Obama in Africa
Det som alle har fått med seg
Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Som alle andre lar jeg meg gripe av god retorikk, og god retorikk har det vært i overflod av det siste døgnet. Ikke bare leverer Barak Obama taler som betegnes som klassiske før han er ferdig med å si amen, men John McCain klarer med en tapertale fra en annen verden å få meg til å tro på at verden vil bli et bedre sted – allerede i morra. Men også Viggo Johansens Redaksjon EN med Lundestad, Støre og flere til benytter den lille timen de har til å kommentere det amerikanske valget til å bli revet med i den grad at de selv blir småretorikere med svulstige ord og klump i halsen. Så sterkt blir det at jeg til og med begynner å tro på at NRK vil bli et bedre sted.
Det er gildt med amerikanske valg.
Vi har fått troa tilbake. Bush er fullstendig glemt – det har han jo vært siden valgkampen startet for et år siden, Clinton en fotnote noen måneder tilbake i tiden, og vi er alle enige om at vi ser fram mot en ny tid.
Obama bringer forsoning. Han er en brobygger, han snakker om enhet og fellesskap. Europeiske statsledere som i åtte år har følt seg overkjørt av brumlebassene fra Washintgon øyner et håp om dialog og fellestenkning. Afro-amerikanere som har opplevd både underrepresentasjon og rasisme siden konstitusjonen ble undertegnet i 1773 har endelig opplevd makt. Dette er gjennombruddet for det multikulturelle USA, Palins og Bush’ Amerika med de hvite middelklasseverdiene er på vei til å bli en del av fortiden. Framtiden er fargerik og grensesprengende.
Selvsagt er det skjær i sjøen: Obama overtar en uhåndterlig finanskrise som selv ikke Alan Greenspan kan gi en god forklaring på (jf. Geir Lundestad i Redaksjon EN). Dette er det første og viktigste han må ta tak i når han begynner jobben den 20. januar. Han har et par kriger som trenger en helt ny innfallsvinkel, med vanskelige relasjoner til Irak, Iran, Afghanistan og Israel som ikke bare skjær, men svære titaniske isfjell for baugen. Et individualistisk orientert samfunn skal overtales om at det trengs en helsereform og en utdanningsreform, som er en langt større utfordring enn det vi er stand til å forstå her på Bjerget.
Men selv med et USA i tilsynelatende fritt fall er det lett å sitte her og skrive at jeg tror på Obamas «Yes, we can». Det er noe ved ham som gir oss troa, og nøkkelen er den mandelanske vending: I stedet for å klage over det som har vært, så ser han framover og han ser på mulighetene.
Det som virkelig er spennende
Med alle de fine ordene på en viktig dag for oss som elsker Amerika, er det likevel et helt annet tema som jeg er mest spent på. Jeg sitter med TV-bildene fra Nairobi i Kenya i minnet. Dansende, jublende folkemengder i en eller annen utendørs forsamling. President Kibaki har erklært torsdag 6. november som nasjonal fridag i ren jubel over at Kenyas største sønn utenfor Kenya nå er valgt til sjef over verdens viktigste land.
Jeg leser en del afrikanske bloggere, både hvite og svarte, hovedsaklig fra Sør-Afrika og Kenya, men også fra andre steder på kontinentet. Deres oppslag i dag handler også om valget i USA, om Obama og fremtidshåp.
Khamerad Mhambi skriver et fantastisk innlegg om Obama, der han sammenligner ham med Mandela og viser ham hvilke signaler det amerikanske valget gir til Mhambis hjemland Sør-Afrika.
Dette valget er ikke bare et gjennombrudd mot rasismen i USA. Det er også en anerkjennelse av alle svarte verden over, som alltid har bært med seg den bevisste og ubevisste fordømmelsen som tilsidesatte har opplevd gjennom århundrene. Samtidig ser noen på det som en advarsel til egne politiske ledere som i stedet for å ha vist veien framover har gått seg vill i lederskap, byrårakti og partipolitikk.
Noe av det aller mest spennende med valget av Obama som president, er hvilken betydning det får for Vestens forhold til Afrika. Dette forholdet har jo vært iskaldt de siste 20 årene. Afrikanske ledere har sagt seg lei av vestlige pekefingre, Verdensbankens krav og vår tidige og utidige innblanding i økonomi, politikk og ressursbruk. De har opplved mangel på støtte og reell dialog, Vesten har blitt sett på som en plagsom stebror som har misbrukt sin posisjon og diskvalifisert seg som samtalepartner. I stedet har de vendt seg mot Kina – eller Kina har vendt seg mot de, med lån og bistand uten andre krav enn tilgang til de afrikanske markeder og til de enorme naturressursene som er nødvendige for å drive fram den industrielle veksten i Kina.
Nå har Afrika med ett fått en av sine egne inn i verdens viktigste lederstol. Obama kjenner Afrika. Afrika kan bli oversett som det glemte kontinent når halve sjelen til USAs president ligger i en av de viktigste landene.
Personlig tror jeg dette blir en av målestokkene på Obama. På samme måte som han sier «Yes we can» for USA, har jeg enorme forventninger til hvilken tiltro han viser for Afrika. Derfor er gledesscenene fra Nairobi og bloggpostene fra Johannesburg og Lagos så viktige å få med seg. Afrika kommer til å spille en viktigere og viktigere rolle de årene Obama får sitte ved roret. Og jeg tror at vi andre trenger å lytte til det budskapet Obama har å komme med om og til sin fars kontinent.
Hva mener så du?
Skal man lese bare en artikkel/bloggpost om det amerikanske valget, sÃ¥ bør man velge artikkelen. Jeg sier det IKKE fordi det er DU som har skrevet den, jeg sier det fordi jeg likte denne innfallsvinkelen – og den hadde jeg likt samme hvem som hadde skrevet den. Tror jeg. Jeg har ikke kunnskap nok, verken om Obama eller om amerikanske politikk, og pÃ¥ langt nær afrikansk politikk, til Ã¥ mene sÃ¥ mye, men jeg har jo ogsÃ¥ mine forventninger og forhÃ¥pninger. Jeg forventer at han lever opp til det han har sagt. Og jeg har tro pÃ¥ den mannen.
Enig med Vibeke her. Velger Ã¥ ha stor tro pÃ¥ Mr. Obama og pÃ¥ at han vil gÃ¥ for dialog heller enn despotiske tordentaler. Liker innfallsvinkelen der du kobler langt mer enn amerikansk politikk og samfunnsliv til valget «over there».
Ellers må jeg få si at du skriver uforskammet bra og interessant om et omfattende og egentlig ganske vanskelig tema. Det er bror sin det!
Det er nok mange andre tekster om Obama og valget som er mer verd å lese enn akkurat denne teksten. Blant annet har den svært gode bloggen African Loft i dag en oversikt over kommentarer fra hele det afrikanske kontinentet på nettopp de tankene jeg har formulert her.
Jeg anbefaler folk å sette av tid til å lese Africans assess US Elections.
Jeg har i grunn fulgt lite med i presidentvalget, men syns det var flott at Obama vant. Men attentatforsøkene blir vel hyppige, det er mange kkk medlemmer som river seg i håret nå. Det er fortsatt mye rasehat i USA vet dere.
Utrolig interessant innlegg. Er lett å henge seg opp i hvilken forskjell Obama vil gjøre for USA, og samtidig glemme hvilken viktig rolle han spiller for Afrika. Han har et bein godt plantet på begge kontinenter, og spørsmålet er om amerikanerne vet hvilke følger det vil få for USA som hegemoni. På grunn av sin bakgrunn har nok ikke Obama samme synspunkt på resten av verden, og særlig den tredje verden, som mange av de amerikanske borgerne. Og med finanskrisa har kanskje tiden (endelig) kommet for å rive opp de gamle,råtne røttene til USA og gjøre de mer bevisst på at det nå er på tide å begynne å åpne seg opp for et globalt fellesskap, til fordel for både seg selv og til andre land.
Joakim: Det er vel akkurat den typen tanker du nevner her som Obama vil til livs. Hvis frykten skulle styrt, hadde ikke Obama stilt til valg, men fyren har vist at han kan, derfor kan vi. Det er noe av det fine med Obama. Så får vi håper at fremtiden motbeviser frykten litt for mange mennesker styrer etter.
Julie: Jeg håper du har rett, og jeg tror det også. Dette er jo slik jeg ser det bare sunn fornuft, og er det noe Obama viser i stort format, så er det en kobling mellom sunn fornuft, framtidstro og handlingsvilje. Jeg gleder meg til de neste fire årene med Obama.