Om kamera med sjel og det teknisk optimale
Jeg hadde aldri hørt om Kirk Tuck før i dag, men etter å ha lest artikkelen Practice make competent. Plus some Sunday observations har jeg forstått at dette er en fyr å følge med. Tuck er forfatter og fotograf, og har undervist i foto i mange år på University of Texas at Austin. Kirk Tucks anliggende er at i jakten på det teknisk perfekte har oppmerksomheten om et bildes og et kameras sjel forsvunnet. I artikkelen forteller han om hvorfor han kvittet seg med sitt teknisk perfekte Nikon D700 og investerte i det teknisk mindre optimale Olympus E30 fordi det var et kamera med sjel, og med objektiver som halve begrunnelsen for å velge kamerasystem.
Har bildene mistet sjelen sin med det teknisk optimale? En tankevekker er jo disse bildene fra Arild i Lang dags ferd mot fnatt: Eg kan vera firkanta i blant, bilder som du bare kan drømme om selv med perfekt digitalt utstyr til hundretusenvis av kroner.
Det er en interessant artikkel som viser hva fotografering egentlig handler om, og et lite apropos i vårt utstyrsjag – og en artikkel Bengt i Bild och Foto helt sikkert vil slutte seg hundre prosent til.
Et lite postscript:
Jeg fikk nettopp vite fra Ståle at Bengt nettopp er tilbake etter en alvorlig sykdom. Jeg vil gjerne sende en hilsen til Bengt, glad for å høre at han er tilbake, og tenker på at han har gitt så rundhåndet av sin kunnskap og entusiasme for oss fotointeresserte bloggere i mange år. Bengt skriver selv om sykdommen i et blogginnlegg.
Takk for flotte linker.
For den som ønsker seg topp utstyr var dette greit å lese. Kanskje man klarer seg med det utstyret man har.
Jeg revurderer i dette øyeblikk mitt syn på RAW, fargetemperatur og PhotoShop. Det er ikke der hemmeligheten ligger. Ut og lete andre steder. Takk.
Ja, det er en tankevekker. Jeg må ta en runde med meg selv når det gjelder RAW, men vet ikke helt hvor jeg lander. Men det er ingen tvil at jeg har tatt noen av mine beste bilder med det teknisk mindreverdige Olympus E500, mens bildene fra E3-kameraet krever en annen teknisk jobbing – og med det mindre fokus på motiv.
Jeg leste nettopp i Popular Photography om en fotograf i New York TImes som hadde fått i oppgave å levere et ukentlig bilde til avisens fotoseksjon, med tema omkring bevegelse og rom. Hun sa at mye av det hun leverte kunne vært gjort i Photoshop, men at hun ikke ville det. Ved å etterbehandle beveger du deg inn i grafisk arbeid, og det er noe annet enn fotografering. Det er en tanke jeg støtter fullstendig. Mange av de bildene vi leverer i dag lyver, fordi vi alt for lett kan pynte på virkeligheten. Teknisk og estetisk perfekt, men uten den nerven som det spontane og det analoge gir.
Noe vi kan lære av musikken? Musikere som velger 4-spors demo eller alt på en tagning fordi studio-produksjon mister sjel på vei gjennom 256 spor, pitch-tuning, cut and paste, overivrige teknikere, produsenter som vil ha perfekte og fullstendig komprimerte resultater.
Kirk Tuck: «In a roundabout way I consider highest res Jpeg the ‘real’ professional’s format».
Hei Geir, og takk for hyggeleg kommentar og for dette innlegget. Så lenge ein eksperimenterer og ikkje blir for fastlåst vil ein halde fram med læringa, det er mi erfaring. No kombinerer eg bruken av plastikk-Holgaen med Canon 5D (mitt «hovudkamera») – det er lett å sjå at eg har lågare skuldre og tek litt andre bilete med Holgaen, om dei er betre veit eg ikkje, men i alle høve annleis.
(ser at datostemplinga er ute på dette innlegget, eg er – som alltid – sein i avtrekkeren…)