Oasis in Space – noen dager i Etiopia
En av linjene fra «Ethiopia», sangen som er grunnen til at jeg kjøpte Dog Eat Dog av Joni Mitchell. Den forsvant da den ble tyvegods en gang på slutten av nittitallet da ubudne gjester så det for godt å bruke stua mi som forsyningslager. Jeg har ikke tenkt på den før nå, fem dager før jeg drar til det selvsamme landet som Ms. Mitchell skrev det følgende om i samme sang, som du forøvrig kan kjøpe på iTunes.
Hot winds and hunger cries-Ethiopia
Flies in your babies’ eyes-Ethiopia
Walking sticks on burning plains
Betrayed by politics
Abandoned by the rains
On and on-the human need
On and on-the human greed profanes
Ethiopia
Dystre bilder fra midten av 80-tallet, og selv om det kanskje var menneskers dumskap like mye som grådighet som førte til historiene bak de dem, framsto Etiopia som landet uten håp hvor Mengistus Derg drev hundretusenvis av fattige bønder inn i sultedøden og ikke så mange færre unge gutter og jenter som føde inn i kanonmunningene i grenselandet mellom Eritrea og Etiopia. Men det er 25 år siden, og skakkjørt politikk har sørget for å holde landet lenger ned på fattigdomslistene enn nødvendig. Derfor er det litt rart å se i Ethiopian Review skrive president Meles Zenawi innen fem år skal inn i den håpefulle kategorien av middelinntektsland. Men da må landet ha en økonomisk vekst på 15% i løpet av disse årene.
Bildene som fortsetter å strømme fra er fortsatt mørke og dystre. Fremdeles er det interne stridigheter i landet, spesielt i områdene i nord mot Eritrea og i øst i grenselandet mot Somalia. Men andre typer bilder trikler stadig ut gjennom kanaler som YouTube, Matador Network og hos superbloggere som fotografen Joey Lawrence. Det er mer ekstotiske bilder av stolte stammetradisjoner, urgamle kirkebygninger, turister på fjellstier i nord og på firehjulssafari i sør, av en befolkning som i større grad enn noe annet land i Afrika er stolt av sin lange historie som selvstendig nasjon, av sin særegne ortodokse versjon av kristendommen, som har ekstistert i landet i 1600 år, og av en salig blanding av folkegrupper som nesten omfavner hele den afrikanske humanologien, hvis et slikt ord ekstisterer. Kanskje man kan si at på samme måte som Telemark er hele Norge i et fylke, så er Etiopia hele Afrika i ett land.
Men om det virkelig er slik, vet jeg ikke. Og hva slags bilder man kan ta med seg fra dette stolte og ulykkelige landet som regnes som en del av Afrikas horn, det vet jeg ikke. Men som med alt annet i Afrika, så vil bildene være annerledes enn det man først tenker seg. Valøren vil være en annen, fargene ha andre nyanser, historiene vil ha en tonalitet som jeg ikke forventer. Kunsten er på den korte tiden Etiopia skal oppleves å fange opp bilder og historier som både er mine erfaringer og historier som yter mine verter den rettferdigheten de fortjener.
Kanskje vil Etiopia vise seg både som en «dignified sufferer» og en «Oasis in Space. Forhåpentligvis mer av det siste og mindre av det første, kanskje vet jeg mer om to uker.
Anbefalt lesing:
Svein Sæther: Drømmen om Abebe Bikila
Flott prolog til Etiopiaturen, bruttern! Nå skal jeg fortsette å lese reisetanker fra dine to uker i oasen – eller hva det nå enn ble 🙂