnæringen. De fikk bare annenrangs varer, ikke kvalitetsvarer som de gjorde før. Det er kanskje noe av det samme som skjer her i Awassa? Men jeg syns det er fantastisk at en etiopisk entrepenør våger å satse, og klarer å gjennomføre et prosjekt som tross noen glipper og manglende kvalitetskontroll er av en slik prakt at hvem som helst bør være stolte på hans vegne. Sengene er de beste – og bredeste – i Etiopia (dette er en påstand), og det er ikke hver dag vi betaler 45$ for å bo på femstjerners hotell.

Awassa er en gammel, ny og moderne by. Gammel fordi gatebildet preges av gamle løsninger. Esler med kjerrer som frakter ved og høystakker, hestekjerrer som transporterer passasjerer og finere last. Samtidig er bybildet preget av blåhvite trehjulinger, i Thailand hadde vi kaldt det tuktuks, her vet jeg ikke hva de kaller det. Men det er det moderne Awassas foretrukne framgangsmåte, og det er alltid en ledig tuktuk har du behov for å komme deg fram i solsteiken uten å svette ut skjorta di. Du finner også det moderne i form av det vi kjenner hjemmefra. Glinsende biler med to- og firehjulstrekk, luksusbiler bare de heldigste har råd til, fortausrestauranter, konditorier, mannfolk som går hånd i hånd og snakker i mobilene sine, ikke sjelden iPhones med de seneste tekniske løsningene. Det er ikke bare de åpne gatene og mangelen på et sentrum Addis Ababa og Awassa har til felles. Den nye tid har kommet også til sør-Etiopia.

Vi er i Awassa to hele dager. Vi får tid til en gudstjeneste i Tabormenigheten, den største i byen. Den første halvtimen av en to timer lang gudstjeneste er forbeholdt forbønn. Noe spørr meg om kvinnen som leder seansen driver med djeveludrivelser. Jeg sier at hun bare ber med mynde og tyngde. Musikken er lokal. men med kjent amerikansk format, synt med innlagt komp, forsangere med lukkede øyne og løftede hender, to sanger som hver varer i ti minutter til samme monotone melodi. Likevel løfter taket seg når de synger, før Doctor Theolen fra Addis taler gudstjenesten ut på amharisk. Noen går tidlig, andre sitter og suger inn inntrykkene uten å forstå en ting. Men det er Afrika, det er gudstjeneste, og dette bør du ha med deg fordi hver afrikanske by, hvert afrikanske sted begynner søndagen med å tilbe Gud.

Lovsang i Awassa. Foto: Geir Ertzgaard

Jentene besøker Mercy Sisters, et sted for tidligere prostituerte som læres opp som frisører. Det ender med gråt i begge leirer og sterke møter du ikke får i en safaribil på kenyanske savanner. Gutta får informasjon om HIV og AIDS, og besøker en barnehage. Det får nesten gutta til å grine, harhjertede som de tror de er, blir et møte med små unger i førskolealder et høydepunkt på turen. Møtet med evangelister som får opplæring i flerkulturell kommunikasjon på Tabor blir et eksempel på hvordan flerkulturell kommunikasjon ikke skal foregå. Noen sier at de ikke er kristne. Det låser evangelistene, som selv om de har fått vite det på forhånd har vanskelig å forstå at kristne ungdommer fra Vesten ikke tror.Ungdommer fra Vesten har på sin side vanskelig for å forstå at lokale evangelister har vanskelig for å forstå det. Men det er en øyeåpner. Verden er ikke sånn som vi tror den er, uansett hvem det er som ser på den.

En båttur på sjøen på jakt etter flodhester gir oss en time med soloppgangsidyll, men liten nærkontakt med flodhestene. De er der, men turismen i Awassa har enten forstått at flodhester trenger avstand, eller ikke forstått at turister ønsker nærhet til sine fotomotiver. For det handler jo om motiver, det aller meste vi gjør når vi er på reiser. Vi har også blitt forespeilet bading i varme kilder. Det vi ikke har blitt forespeilet er at veien til varmekildene er uframkommelig for noe annet enn firehjulstrekkere. 26-seters busser duger ikke til den type ting. Igjen går tankene til Rolling Stones: «You can’t always get what you want….»

Fotball i Debre Zayt
Det blir fram og tilbake til Debre Zayt. Byen ligger 5 mil fra Addis, men i tid er avstanden relativ til trafikken i området. Vi har avtalt skolebesøk og fotballkamp gjennom Link Etiopia. Vi blir godt tatt imot. En skole som ønsker å spille en rolle i lokalsamfunnet satser på treplanting og arbeid mot klimaendringer. Vi blir bedt på møte med lærerne, og blir spurt om hva vi gjør for å unngå klimaendringer. Så det er vi som skal stå til regnskap nå ja? Mange av de kvinnelige elevene som kommer til skolen bor på landsbygda. De er spesielt begavede, men har ikke råd til å leie vanlige hybler, så de havner bakerst i køen. De blir boende i de dårligste husene, er mest utsatt for misbrukk fra medelever og fra mannfolk i lokalsamfunnet. Skolen satser på disse jentene, og har opprettet egne VIP-grupper der de får spesialoppfølging, og blir behandlet som VIP’s nettopp for å sende et signal ut til medelever og samfunn. Det er ikke bare tomprat. Henrik spør rektor: Det er mye optimisme i Etiopia. Vi dere klare det dere ønsker? Hvis vi står sammen, ja. Det er svaret til rektor.

Fotballkampen etter møtet med lærerne gir likevel en bismak. Det er første gang vi slår et afrikansk lag. Det ender 2 – 0. Det er første gang vi spiller for flere tilskuere. Noen gjetter på 2000 tilskuere. Til å begynne med virker det som en helt vanlig kamp, med kanskje 300 på sidelinjen. Men i begynnelsen av andre omgang er det fullt på alle sider – i flere lag. Plutselig er vi ikke bare to lag fra forskjellige verdener. Vi har blitt sirkushester som folk har kommet for å glo på. Noen prøver å stjele noe av utstyret vårt. Mange ber om signaturer. Andre slenger bemerkninger. Skurk og helt i samme situajon, i en foramling av mennesker vil du møte alle fascetter. Men det blir kanskje i overkant ubehagelig og intenst. Derfor er det godt å sette seg inn i bussene og kjøre hjem mot hotell Adot-thina og kontrollerte forhold. Vi har fått noe å snakke om, og må reflektere enda en gang om det med likheter og forskjeller.

Ungdommer i Addis
Vi kjører rett til det norske compoundet. Det er ungdomsmøte, denne gangen en kristne samling for de som har ressurser. Studenter, barn av kirkeledere, middelklasseungdom i begynnelsen av sin yrkeskarriere. Alle snakker engelsk, de fleste med amerikansk aksent. Vi blir godt tatt imot, som sist ved leirbålet under Mesquel. Denne gangne er det orntli møte. De sier noen ord, vi hilser tilbake. amharisk lovsang fyller den etiopiske kvelden, stollek skal binde oss sammen før vi avslutter med en lovsang. Men ethiopisk ungdom danser når de lovsynger. Først står vi og ser på, så prøver noen å hive seg med. Det er bare en liten hake ved det: Etiopisk lovsangdans som til forveksling kan ligne den dansen vi har sett på TV fra Afrika, er ikke norsk diskodans. Mens deres dans er en hyllest til noe større, handler vår egen dans om å ha det gøy og om å hylle oss selv. Det har vi ingen mulighet til å forstå mens det foregår, men vi blir gjort oppmerksom på det senere. Det var en god ting at det ikke tok av.

Addis er også institusjonsbesøk. Guttene besøker My Sisters. Marit Bakke har bodd i Addis i mange år, men har reist hjem nå. Hun er en av mange som har bodd i Afrika, og som ikke har klart å sitte stille og se på elendigheten gå forbi. My Sisters er et dagsenter for barn til mødre som sliter. Mange av mødrene har AIDS, noen av barna også. Noen ganger dør mor, og barnet blir alene. Da får det plass på barnehjemmet. Det er et ryddig sted, vakkert og der det ligger midt i et område som dels er slum, dels er herskapsboliger, er det en oase for smårollinger som har kommet skjevt ut i livet. Igjen blir tøffe gutter påvirket, og det som ikke var i bevisstheten på forhånd blir igjen et av høydepunktene i programmet.

Jentene besøker et sykehus for barnemødre, Hamlin Fistula Hospital. Fistula, eller skader påført  for unge mødre under fødsler, er utbredt i flere land i Afrika. Små unger som ikke er ferdig utviklet, føder barn og får kroppen ødelagt. Senteret har hatt besøk av Oprah Winfrey, og grunnleggeren Katherin Hamlin har deltatt på hennes TV-programmer. Egentlig er det ikke et hovedpoeng, men jentene treffer henne på sykehuset og får utfordrende og oppmuntrende ord med på veien. De for også mer å tenke på omkring jenters vilkår i dette landet, med sin stolte historie på godt og vondt. Søsterskap er etter det jeg har forstått noe universelt. Litt vanskelig for oss gutter å se, men det er vel noe av tanken som ligger bak Global Village. Mine fotavtrykk settes i din hage. Det er ikke likegyldig hvordan de settes.

Vi skal liksom avslutte med shopping, men i den store sammenhengen betyr det lite. Det samme gjør et restaurantbesøk på Yom Abyssina, der injera, kulturdanser, kaffeseremoni og popcorn avslutter vårt besøk i Etiopia, slik det startet det på Matador Park to uker tidligere med en smak av injera som vi ikke helt var forberedt på. Og nå sitter jeg altså i flyet et sted over Sahara og tenker og klør. Det er ikke alltid så mye å fortelle om. Men noen historier vil leve videre, og noen bilder har satt seg fast på netthinnen, og gjør Etiopia til et land det ikke er så lett å glemme.

Lake Awassa – et sted å komme tilbake til? Foto: Geir Ertzgaard

Det vanligste spørsmålet du får når du skal ta avskjed med fascilitatore, guider, nye venner og gamle kjentfolk er: Kommer du tilbake? Det er ikke alltid like lett å svare på sånt, det er mange ting som spiller inn. Har du sett nok, er det nok av nye steder som venter på deg. Men noen ganger er det mye som står igjen. Jeg fikk ikke kjent Addis på pulsen, – Mellom oss og et land og dets folk er det en skorpe. I Kenya er den ganske tykk, og består av en lang kolonihistorie som fremdeles skaper skiller og kanskje forskjeller, en natur som villeder oppmerksomheten og hvite strender som får deg til å glemme alt annet enn deg selv. I Etiopia er ikke skorpen så tykk. Det er mulig å skrape hull i den og komme på innsiden. Det som viser seg da, er verd å utforske videre. Jeg er ikke ferdig med Etiopia.