Landmineoffer som fotomodeller

Alv van der Hagen, en gammel kjenning fra gamle dager på videregående skole, skriver i en leder i denne ukens Morgenbladet om en fotoutstilling som har vekt harme.

Fotografen Morten Traavik har vært i Angola og laget en fotoutstilling om kvinnelige landmineoffere. De har blitt fotografert på stranden i Luanda på samme måte som andre modeller. Eneste forskjellen er at alle de angolske modellene har mistet en kroppsdel på grunn av landminer.

Dette har da i følge van der Hagen skapt sterke reaksjoner blant feminister her i Vesten. Kritikken går på at landmineoffer på denne måten skal kobles til et kvinnefiendtlig uttrykk som moderne modeller. Det andre er at fotografen tilpasser virkeligheten og på den måten forsterker og misbruker ofrenes situasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal mene – magefølelsen sier meg at jeg blir matt av feminister sÃ¥ fullstendig pÃ¥ sidespor. Men pÃ¥ den annen side: Er jeg sikker pÃ¥ at jeg forstÃ¥r den problemstillingen de reiser? Men jeg tror jeg er enig nÃ¥r van der Hagen skriver:

Selvsagt er Traavik en dyktig iscenesetter, selvsagt redder ikke prosjektet situasjonen for de 80 000 handikappede i Angola som har gått på en mine. Men Traavik fremstiller mennesker, ikke som ofre, men som folk som vil overleve. Mennesker som vil bli sett. Og som vi ser. Og fordi vi aldri blir helt sikre på det etiske ved kunstprosjektet, virker virkeligheten sterkere tilbake på oss. Forestill deg hvordan det er å vokse opp i et borgerkrigsherjet land hvor over en million bomber ligger begravet og venter på at tallet 80 000 skal bli til 81 000 og 82 000.

Dette er noen vakre bilder som sier noe om menneskets verd. Ta en titt på utstillingen og gi meg en tilbakemelding på hvordan du reagerer.

Er dette bildet misbruk av landmineoffre? Foto: Morten Traavik,

technorati tags:Foto, Angola, Menneskeverd, etikk