Mørke flekker på kartet
Jeg kom over en trist kommentar til Afrikas tilstand her en dag. Desverre klarer jeg ikke spore tilbake til den, men følgende synspunkt har satt tankene om den totale håpløshet og nedverdigelese i sving. Den lød omtrent som følger:
I årevis har vi arbeidet for at Afrika skal komme seg ut av krisen. Men det er på tide å innse at det fins områder på karet det ikke fins håp for. Det er steder med et befolkningsgrunnlag, naturressurser og historie som er så håpløse at vi like godt kan innse at det aldri kommer til å skje en forbedring.
Denne tanken er stikk i strid med hva vi som mener vel og gjør vel har arbeidet for. Selvsagt skal det bli bedre. Før var flekkene på kartet hvite. Områder der ingen hadde satt sin fot, og som stod klar for vår oppdagertrang og underleggelse. Nå er flekkene svarte. Steder på kartet vi skyr unna som vi ikke vil ha noen ting med å gjøre. Rwanda var et slikt sted i 1994. Verden stod stille og så på. Liberia noen år senere, for ikke å si Darfur eller Sierra Leone. Konfliktområder som vi aller nådigst overlater til de mest ressurssvake landene i verden å ta ansvar for. Bangladeshiske FN-soldater i Kongo, for eksempel.
I et års tid er en ny konflikt under oppseiling. FN advarer nå om at et nytt folkemord er under utvikling i Chad. Konflikten foregår i grenseområdet mellom Chad, Sudan og Den Sentralafrikanske Republikk. Sudan har vært i medienes søkelys noen år, men hvor mye har Chad eller SAR vært tema? Hvem har lyst til å reise dit på ferie? Hvem investerer? Hvem vil sende sine verneppliktige dit på FN-oppdrag? Chad, en ny mørk flekk på kartet?
Et par av vårens viktigste filmer viser vel hva som skjer når mørke flekker får være mørke flekker. Som de sier i Shooting Dogs, en film om Rwanda 1994:
Gud var i Kigali, men hvor var vi?
En kan se det noe annerledes enn vedkommende som skrev det du siterte gjorde ogsÃ¥. For eksempel. Det finnes svarte flekker, men de er kanskje ikke pÃ¥ kartet. Kanskje heller i menneskenes sinn. Hos de (oss?) som er villige til Ã¥ la de «ukjente» konfliktomrÃ¥dene bli svarte. Fordi en rettferdig fordeling av godene i verden ikke passer oss. Vi vil heller bruke ressursene vÃ¥re pÃ¥ luksus og unødvendigheter. Jeg hørte et foredrag av utviklingsminister Solheim i januar. Der sa han at vi er den første generasjon som lever i en tid da vi kan utrydde fattigdommen i verden. Og med den mange av konfliktene som koster menneskeliv og -verdighet daglig. Men vil vi det? Det ser dessverre ikke slik ut. Luksus er viktigere.
Det fine og det rare med Erik Solheim er at han bare plaprer etter Bono og Bob Geldorf, som igjen hiver seg pÃ¥ Jeffrey Sachs – lederen av FN’s arbeid med tusenÃ¥rsmÃ¥lene. Bare for Ã¥ presisere, sÃ¥ er Sachs formulering overtatt av Bono lagt i munnen pÃ¥ Solheim at
. Det som er poenget med innlegget mitt, er en kombinert fortvilelse (ja, du leste riktig – fortvilelse) over at vi pÃ¥ den ene siden ikke vil eller vÃ¥ger Ã¥ være til stede der det virkelig trengs. PÃ¥ den annen side er det mange afrikanske tenkere som pÃ¥stÃ¥r at det beste for alle parter var om vi holdt oss unna slik at Afrika selv ble tvunget til en politisk og humanitær rotfylling. Afrika pÃ¥ utvikles pÃ¥ Afrikas vilkÃ¥r.
På den tredje side fins det i følge han jeg siterte steder på kartet er det rett og slett ikke fins ressurser til utvikling. Chad har verken infrastruktur, naturressurser eller andre ressurser til å komme seg ut av grøfta, samtidig som de rikes innsats ikke har hjulpet i det hele tatt. Derfor vedkommendes pessimisme.
Så de mørke flekkene på kartet gjelder både våre psykologiske flekker av motvilje, og de flekkene som handler om at her fins det ikke grunnlag i seg selv for utvikling og forbedring.
Konklusjon: Ingen. Bare noen setninger til ettertanke.
Jeg (trodde) skrev om en mer rettferdig fordeling av godene, uavhengig av hva Solheim mÃ¥tte si eller ha fÃ¥tt lagt i munnen sin. Det kan vel uansett ikke være tvil om at det finns nok ressurser i verden til Ã¥ løfte de fattigste ut av den dypeste dype fattigdomsgrøfta de befinner seg i hvis vi hadde valgt det. Eller skal vi akseptere at noen skal ha et uverdig liv bare fordi de er født i en del av verden som tilfeldigvis ikke har ressurser? Det er vel mere det vedkommende sier nÃ¥r han skriver om de svarte flekkene pÃ¥ kartet. «Det er ikke hÃ¥p for dem fordi de ikke har ressurser og infrastruktur. Da fÃ¥r de bare ha det sÃ¥ godt». Slik leser ihvertfall jeg det. Grenser er menneskeskapte. Skal vi akseptere at noen skal ha det jævlig fodi de er født pÃ¥ feil sted? Hadde det ikke vært for oljen og muligens fisken kunne Norge fort vært i en liknende situasjon. Hadde vi sytes det var greit at andre trakk pÃ¥ skulderen av vÃ¥r fattigdom?
Konklusjon: Jeg mener at vi ikke kan akseptere at andre lever uverdige liv bare fordi ressursene og infrastrukturen mangler. De rike i verden har et ansvar for at godene fordeles bedre. Kall meg gjerne en urealistisk idealist. I denne sammenheng ser jeg på det som en hedersbetegnelse.
Jeg skrev ikke det i det hele tatt. Selvsagt skal vi ikke godta det! Men kanskje skal vi innse at noen steder ikke har grunnlag for ̴ klare seg p̴ egen h̴nd, noe som bryter med tanken p̴ en afrikansk rotfylling Рnoe av det han som starta denne diskusjonen egentlig mente.
Altså:
Det som er fortvilende er at det i følge denne teorien er noen steder i verden som er sÃ¥ mørke at det virker hÃ¥pløst – og at jobben med Ã¥ fÃ¥ disse omrÃ¥dene pÃ¥ kjøl syns usannsynlig vanskelig.
For Chad sin del handler det om at verden mÃ¥ gjøre noe nÃ¥, ellers har vi et nytt Darfur, Somalia, Rwanda. Liberia, Sierra Leone. Afghanistan, Irak…