Når elevene er de beste lærerne

Vi er i Nairobi, på plenen utenfor Scripture Mission Conference Center. Et kjent sted for mange folkehøgskolere etter utallige besøk fra utallige folkehøgskoler. Det er lørdag formiddag, skyene henger lavt over byen, men likevel er plenen gul av tørke. Det har ikke regnet i hovedstaden på to år.

Elevene sitter under et slitent Jackarandatre som tviholder på sine siste lilla blomsterblad. Vi har pakka og er straks klare til å reise hjem etter to flotte uker i Kenya. Jeg har lagt opp til at vi skal komme oss avgårde til flypassen rundt kl 18. Vi må komme oss av gårde litt tidligere enn nødvendig. Etter oss kommer nemlig Fredtun, Jeniffer vil ikke ha for mye kaos, og selv syns jeg det er greit at ikke at elevene våre skal møte østlendingene fra den konkurrerende folkehøgskolen. Får elvene våre høre at Fredtun skal være her i Kenya en uke lenger enn oss, og at de skal overnatte i landsbyer og oppleve mer direkte menneskemøter enn det vi klarer å få til på våre to uker i Kenya, kan de fort bli misfornøyde – og det vil vi jo ikke ha noe av. Så det er like greit at vi bare kommer oss av gårde. Tenker jeg.

Men neida, er du gal? Klart vi vil treffe våre medsøstre og medbrødre fra Stavern, hilse på de som har valgt en annen folkehøgskole enn oss, kanskje vi kjenner noen av de, kanskje vi kan fortelle hvor flott de selv har hatt det i Kenya: Dessuten er det jo folkehøgskoleelever! De er ikke konkurrenter. De skal bare oppleve noe annet enn oss. Så hva er problemet?

Jeg har tatt med elevene til Afrika for at de skal lære. Jeg blir litt flau, og akkurat denne dagen er det nok jeg som har mer å lære av «mine» elever enn de har å lære av meg.

Hjemme i Stavanger noen måneder senere. Vi har vært ute og prøvd oss på HDR-fotografering. Oppgaven er ganske klar. Kom dere ut og ta bilder av Rica-hotellet med tre ulike eksponeringer. Jeg har holdt på et halvt år med dette, forklart og tegnet, åpnet kameraet, vist menyene og latt de prøve seg. Nesten ferdig med opplegget sier bryter en av elevene ut:

Hva er egentlig eksponering?

Jeg river meg i håret og lurer på hva vi egentlig har brukt det første halvåret til.

Senere på kvelden får jeg se hva de har holdt på med uten at jeg har vært til stede. I studio har de lekt seg med mulighetene som kunstlig lys gjør.

Det ser ganske bra ut, og jeg spørr: Hvordan gjorde dere det? Svaret er rett på sak: Nei, det vet jeg ikke, men det ble ganske fint.

Jeg blir litt flau igjen, og akkurat denne dagen har de nok lært mer av hverandre enn de har lært av meg.

Det er en tanke jeg har tenkt mye på i det siste. Kanskje er elevene er de beste lærerne. Men foreløpig er det ingen som slår meg som tilrettelegger.

3 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar til Geir Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *