Munker i Mandalay og andre folk
Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.
Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.
Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.
Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.
Veldig sant, Geir! Jeg evnet ikke å sette pris på mitt eget land før jeg hadde reist en god del utenlands. Det er rett og slett for hverdagslig, og man greier ikke å se sitt eget land med øyet til en utlending. Jeg er også enig i det du skriver om at å oppleve hverdagen i et fremmed land er vel så spennende som å se de flotteste turistattraksjoner. Å gå gatelangs og observere hverdagslige situasjoner er en stor del av min reiseopplevelse! =) Kos deg videre!
Å kose seg er en underdrivelse. Verken Mandalay, Bagan eller Rangoon har falt i turistfellen, og jeg storkoser meg. Det har visst Inle Lake gjort i følge reisende jeg har møtt underveis, så at den ble strøket av reiseruta er helt greit.
Verdens lengst trebro er en opplevelse å gå. Ta bilde av alle folkene som passerer, se solnedgangen fra broen eller båt! Snakket om fenomment nært/fjernt her om dagen i forbindels emed Norway Chess, Tour des fjords, Volleyball turnering o.s.v at om jeg hadde besøkt London og tilfeldigvis hadde falt over noe slikt så ville det ha vært helt rått! Det er kunst å nyte kortreist serverdigheter!
Det er en kunst å nye – punktum! U Bein er et sted jeg kunne vendt tilbake til hver dag i en uke, akkurat som jeg kunne sett solnedgangen på Hellestø hver kveld. Men ja, vi skal være stolt av det vi har. De store reiseopplevelsene ligger ikke så mange kilometerne unna.