Morrotag – Fem sanger som rekker!

Inni tagga meg, og glad er jeg for det. Denne gangen var det nemlig en skikkelig morromeme om musikk.

Lag en liste over fem sanger du hører på, som du liker akkurat nå. Uansett sjanger, det må bare være musikk du liker akkurat nå. Utfordre 5 nye på det samme.

Det var egentlig ganske greit, med det tekniske forholdet jeg har til musikk. Det er bare å sjekke last.fm-kontoen og iPoden min det, så får jeg en liste over de sangene jeg har spilt mest de siste ukene. Her er svaret, som verden har ventet på, med en liten kommentar til hvert YouTube-tyveri.

Resten følger når du åpner sceneteppet. Men før det vil jeg utvordre Malene Kleive, xMas (ja, sorry), Erik Drabløs, Martin Furnes og Elton John.

1. Bruce Springsteens Bring them Home havna på iPoden litt i dragsuget av Bob Dylan-nostalgien min. Fikk lyst til å høre noen av gamlegutta, de som var unge og pene da jeg var ung og pen. Akkurat Bring ’em Home fins på The Seeger Sessions-plata til Brucern, og er helt sikkert den beste plata han har gitt ut siden Nebraska. Sangen vekker pasifisten og antikrigsforkjemperen i meg, og minner meg på at en gang i tiden trodde vi på at vi kunne forandre verden. Dessuten minner det meg på at det er på tide å få folka våre hjem fra Afghanistan.

2. Jeg var en heldig gris og fikk med meg Bob Dylans konsert i Stavanger. Desverre var jeg så uheldig å måtte overvære den med Stavanger-folk. Stavanger-folk forventer at de skal underholdes, og hvis ikke Bob snakker personlig til dem, begynner de å sutre. Før konserten hadde jeg fem plater med His Bobness, nå etterpå er det stort sett Bob som har surra på iPoden. En sang utmerket seg på konsernte, og jeg er enig med ham som skrev at Workingmans Blues #2 fra genialplata Modern Times er Bob Dylans beste låt i det 21. århundre, om ikke den beste låten i det 21. århundre – for ikke å si den beste låten ever. Førti vers og en vever melodi som ikke gir seg før jeg må spille den en gang til, og en tekst som handler om Livet, og ikke om hjertesmerte.

3. Jeg liker ikke Thomas Dybdal. Han er ALT FOR KUL for barten min. Jeg syns også at National Bank blir litt for spesielle over en hel plate, selv om jeg liker spesiell musikk. Men nå har jeg også opplevd National Bank, på minikonsert i regi av Staoilhydro. Det var bedre enn sitt rykte. gitt. Så jeg gikk hjem og lasta ned Family , og spiller den fremdeles av den enkle grunn at det er en sang som klør i øret og slår rot i underbevisstheten uten at jeg klarer å synge den. Og da har den livets rett. Resten av sangene har ikke samme kvaliteter, men jeg stiller meg mer positiv til National Bank og Thomas Dybdal etter StatoilHydro (for et håpløst navn)-festen.

4. På fjerde plass har jeg slått sammen to låter, av den enkle grunn at jeg bare må ta de med, og ikke har lyst til å slette nummer fem på lista.Lea Halala og Kothbiro har flere ting til felles som gjør at det faktisk ikke er så dumt å slå de sammen. Begge har blitt brukt som filmmusikk, begge filmene har Afrika som arena, begge blir framført av afrikanske artister, og begge er to av de vareste og fineste melodiene jeg noen gang har fått lov til å høre på mine to ben.Musikk har mye å si for filmopplevelser. Kothbiro får The Constant Gardener til å riste (en av tidenes tre beste filmer på min liste), og Lea Halala er selve hjerteslaget i Løvenes Konge, tidenes nest beste animerte film etter Jungelboka. Det er nesten til å grine av (tøffe gutter gråter ikke, derfor bare «nesten»). Lea Halala framføres av Sørafrikanerne Khuluiwe Sithole og Lebo M., mens Kothbiro er laget og jodles av den fullstendig ufortjent oversette Ayub Ogada fra Kenya.



5. På min eldste brors femtiårslag ble jeg presentert som Santana-nerd. Phøy, sier jeg til det. Fordi jeg fikk 2 plater av Santana til jul, så betyr ikke det at jeg er fanboy. Men jeg syns det er helt riktig å trekke fram Carlos Santana i diskusjonen om hvem som er tidenes beste gitarist. Det er forsåvidt en håpløs diskusjon, hvilke kriterier skal du legge til grunn? Teknikk? Alle de beste gitaristene er teknisk briljante uansett sjanger. Sangkatalog da? Hvor mange skal du regne med? Hva med innflytelse? Da snakker vi. En kollega på jobb hevdet at han i Queen – gidder ikke huske navnet en gang, var bedre enn Carlos Santana. Sikkert teknisk sett ja, men når det gjelder innflytelse kan du telle på tre-fire hender de gitarvirtuoser som har nådd lenger enn denne lynmannen fra Mexico. Jeg tar ikke offisiell stilling til spørsmålet, men syns at Europa (Earth’s Cry, Heaven’s Smile),fra konsertdobbeltalbumet Moonflower (1977) nettopp er et smil fra himmelen, og beviser at Carlos Santana ble ble født med ferdigstemt gitar i hendai Jalisco 20. juli 1947. Jeg spiller akkurat denne melodien ofte!.

Takk for nå.