Det hellige Napa

Kypros mest populære forfatter heter Jo Nesbø, og den hyppigst observerte boken ved bassengkantene og i sandstolene heter «Politi» – i skarp konkurranse med en eller annen versjon av en Marian Keyes- eller Dan Brown-bok. Det fins ingen ordentlig bokhandel i Protaras, og så vidt jeg har sett heller ikke i Aya Napa, og bøkene som selges sammen med strandmadrasserog solbriller er Nobellitteratur fra språkvirtuoser som Lee Child og Clive Cussler, bøker som ikke hadde truffet meg i en meteorstorm.Hva fins så av skjønnlitteratur med Kypros som bakteppe? Et søk på Amazon viser meg bare tittelen Death in Cyprus av M. M. Kaye og Bitter Lemons in Cyprus av Lawrence Durrell, dvs. bøker som må på min etterhvert så uendelige leseliste. Kypros har også fått plassi større romaner som Exodus av Leon Uris og The Source av James A. Michener, forfattere som ikke tar opp mest plass i norske bokhyller. Jeg får solingstiden til å gå med et påtvunget verk – Perlman’s Silence av Pascal Mercier, en bok som ikke har noe med Kypros å gjøre i det hele tatt. Kypros sine avsnitt hos kjente reiseforfattere som Paul Theroux (Pillars of Hercules) og Dr. Luke (Acts of the Apostles), men ellers er det få litterære spor her på øya så fremt ingen kan vise meg noe annet. Kypros’ sjel finnes altså ikke i litteraturen.

Planker i solnedgang, den hellige promenaden i Aya Napa

Den fins heller ikke i Aya Napa, eller Agia Napa som det står noen steder: Det hellige Napa(?). Byen ligger fint til vest for Kap Greko. De sier det skal være fine strender der, selve byen er rad på rad med restauranter, kneiper og jallabutikker som selger variasjoner over de samme varene som jeg ikke kommer til å kjøpe noen gang. Byen har ingen strandpromenade av gamlesorten, men det går en plankebelagt sti på vestenden av odden der byen begynner og lenger enn mine ben tok meg. Byen er kjent som Kypros’ viktigste badeby, men ryktet forteller vel mer om ungdomsgjenger av mange kjønn ute på flørtern og godt nedsyltet i alkohol. I alle kiosker har Durex en framtredende plass i vareutstillingen.

Aya Napas hjerte – eller Aya Napas hjerteinnfarkt for de som hater høyder.

Er det der Kypros’ sjel fins? Vanskelig å si, da det er et babel av språk disse kidza snakker: Svensk, norsk, portugisisk, russisk ad infinitum. Mens jeg uten problemer haddde sendt ungdommen på vennetur til Protaras, spørs det om jeg hadde fått sove godt om natten hvis jeg visste at turen gikk til «F…ing Napa»… Nederst i gata ligger Hotel Faros, håndklær henger fra alle balkongene, i håndklærne henger ungdom etter ungdom som var det en folkehøgskole uten lærere, tilsyn eller undervisningstimer. Byens hjerte er det høyst synlige tivoliet  som dominerer synsranden med sine stadig skiftende neonfarger og karuseller, bungies og vipper. Macdonald’s står i sterk kontrast til det som engang må ha vært en vakker liten gravlund klemt inn mellom restaurantene i en av hovedgatene – den unnselige lille Niklas-kirkegården  hvor det umulig kan være mye fred for de som sover sin tusenårssøvn.

Faros Hotell – The Hotel from Hell?

Det kjente, vakre klosteret midt i Aya Napa og Nissi Beach får jeg aldri tid til å se, men 101-bussen går så en flyr mellom setene over Kap Greko-halvøya, mens folk kjemper om livet for å holde seg fast til 1.50 €uro pr vei. Solen går ned og lysene etterhvert på mens Macarena gjaller veggimellom fra den britiske puben rett nede i gata i den rolige og familievennlige feriebyen Protaras.

LagreLagre