Close

En hvit and gjør ikke alle ender hvite

3. mars 2014 skrev Anita Skarpås denne kronikken i Aftenposten, hvor hun setter et kritisk søkelys på folkehøgskolenes reiseaktivitet med overskriften «Kan all bistand rettferdiggjøres». Jeg ble bedt om å komme med en kommentar til kronikken i bladet «Folkehøgskolen», også publisert på Frilynt folkehøgskole, den frilynte folkehøgskolens egen blogg. Her er artikkelen jeg skrev:

 

Kritikk fra unge mennesker er både nødvendig og utfordrende, og vi skal ta den til oss, om utfordringene kommer fra medlemmer av Unge Høyre eller i form av kronikker i Aftenposten. Vi skal sette pris på det og ta det til oss når Anita Skarpås stiller et kritisk søkelys på folkehøgskolenes solidaritetsreiser. Det betyr likevel ikke at vi skal legge oss flate når vi blir utfordret på våre egne nøkkelaktiviteter.

Utfordringen fra Anita Skarpås er klar: Nyhetsstrømmen på Facebook har fylt seg opp med studenter fra folkehøgskoler som reiser på studieturer fordi de går på solidaritetslinjer. Men kan alt rettferdiggjøres? Hun nevner særlig tre områder som jeg har lyst til å kommentere:

Påstand 1: Vi er ikke kritiske nok til hvor vanskelig bistand er, og vi må spørre oss selv hvorfor vi ønsker å reise som volontører. Hvis det kun er for vår egen del, må vi revurdere om disse turene egentlig kan rettferdiggjøres.

De færreste folkehøgskolene driver med voluntørvirksomhet, og vi skal ikke gjøre det heller. Vi driver med folkeopplysning og danning av globale medborgere. Alle folkehøgskoler som gjennomfører studieturer til Afrika og andre kontinenter med en større andel fattige enn det vi er vant med i Norge har samarbeidspartnere som har en lokal forankring og som er med på å sette rammene for skolenes besøk. «Hjelpen» er som oftest symbolhandlinger som verken er dårlig gjennomført eller som tar arbeid fra lokale arbeidere. Verdien ligger i at mennesker fra to kulturer møtes, at man jobber sammen og at man utveksler svette og erfaringer.

Påstand 2: At “Hvite mennesker» skal reise for å redde «stakkars afrikanske barn» er et konsept fra kolonitiden vi er nødt til å kvitte oss med. Et generaliserende bilde av Afrika blir også dessverre presentert som reklame fra folkehøgskolene, dette får meg til å stille spørsmål ved legitimiteten til disse programmene.

Vi har en utfordring i vår tid. Det å reise til Afrika for å redde de fattige er blitt en del av “The Bucket List”. Inspirert av Bono, Angelina Jolie og våre egne velsituerte besteforeldre, hører det til som en del av selvrealiseringen å “Bygge seg et barnehjem i Benin”. Man skal helst gjøre det selv, og ikke gå veien om byråkratiske og tungdrevne bistandsorganisjoner. Selvrealisering og individualisering av bistanden sprer seg, noen få drar nytte av hjelpen, og ofte er skadene langt større enn godene nettopp fordi godviljen ikke går hand i hand med kompetansen og innsikten i land og folk. Men det er nettopp slike problemstillinger våre elever får innsikt i når vi drar på våre studiereiser.  Folkehøgskolenes solidaritetslinjer er glimrende verktøy til å balansere denne tendensen slik at det globale engasjementet finner kanaler som er til nytte for de som er engasjementets mottakere, og til glede for de som tross alt har brennende hjerter. Etter å ha arbeidet med og møtt mange folkehøgskolelærere som driver med dette til daglig er jeg helt trygg på at dette er en viktig del av det dannelsesarbeidet folkehøgskolene driver med på dette feltet.

Påstand 3: Kan vi godta å reise på en tre ukers lang studietur; der feltarbeidet er en uke på et barnehjem hvor språkbarrièren sannsynligvis hindrer oss i å kommunisere, vi dukker opp i dyre klær og Iphone 5 for deretter å dele bilder på sosiale medier?

Skal vi reise kun for vår egen del? Nå mener jeg altså at våre reiser ikke er voluntørreiser. Det er dannelsesreiser der hovedfokus er og skal være på våre egne elever. Jeg har aldri fått høre at vi ikke er velkommen til de stedene vi har besøkt siden våre første turer i 2001. Det vil være å undervurdere våre vertskap og uttrykk for en ovenfra og ned-holdning fra vår side hvis vårt svar er at vi ikke lenger kan komme fordi vi er redd vi er for rike. Forskjellene mellom oss er noe vi ikke skal legge lokk på. Å prøve å skjule de eller late som de ikke eksisterer er ikke et godt svar. Blant annet vil det ta fra oss den uhyre viktige muligheten for oss til faktisk å møtes og utveksle. Og hvordan hadde vi opplevd det hvis våre gjester hadde unnlatt å besøke Vestlandsfjordene og Vigelandsparken fordi de var redd for å støte oss?

Jeg kjenner også den beske smaken av ubehag når elevene våre med en gang de kommer til en wifi-hotspot hiver seg over glupetelefonene sine for å legge ut statusoppdateringer på Facebook. Men behovet for å oppdatere og statusformidle er et stort tema som berører hvilke historier vi formidler fra våre reiser. Skal vi formidle våre egne historier, eller vertskapets? Uansett hvorfor vi gjør det så gir det oss igjen mulighet til å skape refleksjon rundt de bildene vi formidler av «de andre» og hvordan og hvorfor vi deler det vi deler.

Solidaritetslinjene arenaer for utvikling av kritisk refleksjon

Våre reiser til Afrika og andre verdensdeler hvor vi møter utpreget fattigdom er dannelsesreiser. Når vi tar med elever til Afrika er det for å bevisstgjøre dem og for å skape refleksjon over egen rolle i verden. Derfor er jeg helt sikker på at vi har en høy bevissthet om de problemstillingene som Anita Skarpås nevner i sin kronikk. Det er nettopp disse spørsmålene vi ønsker å stille, og som vi utfordrer elevene til å tenke nøye over.

Anita Skarpås skriver: Kritisk tankegang er nøkkelen for å bidra positivt til en verden, som uheldigvis er så urettferdig. Jeg tror dette er det viktigste vi gjør før, under og etter våre studiereiser, en god grunn for Anita Skarpås til å velge et år på solidaritetslinje på en av våre folkehøgskoler?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *