iPad og PEN: Den ideelle løsning for reisende fotografer?

Støy og leven
Lørdag slipper Apple sin svært så omtalte iPad ut på markedet i ni land. I Norge må vi vente enda en stund, men diskusjonene har gått høylydt, og både kritikere og tilhengerne har hatt mer enn nok å si om dette nye vidunderet. Det har vel bordet på grensen til støy og leven om denne lille platen som visstnok skal revolusjonere våre liv. Og bare for å ha sagt det med en gang: Jeg tror de som hevder dette har helt rett.

En stille revolusjon
På kamerafronten har det foregått en stille revolusjon det siste året under betegnelsen Micro Four Thirds, eller m43 for enkelthets skyld. Mens de store produsentene Canon og Nikon har slåss om oppmerksomheten rundt sine stadige oppdateringer av sine digitale speilreflekskameraer, har Panasonic og Olympus sakte men sikkert erobret over 10% av salget av digitale kameraer. Olympus uttaler at de i løpet av de nærmeste årene regner med å erobre 20% av top end-delen av systemkameramarkedet..

Mens iPaden neppe trenger noen nærmere beskrivelse etter all den omtalen den har fått allerede før sin lansering, kan det være verd å si kort hva det spesielle med m43-systemet. Et systemkamera er som navnet sier et kamera der du kan bygge ut din egen samling av kameraer, objektiver, blitser og annet periferutstyr i et system som i prinsippet skal kunne dekke alle dine fotobehov. Det nye med m43 er at det ikke er et SLR-system, men et EVF-system. SLR.-kameraer består av kompliserte speilkonstruksjoner som reflekterer lyset gjennom optikken inn i et kameras søkervindu, og gir en virkelighetsnær tilnærming til det å komponere bilder. Du ser det du ser. Ulempen ved disse SLR-systemene er at de tar stor plass og koster penger å implementere i kamerahuset. I tillegg blir det relativt stor avstand mellom selve objektivet og sensoren, noe som krever at objektivene må være av en viss størrelse for å fungere.

EVF-kameraene erstatter speilsystemet med en såkalt elektronisk søker, dvs. at lyset som går gjennom objektivet og treffer en digital konverter som sender bildene til LCD-skjermen på baksiden av kameraet,. Vi ser altså en digital gjengivelse av virkeligheten, på samme måte som vi gjør det på LCD-skjermen på dagens SLR-kameraer. Kort sagt fjerner man speilsystemet, men beholder verktøyet som skaper den gjengivelsen, et verktøy som tar langt mindre plass enn de gamle, tunge og bråkete speilene. I tillegg trenger man mindre avstand fra objektiv til søker, noe som igjen betyr at objektivene ikke behøver være så store som de er på dagens SLR-kameraer. Resultatet er et kamera som er rimeligere å lage, men som har potensialet til akkurat samme høye billedkvalitet som speilreflekskameraene, men som tar langt mindre plass.

Med et kamerasystem på reise
Hvis jeg i det hele tatt kan si at jeg spesialiserer meg på noen bestemt sjanger innen foto, så må det være reisefotografering. Kravene til kvalitet og fleksibilitet er like store til denne typen bilder som til andre bilder. Jeg kom nettopp hjem fra tre uker i Sørøstasia. I kamerabagen hadde jeg en laptop (15″ Macbook Pro), et Olympus E3, en vidvinkel (Zuiko 14-54mm f.2.8-3.5), en makro (Zuiko 35mm f3.5), en Sigma 30mm f1.4 og en Zuiko 50-200mm f2.8-3.5 tele, to Olympus FL-36 trådløse blitser og annet periferutstyr i tillegg til alt det andre du har i reisesekken: blader, bøker, iPhone, høretelefoner, notatsaker. Sekken veide 13 kilo. På de tre siste turene har jeg hver gang kommet hjem med betennelse i skulderpartiet, og brukt flere uker på i være tilbake i normal gjenge. Mer enn én gang har jeg besverget utstyret, som bortsett fra i selve fotoøyeblikket har vært en like stor begrensning som det har vært en mulighet. Jeg har en filosofi om å reise lett, men på turene er det jeg som har bært det tyngste lasset. Men det har vært prisen jeg har måttet – og ville – betale for å ta best mulig bilder.

Det er her kombinasjonen iPad og Olympus PEN kommer inn.

iPaden
iPaden er upløyd mark. Ingen har prøvd den i felten enda. Jeg trodde en stund at det or meg som reisende fotograf måtte noen tilpasninger til før den var egnet som verktøy for den reisende fotograf. Jeg tok feil. I introduksjonsvideoen til iPaden som nettopp ble lagt ut på Apples hjemmesider, imøtekommer Apple det eneste savnet jeg hadde: Det er mulig å importere bilder direkte til iPaden og organisere bildene i det innebygde fotogalleriet. Ved hjelp av tredepartsprogrammer som allerede eksisterer for iPhone og iPod Touch, kan du redigere bilder i Photoshop Mobile, og legge de ut i bloggen din ved hjelp av f.eks. iBlogger eller WordPress sin egen iPhone-applikasjon. Med 64 gigabyte lagringskapasitet skulle det også holde til de bildene man rekker å ta på en to ukers tur. Mitt eneste ønske: Mulighetene til å lagre direkte på en ekstern portabel harddisk. Men det kommer vel?

For meg som reisende fotograf ser altså iPaden ikke ut til å ha noen alvorlige begrensninger.

Olympus PEN-EPX
Jeg lar Panasonic ligge, og konsenterer meg om Olympus sin PEN-serie. Pr. dato har de gitt ut tre kameraer i prisnivået 4 – 7 000 kroner.

Sammen tilbyr Panasonic og Olympus 9 kvalitetsobjektiver. På tur vil jeg ha med meg en ultravidvinkel, og har valget mellom Panasonics 7-14mm, som tilsvarer 14-28mm i fullformat, og Olympus sin 9-18mm.
Jeg kan velge mellom en 14-42mm og en 14-45mm standardzoom, og et 14-140 eller 14-150 supertelezoom. Vil jeg ha et enda større register, tilbyr Panasonic et 45-200mm, mens det fins 17mm, 20mm og 45mm med fast brennvidde.  Her er blenderen på f2.8 eller 1.7 (20mm).
Hvis dette ikke er nok, kan du ved enkle adaptere få tilgang til hele Leicas assortement av objektiver, i tillegg til en rekke objektiver fra andre produsenter. Tilgangen til god optikk er altså ikke en problemstilling.

Men er dette godt nok?

Til nå har det vært stilt spørsmål ved hurtigheten på autofokus på disse kameraene. Tradisjonelt sett har dette vært et stort problem med EVF-kameraer. Siden lyssignalene må digitaliseres gjennom en dataprosessor, har dette skapt forsinkelser. På den første modellen, PEN EP-1, var autofokus et problem. Med EP2 eksisterer ikke dette problemet lenger.  Fremdeles er det ikke kameraet du tar med deg på sportsarrangement, men til all annen fotografering jobber kameraet mer enn raskt nok. Man skal også huske at innen reisefotografering er det viktigere å bruke god tid til å se motiver, i motsetning til sportsbilder.

Et annet spørsmål er hvor robuste disse kameraene er. På reiser trenger man kameraer som tåler en trøkk. Det er derfor jeg reiser med et Olympus E3 forseglet mot støv og fuktighet. Dette er noe jeg forventer av et hvilket som helst kamera som skal være med på tur. Det er ikke uten grunn at Leica var et av de mest populære kameraene brukt innen krigsfotografering på midten av forrige århundre. Olympus bør komme med en m43-versjon av E3 før jeg er helt fornøyd.

Å komponere bilder ved hjelp av LCD-skjermen er en ikke-løsning. I dag kan du få en EVF-søker som tilleggsutstyr. Jeg vil ha den som en del av kameraet. Om den er på toppen av kameraet (uheldig som i dagens løsning) eller plassert på siden som på de gode rangefinderkameraene er kanskje ett fett, men gode fotografer bruker ikke LCD-skjermen til billedkomposisjon.

Nye kameraer krever videomulighet. Dette diskuteres mye. PEN-kameraene gjør dette uten komrpomisser.

Uansett hva man får i et kamera, er billedkvalitet og fleksibilitet det aller viktigste. I følge Dirk Tuck er oppløsningen på PEN2-kameraet sammenlignbart med Canons EOS7d. De tekniske spesifikasjonene kan diskuteres, men i 99% av tilfellene vil ikke kvalitetsforskjellene være merkbare for det blotte øye. Det er heller ingen grunn til å skule til tyngre kameraer med tanke på fleksibilitet. Olympus er kjent for sine mange innstillingsmuligheter, og har lenge vært markedsleder i å tilby avanserte muligheter selv på de rimeligste speilreflekskameraer. Denne trenden fortsetter med PEN2.

Hvordan ser min fotoframtid ut?
Hastighet, kvalitet, fleksibilitet. Med disse på plass er det ikke lenge til m43 dekker de aller fleste behov for en reisende fotograf. Jeg venter på en versjon av Olympus PEN som er robust, forseglet mot støv og fuktighet, med en god søker og innebygd blits.På mine neste turer håper jeg det har skjedd en forandring. I sekken, som veier ti kilo mindre enn tidligere, Bildene jeg kommer hjem med er like gode. Skuldrene er bedre. Bøkene og bladene jeg drar med meg rundt? De ligger godt lagret på min iPad, godt beskyttet av et støv og støtsikkert cover som tar av for alle de bumper og humper som en hvilken som helst reise innebærer. Bare unntaksvis har jeg bruk for mitt tunge E3. Når jeg ligger i skyggene på gresset på en afrikansk savanne eller er på orangutangjakt i Borneos jungler trenger jeg et hyperraskt kamera som tar sylskarpe bilder i topp kvalitet. Når jeg er på Emirates i London og skal dokumentere Arsenals avgørende scoring i kampen om seriemesterskapet trenger jeg en lang tele som kan ta bilder i seriemodus. Men resten av tiden tror jeg iPaden og et PEN-kamera kan levere varene, ti kilo  lettere enn den sekken jeg nettopp drasset gjennom Sørøstasia.

Postskript
Et lite råd til Apple og Olympus: Hvis dere gjør det riktige nå, har dere en uslåelig kombinasjon. Bærbare, fleksible og designmessig delikate løsninger i frontlinjen av moderne teknologi bør bety at dere slår deres pjaltere tettere sammen. Canon og Nikon er allerede for seint på banen, Google, Microsoft og de andre skjønner ikke hva dette handler om. To indre og vekk med de, og dere har erobret reisefotomarkedet.

For en utfyllende beskrivelse av m43-standarden, kan du lese mer hos Gary Ayton.