Mandag er det klart for ny tur. Denne gangen er det kjente Zambia (og litt Zimbabwe) med en av Afrikas turistnav, Livingstone og Victoria Falls på planen, og for meg helt nye Namibia. Denne gangen reiser vi i tre uker, den første uken tilbringes i Livingstone, de to siste ukene stort sett på fargen gjennom det jeg forventer å bli en temmelig tørr, men fargerik opplevelse.
Hvilke mål har jeg for turen? Selv om det høres lenge ut er ikke tre uker så veldig mye. Men jeg har satt meg to mål for turen – det øker sjangsen for suksess ganske betraktelig, og går det ikke, blir ikke skuffelsene så mange.
Te med utsikt over fossen
Du kan se så mye foss du vil fra Zambia-siden av broen over Musi-o-Tunya. Men for nostalgikere som og reaksjonære drømmere uten syn for kontekst, dvs. ekstrem forskjell mellom rike og fattige, med drømmer om gammelt koloniliv, er det én ting man må gjøre foran noe annet når man er i tvillingbyen Livingstone/Victoria Falls:
Scones, te og kollega på Victoria Falls Hotel. Kan anbefales.
Henrik Langeland har tydeligvis gjort det før han skrev Wonderboy. Jeg gjorde det forrige gang for halvannet år siden. Nå skal jeg gjøre det igjen. En kopp te er mer verd enn all verdens adrenalinkick hengende i et strikk med hodet ned mot gapende krokodillekjefter når du har røyke som tordner som øyesnop når utsikten er en av Afrikas klassiske broer og en av de . Hva jeg snakker om? Ettermiddagste på erværdige og kolonisjåvinistiske Victoria Falls Hotel. Det koster en taxi og et visum til Zimbabwe (30$), men hva gjør man ikke for å kunne reise 80 år tilbake i tid?
Padle med seler
Som sagt blir Namibia et nytt bekjtentskap for meg. Silje på den afrikanske farmen har gitt oss noen innblikk i livet i sørvest, men bortsett fra det består mine indre bilder fra landet av San-mennesker, de største sanddynene i verden, rødbrune mot blå himmel i solnedgang, og skipsvrak og seler langs Skjelettkysten, kjent for sitt kalde hav og bitende stormer, men også lange dager under skyfri himmel i et landskap uten annen vegetasjon enn de spredte kvastene som stikker opp der det måtte finnes noen vanndråper. Jeg skal selvsagt prøve å få med meg dette, men får jeg padlet med seler og delfiner utenfor Walvis Bay skal jeg være fornøyd.
Bilder og virkelighet
Alle som reiser vet at det er ganske stor avstand mellom forestillingene på forhånd og det å faktisk være til stede. En ting er å ha mål. Viktigere blir de bildene (mentale og digitale) som jeg tar med meg hjem. Planen er (som alltid) å dele de med folk underveis. Men også her har det jo vist seg at det er en viss avstand mellom drømmer og virkelighet.
Reiseruta
Mens dere venter, hvis det er et poeng, kan dere følge med på reiseruta vår i form av dette Google-kartet. Ikke en veldig detaljert oversikt over hva vi har i vente, men litt interessant er det vel?