Når eksosen står svart mot deg og løvet på trærne har mistet farge (mitt bidrag til Blog Action Day)

Svart slår eksosen mot deg, og rundt deg er alt grått. Trestammene er grå, bladene svarte, parkens grønne gress er ikke lenger grønt, og over hele byen står et lokk av foruresning.

Det er 20 kilometer fra flyplassen til kjøpesenteret på motsatt side av byen. På en tidlig søndagsmorgen tar kjøreturen 20 minutter. I dag tar den to og en halv time, bilkøen står i stampe ved de mange rundkjøringene, og tentaklene som snor seg mellom dem er fullt opp av motorkjøretøy i tre og fire spor på den tofelts veien.

Nairobi er nedstumpet av forurensning, og luften er vanskelig å puste inn.

Nairobi er en av Afrikas byperler, de fleste som bor i denne byen har ikke råd til egen bil. Likevel er den 2 millioner store byen fullstendig sprengt av trafikk. Hjemme sier miljøbevegelsene at vi må ta den største delen av klimakuttene hjemme hos oss. Samtidig ønsker vi at Nairobi skal ta del i vår velstandsvekst. Men med vekst kommer mer trafikk, og med mer trafikk ikke bare drukner Nairobi. Nairobi dør.

Bangkok er ikke svært ulik Nairobi. Men i Bangkok går trafikken av og til raskere. Motorveiene og avlastningsveiene går i to og tre lag over hverandre, og det meste av tiden er hver eneste asfaltmeter dekket av gummidekk. Økonomisk vekst betyr også her vekst i antall biler. Hvem kan nekte dem det? Vi har ikke nektet det oss selv når vi har vokst, her vi bor med to og tre biler i garasjen, vedfyring og oljefyring, der vi kjører fem hundre meter til butikken der vi kan gå.

I hvilken grad skal vi kutte i utslippene hos oss, i forhold til det å investere i alternative løsninger i Nairobi og Bangkok? Det gjør vondt å kutte, derfor må vi gjøre det. Men det gjør enda vondere når vi skal ønske Kenya og Thailand vekst, uten å investere i en vekst som passer miljøet.

Etter flere døgn i afrikanske og asiatiske bilkøer tror jeg mer og mer på Jens, og mindre på Kristins allierte enn jeg normalt ville gjort.

Powered by Qumana