Hanoi – Sutring i solnedgang

Hanoi ligger ved to innsjøer, denne gir assosiasjoner til det sydlige Frankrike like mye som til det nordlige Vietnam. Felles er den franske arkitektoniske innflytelsen.
Foto: C’est moi.

Hanoi et sevende, merkelig sted. Den store innsjøen midt i byen er vakker, trærne og promenaden ruundt skuler en hektisk trafikk, en sky av mopeder i tusenvis.
Hanoi består av fem millioner mennesker, halvannen million pendlere, og to millioner mopeder.
For tre uker siden døde 300 mennesker på en dag i forbindelse med kinesisk nyttår. Om dette var på landsplan eller bare her i byen vet bare de som sjekker fakta.Kafeen jeg sitter på har en nydelig utsikt over innsjøen, som er et sted mellom Breiavannet og Mosvannet i størrelse. HVor stort det er kan du egentlig velge selv. Det avhenger av hvor raskt du velger å gå rundt sjøen.
Desverre er menyen og plassen vakrere enn innholdet. Først på tredje forsøk har de en vare jeg ønsker, og de kunne levert teen i kanne og ikke som enkel kopp, Jeg betaler tross alt 33 000 Dong for herligheten.

Som folk skjønner: Jeg er i drittsekkhumør i dag, på tross av den vakre utsikten. Grunnen er like tåpelig som min oppførsel. Som den ansvarlige turlederen jeg er, finner jeg rom til meg selv sist. Så mens de andre lederne og resten av gjengen bor i fine rom på flotte hotellet, surmuler jeg over at jeg osver i et rom uten vindu rett ved resepsjonen. Og det hjelper ikke at rommet stinker døde rotter. Så jeg sier fra, ber dem skaffe meg et rom som jeg fortjener i pakt med min status, går ut i den forbannet solrike Hanoidagen og sender besvergelser over alle som kjører moped og som bare har lært seg hvor hornet sitter, men har glemt å få med seg at de 110 kubikkene også har en bremsepedal. Forbannede idioter som ikke kan forsvinne, slik at jeg kan ha denne perlen av en by i fred.

Jeg vil også ha den i fred for norske turister som har sjekka inn på hotellet og tatt mitt rom, og for gruppereisende pensjonister som vagger i kø rundt i gatene og sperrer ankomst og tro de eier stedet bare fordi guidene har med seg går og vifter med et norsk flagg. Duster.

Det er dag seks på tur, og da er det bare sånn.

—

Hanoi – Vietnams hovedstad i tusen år. Det er bare de siste tre århundrene at Saigon 180 mil lenger sør har spilt rollen som Vietnams viktigste by, takket være bleike franske kolonister og krigerske amerikanske brumlebasser. I tusen år før dette var landet underlagt Kina. For oss som tror at Vietnam-krigen var det siste som skjedde, så var den siste falne i en vietnamesisk krig ikke offer for amerikanske kuler, men ble for et kinesisk streif i det siste slaget mellom Vietnam og Kina i 1979 ikke så mange milene fra der jeg nå sitter og sipper på min tarvelige kopp med Lipton-te.

Kun en kort periode fra 1920 fram til 1945 var Hué, hvor Vietnam skifter klima fra subtropisk til tropisk midt i landet, keisersete. Hué som jeg har skrevet om fra en tidligere tur til Vietnam, den vakreste byen i landet, og antageligvis den fredeligste. Men Hué som keiserby var bare et mellomspill.

—

Hva er det så å vite om Hanoi? Ho Chi Minh levde og døde her, Kinavennen og Kina-uvennen. I morra skal vi besøke mausoleet hans. Det er fire menn i verden som ligger på lide de parade: Lenin, Mao. Ho Chi Minh og Kim Il Sung. Vi skal også se resten av byen som jeg ikke har noen oversikt over i det hele tatt. Jeg ser bare at den mangler høye hus, at den ligger ved to innsjøer, at den badet i kveldslys er et usigelig vakkert sted, og gamlebyen og de franske kvartalene gjør denne byen til en estetisk nytelse.

Forresten: Hanoi ligger ved Red River, Rødeelven, byen ble bombet av amerikanerne, og John McCain satt i Hanoi Hilton i seks år, to av disse på enecelle. Over Rødeeleven går Dragebroen, en flere kilometer lang konstruksjon reist av franskmennene. Det er Gustav Eiffel som har bygd den. Ikke egenhendig, vel og merke, men vi ser de samme mønstrene som vi kjenner fra Paris i selve brokonstruksjonene som bukter flere kilometer som en drage over den vakre elven som renner ut i Halong-bukten tyve mil mot sørøst. Enda en av elvene som gir liv til dette krigsherjete men vakre, vakre landet.

—

Men nå blir det kaldt, sola er gått ned og jeg tror jeg går og finner en frisør. Men dette er et deilig sted, og jeg tror jeg tar turen tilbake i morra, og uthvilt etter en natt på møkkarommet mitt.

Det ble aldri tid til å forevige denne innsjøen på minnebrikken. Så jeg må tilbake til Hanoi en annen gang. Det er en for vakker by til å surmule seg gjennom.

Folk i kø for å se Ho Chi Minh ligge på Lide de Parade. Foto: C’est moi.