Kina på 24 timer

Cold as Christmas
Det er kaldt i Hanoi, bitende kaldt – i hverfall i forhold til forventningene. På programmet står Halong i morra, og at det blir muligheter for padling og bading. Badinga kan du bare glemme, for her er det snakk om titallet og ikke tjuetalletpå barometeret, og isolasjon er et fjernt konsept fra byggeskikker under andre himmelstrøk. Det er nesten så jeg blir bekymret for helsa til den norske ungdommen som jeg har med meg på tur. Det hjelper ikke de har opplevd den kaldeste vinteren på mange år her i det nordlige Vietnam.Kina på 24 timer
Men før hutrete Hanoi har vi altså gjort Kina på 24 timer. Det vil si, et lite strekk av det sørlige Kina er unnagjort på en et døgn og en halv dag.

Togturen fra Ramada til Hun Hong, jernbanestasjonen på Kowloon der toget går fra er litt småstressa. Vi har gitt oss selv halvannen time, men kjenner ikke trafikbildet, og trikkesjåføren avviser alle våre forsøk på en viss kommunikasjon. En hyggelig lokalpatriont skal av på Dragon Tunnel Stop, og beroliger oss, men Hong Kong er en større sted enn man først antar.

Denne togstasjonen på Kowloon er stor og kald, og en forsmak på større og kaldere stasjoner lengre inne i Kina. Også på dagtid er er Hong Kong bygd i høyden, og vi klarer ikke helt tro på opplysning fra enmedpassasjer på flyet fra dagen før om at det bare bor 700 000 mennesker i Hong Kong. Det må i tilfelle være i hver enkelt høyblokk. Eller at vedkommende ikke regnet med Kowloon på fastlandet, eller The New Territories som strekker seg fra Kowloon og helt inn til den kinesiske grensen. Togturen gjennom dette landskapet viser uansett at det er ikke noe i veien med byggeaktiviteten i dette frodiggrønne og kuperte landskapet som guidebøkene beskriver som glimrende turområder for folk som elsker friheten fra storbyen.

Men vi skal huske at Hong Kong opprinnelig bare besto av øya Hong Kong med byen Victoria, og noen småøyer i tillegg. Kowloon nødvendiggjorde seg selv pga. presset fra mennesker som emigrerte fra Kina, og etterhvert måtte man også ta bufferområdet i the New Territories til bruk for å få plass til alle som drømte om et alternativ til livet i Kina, og som virkeliggjorde drømmen ved å flykte til Hong Kong.

Hong Kong – Guangzhou
Turen fra Kowloon til Guangzhou tar to timer. Selve grensepasseringen ut av Hong Kong foregår på stasjonen i Hong Kong, og innsjekkingen i Kina på ankomststasjonen i Guangzhou. De første tre kvarterene smyger toget seg gjennom et landskap av drabantbyer og grønnkledde sukkertopper. Straks inne i det som må være selve Kina går naturen over i flatt, og den siste timen er det meste flatt, grått og temmelig uengasjerende. En god bok og hyggelig reiseselskap er like gode adspredelser som grågrønne jorder og halvferdige bygninger spredt ut over landskapet. Man har sine bilder av Kina, og et av de er svære slettelandskap uten annet særpreg enn upersonlige forsøk på planøkonomiske entrepenørskap. Her er et bilde som får sin bekreftelse.

Guangzhou
For de som vokste opp med den Peking, er Guangzhou det gamle Kanton. Vi møter ikke så mye av det gamle de fem timene vi tilbringer på dette kalde stedet. Vi ankommer én stasjon, dimensjonert for et helt annet bruk enn stasjonen på Bryne. Ved ankomst glir vi glatt gjennom passkontrollen, men blir advart om at vi ikke har lov til å reise inn i landet med diverse sykdommer, narkotiske stoffer eller tekster som gir et ufordelaktig inntrykk av landets ledere. Jeg begynner å lure på hvor jeg la den biografien om Mao som jeg kjøpte på Heathrow.

Ankomstområdet er enormt og iskaldt. 29 personer på et område dimensjonert for 2 900.

Men etter en del venting og leting finner vi den virkelige ankomsthallen – en etasje ned fra der vi står og ser på skyskrapere bygd med penger fra den økonomiske revolusjonen som Kina har gjennomgått de siste decenniene. Vi får den første opplevelsen av et annet bilde av Kina. Verdens folkerikeste stat består av – folk. Det kreler over alt, maurtue er ikke en dårlig sammenligning, og de snakker enten ikke engelsk eller så prøver de å snakke det uten at vi kan garantere at det er det de virkelig gjør.

Vi blir til slutt møtt av vår guide som geleider oss på en buss som transporterer oss til den andre stasjonen (av hvor mange?) i Guangzhou. Det er ikke mye til by vi får inntrykk av, selv om gamle Kanton er kjent som triadenes og opiumskrigens by, der britene drev handel på mer eller mindre snuskete vis langs kanaler og elver i store handelshus med gamle seilskuter som transporterte varer nedover elven og til Hong Kong. Gamle Kanton skal være et sted fullt av gamle eventyr, sjørøverskuter og snusker. I hvertfall hvis du skal tro det duhar lest James Clavell. I stedet er det flere av de store byggene, og mennesker over alt. Jernbaneplassen er et gedigent torg, svære røde skilt med tekster vi ikke forstår, høytalere der politiet – som forøvrig overbefolker plassen – roper ut ting vi ikke vet hva betyr. Vi prøver å finne et sted å spise, og ender opp på en kinesisk versjon av MacDonald’s, men her går det i nudler og ikke i markedskraftig oksekjøtt.

Det er bikkjekaldt, så mange mennesker at en kan bli deprimet av det, og det er ingen tvil om at vi befinner oss i Kina. Enda et bilde stemmer: Det er så mange her at tanken om individet forsvinner fullstendig. Og stereotypien av kinesere ut fra noen timers venting på stasjon nr. 2 i Guangzhou er at kinesere er små, kjederøykende og hemningsløse når det gjelder å glo på folk. Og det er jo et bilde som ikke stemmer.

Guangzhou – Nanning
Toget er bedre enn ventet, eller i hvertfall mer eksotisk. Hard sleepers kunne vært harde benker på rekke og rad. Det er tre køyer i høyden, du får sengetøy og madrassen er akkurat passe myyk. Men for en støl gubbe på 1,80 er det å klatre opp i køye på andre nivå en akrobatisk øvelse som forutsetter noen uker med mykhetstrening. Men godt er et å sove der, og sosialt. Det er nemlig ingen dører ut mot gangen, men folk sitter og spiser og tusler forbi der du ligger og leser, sover, prater eller hva du nå gjør på de tolv timene turen fra Guangzhou til Nanning tar. Elevene er i ekstase, og syns at de får oppleve det virkelige Kina. Og det får de. Dette er reise på hverdagsvis.

Vi kommer til Nanning kl. fem om morran, og får lyst til å bli der en stund. Men Tommy fra Shanghai venter på oss og vil ta oss med til den vietnamesiske grensen. Nanning er hovedstad i provinsen som jeg ikke husker navnet på, ikke et sted for turister, men et fint utgangspunkt for reiser i området og for å komme seg til Vietnam. Landskapet de 20 milene til Friendship Pass er vakkert, sukkertopper spredd over et stort område, kalksteinsformasjoner er en av Guds fineste gaver til menneskene.

En annen gang bør vi legge turen om Guillin, det er er turistene drar, og hvor de fineste bildene fra Kina blir tatt. Men det har vi ikke tid til nå. Vi skal skynde oss til Vietnam gjennom et område som ikke er en provins, men en autonom sone. Kina består av 92% Han-kinesere, og 8% minoriteter. De områdene hvor over halvparten er minoriteter får en slags selvstyre, og regionen Nanning er hovedsete for utgjør en slik selvstyrt enhet.

Friendship Pass
Det er en fin tur med buss, og vi kommer til grensen. Igjen kan vi konstatere at det er slutt på de stalinistiske forhørsmetodene ved kommunistiske grenseoverganger. Det tar 29 personer en halv time å krysse grensen, der vi sitter og venter på bussen til Hanoi. Men det er et historisk sted vi foretar grensekryssingen på. Her møttes Ho Chi Minh og Mao til vennskapelig passiar, det var her kineserne foret vietnameserne med våpen og mat under den store Amerikakrigen, og det var her den siste konflikten mellom Kina og Vietnam utspilte seg. Friendship Pass er et pass, og lett å forsvare for de som vil forsvare det, vanskelig å erobre for folk utenfra. Og det er vakkert. Aldri før har jeg krysset en vakrere grensepost der mellom fjellene. Det er vel ingen genierklæring å konkluderer med at Kina på 24 timer blir litt i knappeste laget.