Hvem bryr seg om Gabon?
Tidligere i sommer var Gabon på nettsidene til både VG og Dagbladet. Enehersker og president i 41 år, Omar Bongo døde av kreft i Spania, og det er interessant å merke seg hvilket fokus dødsfallet til Afrikas lengst sittende statsleder får. VG trekker fram Torbjørn Jaglands uheldige ordglipp om Bongo fra Kongo, som besøkte Norge rundt årtusenskiftet, mens Dagbladet spanderer en midtside med tittelen «Playboydiktatoren». I artikkelen til Dagbladet får vi vite at Bongo hadde brukt sine 41 år ved makten til å bygge seg en gedigen personlig formue, om hans eiendommer i Frankrike (over 40 i tallet), og at han var en hund etter kvinner. I 2004 skal han ha invitert Miss Peru til Gabon for å lede en skjønnhetskonkurranse, et skalkeskjul for å få den unge peruvianske skjønnhet i sengehalmen. Bortsett fra dette var det i sommer flere artikler om Gabons muligheter for deltagelse i VM i Sørafrika i 2010 enn om det som foregår i dette lille landet inners i Guineabukta for tiden.
Artikler bekrefter på samme måte som dekningen av rettsaken til Tjofteland og French i Kisangani våre fordommer om Afrika: Et sted der alle er banditter på utkikk etter rask fortjeneste, være seg politifolk, advokater eller statsledere.
En sittende presidents død er alltid en sjokkopplevelse for et land. Selv med demokratiske strukturer på plass er det mange biter som skal på plass, hull som skal fylles og rokeringer som må gjøres uten å skape for mye bråk før en ny ledelse er på plass. Hvordan går det da i et land som har opplevd enevelde i fire decennier, der presidenten har innehatt flere av ministerpostene, vært både statsminister og president, og plukket ut sine statsråder etter forgodtbefinnende og slektskap, som om han var en annen Jens Stoltenberg. Det kan virke enkelt å tenke at enten blir det bråk, eller så har den avdøde landsfader tentakler inn i de levendes rekker og styrer posthumt de «valg» som skal foretas ut i fra hvem som er hvem i hans familiegalleri.
Det har gått rolig for seg i Gabon. Vel var landets grenser stengt en kort stund like etter Bongos død, men nå er de åpne igjen. Over 20 kandidater har meldt seg på i kampen om presidentembedet. Men når Bongos sønn Ali Ben Bongo, pekt ut av Bongos datter, Pascaline som det regjerende partiets kandidat, er det stor sjangse for at Bongo-dynastiet vil fortsette å regjere i et av Afrikas rikeste land. I kampen mot PDG (Gabons demokratiske parti) står de andre kandidatene svakt, og selv om alt har gått rolig for seg, er tegningen ganske tydelig når Ali Ben Bongo like før valget 30. august går ut og omtaler sine motstandere som landssvikere.
Alt går som sagt rolig for seg foreløpig, mye av grunnen er nok av Gabon har vært et relativt velfungerende land under Bongo. Med bare 1 millioner innbygere, og etnisk ensartet, er det lite rom for alternativer. Likevel er det nå altså mange som frykter at valget ikke vil gå riktig for seg, at gjennomsiktigheten (transparency) vil være på lavmål, og at Gabon vil fortsette i den samme leia som det har gjort til nå.
Ikke alle er villige til å sitte og se på at dette skjer. Via Twitter har jeg kommet i kontakt med Ghislain Tchibinda, en av de som ikke vil sitte stille og se på at Bongo-dynastiet misbruker sin urettmessig tilegnede posisjon. I kveld kom følgende tweet fra Theghys:
I go on hungerstrike from 08/25 in front of the gabonese embassy in Germany to prortest for fair election. http://bit.ly/111hic #Gabon# for…
Tirsdag setter han i gang en sultestreik for et rettferdig valg i hjemlandet. Hvor mange av oss som hiver oss på og støtter ham i det rettmessige kravet blir jo spennende å se. Hvis vi får se noe i det hele tatt. Gabon er langt fra Norge (dog nærmere enn Kisangani i Kongo), og verken Solheim, Støre eller Stoltenberg har engasjert seg verken overfor Gabon direkte eller overfor Frankrike, som har en enorm innflytelse i dette, sin nærmeste samarbeidspartner og mest oljerike samarbeidspartner i Afrika – i hvertfall ikke det vi vet, for hvem bryr seg vel om Gabon?
Når det er sagt: Gabon er landet Albert Schweitzer reiste til og opprettet den verdensberømte helseklinikken i Lambaréne, noe han fikk Nobels Fredspris for i 1953. Det er et av de rikeste og mest ressursterke landene i Afrika, både på grunn av olje, og pga mineraler og skoger som dekker store deler av landet. Norge gav Schweitzer fredsprisen for hans engasjement for Gabon. Shcweitzer er en inspirator for alle som ønsker å leve uten kristen humanisme, noe som definitivt passer inn i Norges bilde av seg selv som verdens velgjører. Det hadde vært fint om noen kunne sette Gabon på dagsorden for noe annet enn glamorøse modeller, sølvglinsende luksusbiler og eiendommer i Frankrike, men i stedet satte fokus på det som faktisk betyr noe: At ting går riktig for seg når man etter 41 år fanget i én manns tentakler endelig har mulighet til å selv ta tak i sin egen framtid. Ressursene fins der, de må bare slippe fram. Og derfor er det et poeng å lytte til Ghislain Tchibinda når han i denne YouTube-publiseringen forteller hvorfor han nå velger å gå til sultestreik, 5 dager før Gabon velger seg ny president. Ghislain er en modig mann som fortjener vår oppmerksomhet.
Les mer om valget i Gabon her.
Jeg har også gjort meg noen tanker om de norske medienes dekning av nyheter fra Afrika. Kongosaken har fått vannvittig mye oppmerksomhet, på sett og vis forståelig nok, men hvilken oppmerksomhet. Det er vel nesten per definiisjon avgjort at Tjofteland og French er uskyldige nordmenn, at det kongolesiske rettsvesenet er korrupt og at alle bare er ute etter å berike seg selv. At det faktisk også kan være høyst kompetente mennesker som jobber i dette rettsvesenet, synes å være usannsynlig.
Kanskje ikke så rart, derfor, at Gabon ikke får nevneverdig med oppmerksomhet. Et land som fungerer såpass bra som Gabon, etter hve jeg forstår, har gjort og gjør, er jo ikke noen bekreftelse på våre fordommer mot kontinentet sør for oss. Ikke er det overbefolket. Ikke utsultet. Ikke er det krig. Ikke utpreget fattigdom. Ikke… Men hvis det blir krise etter valget, kanskje.