Koh Hoh

Endelig tilbake på Koh Chang, tre år etter og spent på om ting har forandret seg.Mens Bangkok som nevnt tidligere er vanskelig å dekke på to dager, er Koh Chang fremdeles et laidback sted. Mens det tidligere var et dormant sted med lange strender uten nevneverdig bebyggelse, smale veier inn i regnskog og små fiskelandsbyer innimellom, begynner stedet nå å ligne på noe vi har sett tidligere på Koh Samui og helt sikkert Phuket.
Mens øya ligner på seg selv de første få kilometrene etter fergeleiet til Center Point Ferry, forandrer det meste seg fra nedsstigningen flater ut til Whitesands-stranda. Først på venstre side ligger 7/11, før banker, brillebutikker, indiske skreddere, store hoteller og sjapper på sjapper med t-skjorter og annet turister ønsker å handle – for ikke å snakke om restaurantene da. Mens dette for tre år siden stoppet ved oppstigningen til neste høyde etter Whitesands, fortsetter nå i stor grad den samme type bebygning hele veien til fiskerlandsbyen helt sør på øya hvor fisketurer og dykkerselskaper legger ut på daglige turer til småøyene sør for Koh Chang.

Men altså likevel laidback. Ting foregår i et sakte tempo her. Trafikken er til å leve med, ingen hoye lyder, folk går i gatene og det er mulig å komme seg fram. Sivilisasjonen har ikke overtatt stedet fullstendig, og 100 meter innefor veien er det fremdeles regnskog helt til den andre siden av oya, hvor turismen enda ikke har fått fotfeste – først og fremst fordi det ikke fins fine strender der.

Tsunamien har i følge noen mennesker forandret Koh Chang. Og dette er det verste når man skal være negativ: Den lugubre trafikken har flyttet på seg, størstedelen av turistnee her er verken backpackere eller familier på tur, men single mannfolk i forskjellige aldre drassene på thailandske jenter i langt yngre alder enn dem selv. Barer spretter opp innimellom, der disse mennene sitter og kikker på jenter som er der av en grunn – en grunn vi ikke har lyst til å ha noen steder.

Og da tenker jeg: Hvorfor skal thaiene bygge ut og dekreere sine vakreste steder for at misfits fra Europa skal kunne finne frihavner for sine syke lyster? Thaier fortjener bedre for sine beste steder, vi andre fortjener det også – men Koh Changs opprinnelige idyll holder på å forsvinne bare fordi noen vil tjene penger på at mennesker utnytter mennesker.
Satt på spissen.

Jeg var på Koh Chang i 2001 føste gang. Da var det uskyldig her. Et år senere var utbyggingen begynt. Thailandske myndigheter hadde bestemt at Elefantoya skulle bli den nye store turistdestinasjonen. En flyplass kulle bygges på fastlandet ved Trat, en liten reise fra Koh Chang. I Bangkok Post skrev miljoaktivister om trusselen dette ville være for miljøet på oya. Regnskogen ville presses av forurensninger fra trafikken, infrastrukturen ville ikke kunne henge med den raske utviklingen. En av ministrene gikk ut og så at man skulle satse på luksusturismen forde det var her pengene lå og belastningen på miljøet ville være minst.
Miljøaktivistene har til nå fått rett. Det er bygd ut her, eksosen siver inn i skogen, det lukter drit mellom hvert hotell og kloakken renner ut i havet uten noe siling, fire mil er ukritisk bebygd og det fins ikke lenger utsikt til starnda fra noe strekk av veien vest på oya. Ministeren fikk feil. Det er ikke luksusturistene som har tatt imot med åpne armer, men gribbene. Jeg er veldig spent på hva som kommer til å skje framover.

Men samtidig er det alts[ et laidback, behagelig sted fremdeles. Det er godt å kjoere rundt på oya, finne avstikkere inn småveier i skogen eller ned mot strender, havet er varmt, passe langgrunt og deilig, det fins ingen vakrere sikt i Thailand enn stranda og havet ved Whitesands og inn i regnskogen, opp mot den sovende kjempen med den digre nesen, dobbelthaken og vomma der han ligger og passer på Whitesands og Koh Chang – kanskje droemmer han om hvordan Koh Chang var for noen år siden?
Jeg droemmer meg tre år tilbake i tid, med Erik framme på mopeden mens jeg styrte, Vi kjoerte nedover til fiskerlandsbyen som jeg ikke husker navnet på, spiste en god lunch, kjoerte tilbake, stoppet på strendene vi fant, kjoerte videre i det sola gikk ned og myggen slo oss i ansiktet, og skogen sto rundt oss uten bebyggelse av noen art. Jeg foelte meg langt vekke fra alt men likevel nært det som betyr noe – far og soenn-turen på mopeden langs jordveier på en tropisk oy med hvite strender og gronne åser og alt var bare deilig.

Nok får være nok. Jeg skal nok tilbake til Koh Chang, men hvis det er som mopedturen jeg tok den foerste dagen her, så vil det være med frykt og beven over det som har skjedd og kan ha skjedd med denne oya i Siam-bukta like utenfor Kambodsja