Fire bøker om reiser

I sommer har jeg reist andre steder enn på Nettet.
Skal jeg lese en bok, foretrekker jeg reiselitteratur – ikke den typen som Jens A. Risnæs omtaler som det forrige århundres viktigste litteratur; Lonely Planets Africa on a Shoestring eller Footprints South America Handbook, bøker som kan gjøre en hvilken som helst stuegris til den mest bevandrede globetrotter.

Nei, jeg tenker på den typen bøker der forfatteren finner på en eller annen syk begrunnelse for å få et forlag til å betale en reise et eller annet obskurt sted, for ikke å si jorda rundt. Eller hva sier man til ideer som å å padle Stillehavet rundt (Paul Theroux i The Happy Isles of Oceania), ri elefant India på tvers (Mark Shand i Travels on my Elephant) eller sykle 20 000 kilometer jorda rundt (Anne Mustoe i A Bike Ride: 12, 000 Miles Around the World)?

De fleste reiesbøker er i følge Paul Theroux ingen ting annet enn klisjéer om reisemål. De fire reiseskildringene jeg har lest i sommer handler først og fremst om reisen, om det å væe på vei, og ikke det å besøke bestemte steder, kulturer eller mennesker.
Ã… reise med tog.
Den moderne reiselitteraturen, reisen uten annen mål eller mening enn å bare dra og se om du kan skrive om det, skjøt fart med Paul Theroux sin banebrytende The Great Railway Bazaar (Penguin, 1973). Ikke det at forfattere ikke hadde reist før og skrevet om det. Både Mark Twain, Robert Louis Stevenson og Evelyn Waugh – for å nevne noen – tok både lange og omfattende reiser rundt omkring i verden. Men i disse bøkene var det reisemålet som ble beskrevet, eller det var kulturelle dannelsesreiser eller litteræe ekstravaganser.

Theroux eneste mål med reisen er å komme tilbake til utgangspunktet 4 måneder senere. Det eneste han vet i det han går ombord i toget på Victoria Station i London, er at han skal til Tokyo før han vender snuten om for å begi seg på hjemvei. Reiseruten, stoppesteder, hva han er på utkikk etter, vet han lite om den august-dagen han går ombord i toget som skal ta ham til Dover og over kanalen til Frankrike. Dermed blir boken en reise om tilfeldigheter, og handlingen dreier seg om tilfeldige møter, selvpsykologisering, analyser av hva det vil si å væe på reise, ispedd møter med spennende forfattere og anekdoter om litteræe begivenheter.

Ã… lese denne boken blir som å hive seg på et tilfeldig tog og se hvor det ender. Det er en spennende måte å reise på, samtidig som det er en annerledes måte å lese bøker på. Det er ingen annen handling som driver deg fram som leser enn spenningen rundt hva som skjer på neste stopp, hvem man treffer på, om det blir behagelig eller ikke – alle de tingene man tenker på på sine egne turer.

Dermed blir det ikke en bok som gjør deg veldig mye klokere om land og mennesker. I stedet blir det en bok om deg som reisende – og reisen kunne gått hvor som helst – slik den da også gjør til slutt.

Om det er likandes lesning? Det kommer an på om du liker denne typen ting eller ikke. Ã… væe observatør, å se verden gjennom et togvindu, kan væe en kald og traurig handling. Det er masse rom for kyniske observasjoner, karikering av virkeligheten og avstand til materien. Men samtidig merker du at forfatteren har mer å komme med enn det han egentlig gjør. Vel tilbake i London vet du at han har sett verden, og har mange historier å fortelle. Langt flere enn de vi møter i boken. Men som en av mine nitten år gamle elever sa det etter å ha prøvd seg på et par av kapitlene: Dette er en bok for gamle mannfolk…

Ã… reise med båt.
Gavin Young fikk ideen til å reise for å skrive om det av boken til Theroux. I Slow Boats Home er konseptet det samme, men farkosten en båt, eller næmere bestemt 24 forskjellige sjøbårne framkomstmidler fra Hong Kong via Shanghai over Stillehavet og tilbake til Plymouth i England. Dette er andre del av en reise som ble påbegynt i den aldeles glimrende Slow Boats to China.

Boken begynner der den første sluttet – i Hong Kong. Reisen går i kortere og lengre etapper via Shanghai til Salomon-øyene, Fiji, Samoa, Tahiti og Marquesas-øyene, til Peru og Robinson Crusoe-øyene utenfor Chile, til Ildlandet og Kapp Horn, via en tragisk mislykket etappe langs Brasils kyst som ender i havari, før den siste lange etappen går fra Cape Town via St. Helena og hjem til England. Listet opp slik er jo dette alle drømmers reisekatalog, og lenge er også dette våre drømmers reiseskildring. Der Theroux fokuserer på de korte møtene i togets restaurantvogn, og observasjon av land og steder gjennom togvinduet, gir båtreisen tid til lange samtaler med medpassasjerer og mannskap. Og mens man venter på land for å finne neste båt østover, brukes tiden til å oppdage landskaper, lokalbefolkning. Samtidig leser Young bøker. Og alle steder har en forbindelse med litteraturhistorien, først og fremst Stevenson på Samoa. Gavin Young har mye bedre tid enn Theroux på sitt tog. Det preger også hele boken, som gjør deg klokere om det som har skjedd på stedene som besøkes, ikke bare om det som har skjedd med forfatteren.

Men denne boken har en svakhet. Med en gang Gavin Young stiger ombord i båten som tar ham bort fra den lille holmen som utgjør Kapp Horn, forsvinner overskuddet og eventyrlysten. Det meste som skjer etterpå er et nødvendighet for en som bare vil hjem. All reisingen har mistet sin glede, historiene som fortelles er fortellinger om ork og strev.

Alle reiser har sine ups and downs. Ikke alle steder er like interessante. En reisetrøtthet inntreffer, og det er like godt å vende nesa mot nord. Kanskje skyldes det at Brasils østkyst tydeligvis ikke er spesielt spennende for sjøreisende, kanskje er den lange overfarten fra Cape Town opp Atlanterhavet over Biscaya og gjennom den engelske kanal nettopp dét – alt for lang. Det er ikke alle steder som er like interessante å fortelle om. Og det merkes. Gi meg heller et døgn på Samoa enn en uke på St. Helena, skal jeg tro Young
Men om siste del av turen er en nedtur, er likevel dette noe å bli klok av. Og som Young helt sikkert tenker etter noen dager i land, så får jeg også lyst til å reise videre sammen med Captain Young på noen av de andre reisene hans. Og det er jo en god attest for en reisebok, eller hva?

Ã… reise med motorsykkel.
Long Way Round er en egotripp av dimensjoner. Theroux og Young må ha fnyst hvis de hadde hørt om konseptet, som det heter i våre dager. Som reiseskildringer er dette dikt og forbannet fanteri, for å sitere meg selv. Ideen om å reise jorda rund på motorsykkel er egentlig ganske god.

Men å ha et helt TV-team med på turen for å dokumentere den, bryter jo med alle ideer om hva en god guttetur er – selv om Hjeltnes, Brimi og gjengen har brutt med dette prinsippet for en god stund siden. Det mest interessante ved boken er å få innblikk i tilblivelsesprosess rundt konseptet, og hva som foregår i hodene til de to guttene. Selve reisemålet vet vi like lite om etter å ha lest boken som før reisen begynte. Om Ewan MacGregor vet jeg mer om filmkarrieren hans og at han er en melankolsk sytehank enn om landskapene han har reist gjennom. Charley Boorman er vinneren av det to. Han er tross alt morsom.

Jeg får ikke lyst til å reise til Sør-Amerika når jeg leser The Old Patagonian Express. Denne gangen tar Theroux meg med til et mørkt kontinent, og jeg vil ikke alltid reise til mørke steder. Mens Basarboken var et stort eksperiment, Patagonia-ekspressen fortellingen om reisebokforfatteren som endelig har læt seg å gå – eller reise med tog for å væe helt nøyaktig.

Jens A. Risnæs sier i et Dagbladet-intervju at det 20. århundres viktigste litteratur er reiseskildringene (se kommentar under. Min oppdatering). De gode reiseskildringene er viktige. Tre av de fire bøkene jeg har presentert her er eksempler på dette – den fjerde, Long Way Round, er vel eksemplet på hvordan dette slår helt feil