Harmfull godhet

Jeg er inne i en stim av gode leseropplevelser for tiden. Heldig meg, men så har jeg spart opp en stund nå. Før Vietnam-turen hadde jeg tenkt å lese Graham Greenes The Quiet American, og så se filmen av samme navn. Før turen begynner å bli lenge siden, så det rakk jeg ikke, og planen om å skape meg noen bilder av Saigon før jeg reiste falt i fisk.

Stein Østbø i Dagbladet klaget på side 2 sin nød over dagens bøker: “De er på 5-600 sider og du har aldri tid til å lese de». Han kunne sagt samtidig at omfanget ikke nødvendigvis betyr mening.

The Quiet American er en bok på 180 sider. Likevel har den i seg flere dype tema enn hele det samlede livsverket til Dan Brown alene.
På 180 sider skildres landflyktighet, behovet for Guds eksistens, om krigens dårskap, om vennskap mellom menn, om kjærlighet og svik, og dypest sett om det grublende menneskes fundamentale ensomhet. Det er mye å holde styr på, men de er så godt flettet inn i hverandre og henger sammen at man ikke trenger mer enn 180 sider for å få fortalt hva man har på hjerte.

Og hva handler så boka om? Middelaldrende journalist jobber i Saigon, flykter fra huslige problemer hjemme og bor sammen med ung, vietnamisk jente som ruller opiumsrøyken for ham og holder huset stelt. Inn kommer idealist og velmenende amerikansk diplomat som forelsker seg i journalistens konkubine og stikker av med henne samtidig som han skal prøve å ta vare på vennskapet til sin «beste venn» den britiske journalisten. Bakteppet er den
På den måten er det han med de beste hensikter som volder mest skade – og dette skjer med vietnamesernes løsrivingskrig fra de franske kolonialistene som bakteppe. 50 år etter er det lett å lese boken som en advarsel om det som skulle komme til å skje 10 år senere da amerikanerne gikk ikke fullt så stille i dørene. For ikke å snakke om resultatene av de godes handlinger i kampen mot ondskapens akse, for å trekke det fram til vår egen tid.

Godt og ondt finnes ikke. den fullkomment gode gjør like mye utilsikted skade som den fullkomment onde gjør tilsikted. Ofte er det tilfeldighetene som avgjør. God eller ond, begge trenger vi en Gud.

Graham Greene var en glimrende forfatter, kanskje den beste som aldri har vunnet Nobels litteraturpris sier folk. Han var mest kjent som en analytiker av sjelen, men i The Quiet American oppdager jeg at han også klarer med enkle, konsise ord å male et helt landskap og en by foran meg som leser – at Graham Greene er en lyrisk forfatter har jeg aldri før tenkt på. Men kanskje det er lettere å se rett etter at man selv har vært på stamme sted.

The Quiet American er så langt jeg kan forstå en av Graham Greenes aller beste bøker. Jeg har ikke peiling på hva litteratene sier om denne boka, men liker du å gruble over livets dypere videreverdigheter, er denne boken et absolutt must.

Det skrives ikke slike bøker lenger, pleier gamlingene å si. Det fins ikke forfatterer som Graham Greene lenger, og det er synd. Men heldgivis blir bøkene hans fremdeles gitt ut – for temanene han tar opp er like universelle og aktuelle som da bøkene ble skrevet for veldig lenge siden.