Lagos Рbyen turistene unng̴r

Lagos er byen turister og reisende unngår.
Vi oppsøkte Statoils Nigeria-kontor i Stavanger. De var svært imøtekommende og gav oss mange nyttige opplysninger.

Ikke reise slik at dere kommer til Lagos på kveldstid.

…sa vÃ¥r Statoil-kontakt. Selv ville han snudd pÃ¥ halvveien hvis han fikk vite at han ikke ville bli møtt pÃ¥ flyplassen nÃ¥r han landet.
Vi var ike så høye i hatten de siste dagene før avreise. Vi hadde familie-råd, og lurte på om det egentlig var så trygt, dette som vi skulle gi oss ut på. Ikke hadde vi skuddsikre vester, og ingen av oss hadde opplevd lignende forhold før, selv om begge har vært i fattigere land.

Men det gikk godt. På Muhammed Murtala Airport i Lagos, oppkalt etter en tidligere president som ble drept i et attentat, ble vi møtt, på kveldstid, i mørket, av to sjåfører fra Statoil som kjørte oss til Lagos’ sikreste og flotteste hotell. Trygge og overveldet av det rike Afrikas luksus syntes vi at dette var flott og at Afrika ikke ville by på problemer. Jeg var fornøyd da jeg ringte hjem fra et trygt hotell-rom og i samme slengen fikk høre at jeg var blitt onkel.

Etter en overveldende frokost i en palmehage var det kanskje ikke så rart at vi var litt overmodige på vei til Lagos National Airport. Vi hadde blitt advart, vi hadde klart oss, og vi skulle ikke la oss lure.
Vi ble lurt.

Terminalen lignet et afrikansk sykehus. Et lite, falleferdig hovedbygg i skingrende blått, omgitt av et utall bølgeblikkskur. Ankomsthallen var en markedsplass av mennesker hvis eneste håp om penger til mat var å lure eiendelene fra to blåbleke nordmenn på førstegangsreis i Nigeria. Vi går resolutt inn i ankomsthallen, avviser alle tilbud om hjelp – de var mange – og stiller oss i kø foran luken der de selger billetter til Enugu, vårt reisemål.

Men hvor var luken? Der de solgte billetter til Enugu – i følge skiltene – fantes ikke billetter. Tyve unge menn bekrefter dette. Vi blir vist en annen luke. Nei, der var det heller ikke billetter å få. En av de tyve, en pålitelig ung mann – han skulle vært i kirken, men måtte arbeide, han var tjenestemann, sa han – hjelper oss.

Snart har vi billettene vi trenger. Det er bare å vente til flyet går, vår venn geleider oss. Det er bare en hake ved det. Vi trenger ombordstigningskort, og vår billett gjelder ikke som sete-reservasjon. Det ville koste oss 50$ – 350 kroner – i tillegg. Dette kan bare vår gode venn ordne for oss, sier han, dersom han får låne billettene.

Vi begynner å ane ugler i mosen. Vi befinner oss med syv store kolli alene midt ute på asfalten på en fremmed flyplass, under vingen på et fly som ikke skal til Enugu, og blir bedt om å overgi 350 kroner til en ukjent mann som sier han er flyplass-tjenestemann. Vi gir ham 20$, og ser ham forsvinne i varmedisen. Med den klare erkjennelses lys av at vi har blitt lurt skrider min reisevenn – han har vært i Russland i kommunist-tiden – av gårde i lange skritt med tre store kofferter slengende rundt seg, mot et fly hvor det virkelig står folk i kø, og jeg halter etter med mine bager. Over den varme asfalt-flaten forsvinner ytterligere 20$ fra min reise-valuta, og jeg føler meg meget forvirret.
«Kom her», vinker min Russlands-farer til meg fra midt i køen av reisende, en lyseblå, høy hvit mann i flokken av afrikanere, og holder oppe to billetter med Okada Air til Enugu. I den samme køen stod det en afrikaner. I følge flybillettene han holdt i hånden het afrikaneren «Geir Ertzgaard».

Noen minutter senere kikker vi ned over million-byen Lagos fra Okada Airs rute 183 til Enugu, kloke av erfaring, 300 kroner fattigere, men med billetten i hånden. Jeg har den fremdeles.

Det gikk godt til slutt. Men jeg lurer på:

Hadde vi kommet til Enugu dersom vi ikke hadde blitt lurt? Afrika er uberegnelig.