Hvis jeg hadde lest Fosse

Jeg er helt overveldet.

Jon Fosses Nobelforedrag rører mange strenger i meg, og jeg spør meg selv: Hvem hadde jeg vært i dag hvis jeg hadde lest Raud; Svart i 1983 i stedet for Courtney-røversagaen til Wilbur Smith, som var hva jeg ble dratt mot i disse årene. Litt senere tok jeg til alvoret, leste Paul Theroux, og i enda større grad Graham Greene’s A Burnt-Out Case og V. S. Naipauls A Bend in the River, begge bøker som ble terskelen over i en voksen måte å møte litteratur på.

Men hva altså hvis jeg hadde lest Fosse i stedet? Begynt med Raudt; Svart, beveget meg videre til Strengd gitar, for senere å ha beveget meg over til MelancholiaI og II, før turen gikk til Trilogien og Septuaginta?

Jon Fosses forsiktige, tunveide ord rørte strenger i meg, kanskje fordi de nettopp var så lavmælte. Hvert ord en mening i seg selv. Det skjønte jeg ikke da jeg endelig leste Fosse første gang julen 2015. Jeg beskrev den slik:

«Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent. De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.  Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke. Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.»

Da hadde kanskje verden sett annerledes ut. Mer alvorstynget, andre preferanser og smaker, en større melankoli, en utvidet kjærlighet til det sær(e)norske?

Hvem vet hvem man hadde vært? Kanskje jeg hadde forstått det jeg forstår nå 40 år tidligere?