Ondskapen i hender som toer seg – Om Romeo Dallaire og folkemordet i Rwanda
Du finner menneskets ondskap i hender som dreper og i hender som toer seg.
Det må vel være lærdommen av boken Shake Hands with the Devil, av Romeo Dallaire.
Sommeren 1993 fikk general Romeo Dallaire et oppdrag fra den kanadiske forsvarsledelsen. Han var blitt utnevnt for leder av FN-styrkene i Rwanda som hadde som oppdrag å overvåke fredsavtalen mellom ulike fraksjoner i den konflikten som hadde ridd Rwanda som en mare siden landet fikk selvstendighet fra Belgia i 1959. Det gikk helt galt. Ni måneder etter at han tråtte i tjeneste styrtet President Habaramyas fly, og signalet gikk om – mange kjenner historien – var 800 000 mennesker drept på de mest grusomme måter. To millioner mennesker var drevet inn i flyktningeleirene i Goma, Bukavu og over grensen i Tanzania. I årene etter skulle enda over 3 millioner mennesker dø som et direkte eller indirekte resultat av konflikten som skapte folkemordet og av måten verdenssamfunnet håndterte saken før, under og etter april 1994.
Romeo Dallaire beskriver hvordan han så situasjonen utvikle seg. Han forteller om sine forsøk på å få oppmerksomhet fra verdenssamfunnet for å hindre den massakren han så ville komme. Vi får høre om handlingslammelsen han opplevde fra byråkratene i FN-systemet. USA og Frankrike får passset sitt påstemplet for å ha tenkt mer på egeninteresser enn på Rwandas befolkning. Som det sies i boken, lagt i munnen på en amerikansk øverstkommanderende:
Det må 80 000 rwandiske dødsfall til for at vi kan forsvare tapet av en amerikansk soldat.
Dallaires beretning er en personlig historie om hvordan han opplevde dette helvetesåret. Det er en historie om de som visste hva som skjedde og som prøvde å få verdens oppmerksomhet uten å bli hørt. Det er en beskrivelse av bestialiteten og om den dypeste ondskapen i menneskets mørke hjerte, men det er også en historie om hvordan ondskapen i like stor grad kan vise seg i form av unnfallenhet, likegyldighet eller feighet.
Å gå inn i detaljene i denne historien blir for omfattende. Mange kjenner mye allerede, men uansett hvor mye man vet, er det en historie man aldri kan komme helt til bunns i. Men det er en historie som må fortelles og som må leses for at man i det hele tatt skal kunne ha en forståelse om de problemer og de moralske dilemmaer vi som verdenssamfunn og enkeltmennesker står overfor, blant annet med Kongo og Darfur i bahkodet, men også i diskusjonen om hva Norge gjør i Afghanistan. Vi kan kritisere engasjementet nå, men hvordan hadde det sett ut hvis vi ikke hadde vært der? Hvordan hadde det sett ut i Kongo eller Darfur hvis vi hadde vært der med de profesjonelle, velutrustede og smidige styrkene som Romeo Dallaire mener ville ha utgjort en vesentlig forskjell i Rwanda i 1994.
Men er det virkelig så enkelt? Samantha Powers har en interessant refleksjon når hun prøver å se for seg hva som hadde skjedd hvis Vesten hadde engasjert seg i Rwanda, slik Dallaire ønsket. I stedet for 800 000 drepte under folkemordet og 3 200 000 i årene etter at marerittet «tok slutt», ville noen hundre rwandere blitt drept fra amerikansk hånd eller av FN-styrkene i landet. USA hadde blitt kritisert for enda en gang å involvere seg i forhold de ikke har noe med, slik de blir kritisert for hva de gjorde i Somalia og nå i Afghanistan. General Dallaire hadde blitt sett på som en villmann, og ikke som det offeret både han selv og verden ellers ser på ham.
Samantha Powers berører selve dilemammet: Vi vil ikke at det skal skje igjen, men samtidig er ting gjerne vanskeligere å håndtere på forhånd enn de er i ettertid.
Men én ting er hva man kan se på forhånd – en annen når man faktisk skjer hva som skjer. Mens rwandere på begge sider av konflikten ble massakrert, toet verdenssamfunnet sine hender, med dårlige minner fra Somalia og med øynene rettet mot Sør-Afrika og Mandelas oppstigning på den sørafrikanske og verdenssamfunnets trone, vendte man blikket bort fra Rwanda. Når man først så hva som skjedde, var det med Dallaires egne ord «too much, too late».
Powers konklusjon er til ettertanke:
«Folkemordsforhindring er en byrde som ikke kan bæres hvis den ikke er delt. Verdens ledere må erklære at folkemord skal forhindres, ikke bare av hensyn til menneskeheten generelt, men også ut fra egne nasjonale interesser. De må klargjøre offentligheten og iverksette en koordinert militær plan for tilfellet. Dette for å sikre at «aldri mer» ikke ender med å bety noe i retning av at «Aldri mer skal hutuer få drepe tutsier i Rwanda mellom april og juli 1994.»
Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest denne boken.
Hvilke rolle spilte Norge før, under og etter folkemordet? Et søk på Google viser et enormt engasjement i flere sammenhenger, både humanitært gjennom større og mindre organisasjoner, og i akademiske kvarter. Politiske oppgjør og ettertanke er det imidlertid lite å finne av.
Er det typisk norsk å snakke på forhånd og i etterkant, men å gjemme seg vekk når det begynner å smelle? Hvorfor sender vi leger til Afghanistan, men ikke infanterister til Kongo eller Darfur? Dallaire skriver et sted: Med en gang vi ser blod, trekker verdenssamfunnet seg. Men er det ikke i en soldats vesen at han risikerer å blø?
I Norge går det fremdeles mennesker som spilte en aktiv rolle i planleggingen og gjennomføringen av folkemordet. De har enda ikke blitt utlevert til Folkemordsdomstolen i Arusha, Tanzania. Er det noen som kan forklare meg hvorfor?
Jeg må igjen tenke gjennom den tanken jeg fikk av å lese «Shake Hands with the Devil»: Hvis ondskapen fins i hender som toer seg, hva gjør vi med hendene våre?
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!