Oppsummeringstider

Tjueti, Totusenogti, Ettusennihundreognitti eller nittennittini. Språkråd og NRK taler, men språket går sin sjeive gang dit det selv vil og vi bruker de ordene vi selv velger på tross av forskrifter, mandater og retningslinjer fra sylfester og språkråd og NRK-ledelser. Selv konsekvenstenkninger må gi seg mot livets sjeve gang.

Uansett. Det er 2010 – les det som du vil – og tid for oppsummeringer. Oppsummeringer og satsninger. Jeg liker ikke det første så godt, gjort er gjort, fullført er fullført, og som språket så går livet videre. Satsningsområder har jeg derimot tro på. Troen på at det er mulig å bli bedre på noe, og at enkelte ting skal få lov til å være viktigere enn andre. Det er vel her jeg med en gang innser at jeg vil måtte motsi meg selv, siden satsninger forutsetter refleksjon og refleksjon forutsetter erfaringslæring. Og som vi vet, erfaringslæring baserer seg på opssummeringer. Jaja. det skal ikke være enkelt.

Så altså. Til Tjuenullni.

Jeg ser at jeg har prøvd å sette i gang en lang rekke halvferdige og ufullførte prosjekter. Jeg lærer visst aldri: I vår en oversikt over den etymologiske betydningen av hvert land i verden. Visste du for eksempel at landet Kambodsja henter sitt navn fra en indisk høvding som var stamfar for den folkegruppen som forflyttet seg fra India til Mekongdeltaet for rundt 2000 år siden? Han het visst Cambodje eller noe sånt. Interessant, og morsomt å skrive om, men ballonge sprakk etter to innlegg, da jeg tilfeldigvis oppdaget at Wikipedia hadde skrevet om det allerede, så hvorfor skulle jeg?

Denne erkjennelsen treffer vel skribenten i meg. Jeg har skrevet mye om Afrika, miljø og engasjement. (Vel, mye og mye, jeg har skrevet om det et par ganger i høst). Men mange andre skriver mer og bedre om det, og ingen gidder kommentere det jeg har skrevet. Så hvorfor skal jeg bruke tid på det? Jeg opplever det samme som ganske mange etterhvert. Frr og Hildring har forsvunnet. Simen ser jeg ikke så mye til. Randi forsvant med den amerikanske bloggen sin, og jeg savner den. Ståle broder ble stille lenge. Mange legger ned og forsvinner. Noen holder tritt, men skriver langt mindre enn de gjorde tidligere. Skrivesperren har tatt tak i oss og revet skribentsaften ut av oss. Paradoksalt skjer dette i det året bloggene eksploderer som fenomen. Morgenbladet skriver at sosiale medier har blitt en ny politisk maktfaktor. Noe mange av oss har skrevet om og kjempet for i flere år. Men når det altså endelig skjer, forsvinner vi. Vi forsvinner, og vi drukner i blogg.no-bloggene, som har lesertall langt over det vi gamle initiativtakerne bare kunne drømme om.

Men samtidig har lesertallet holdt seg – også hos meg. Det er jevnlig femti stykker innom hver dag, og søkemotorene er ikke blant de. Da må det ligge noe godt stoff der. Men jeg klarer altså ikke skrive om det. I stedet har jeg forsvunnet inn i fotobloggverdenen. Sammen med Erik har jeg satt opp en slags portal for fotobloggere. www.norskefotoblogger.org. Folk har hengt seg på, vi har passert 200 medlemmer, og både Fotopia og Akam har skrevet om det. Foto.no inviterer oss også til å sende inn en sak om det. Så noe fullføres i hvertfall, det blir noe av enkelte av prosjektene man setter i gang. Men selv min egen fotoblogg er stille. Jeg legger ut et bilde i måneden, har noen trofaste «kikkere», de fleste fra utlandet, for her på Berget er det ikke så mange som syns bildene mine er så spektakulære. Men både Marcie og Marie liker det jeg gjør, så det er jo en fin ting.

Men jeg forundrer meg altså over skrivesperren som har rammet folk i 2009. Selv Vibeke på Spindellett.net har slitt i perioder. Kanskje skyldes det at det kreves en viss intensitet å holde en blogg gående, og vanlige folk i vanlige jobber klarer ikke å holde intensiteten oppe over flere år uten at de må se seg selv i speilet og lure på hva de holder på med. Du skriver jo for at noen skal lese det du skriver. Hvorfor ellers bruke tid på det? Men hva er så vitsen i å skrive om det samme du skrev om for et år siden. Og hvor mye nytt blod kommer det egentlig ut av en gammel skrott? Det må skje noe viktig, slik som hos Tor. Han var det stille om lenge, men en tur innom Feiring gav ny fart på blodpumpa hans, og en ny giv på bloggen hans. Plutselig ble alt friskt, livet spennende, ting verd å legge merke til. Inspirasjon, overskudd, formidlingsglede. Det handler vel om å skaffe seg ny inspirasjon?

En annen ting: Mange av oss har vel også skrevet flere tegn på Twitter, Facebook, Flickr og alle de andre sosiale mediene enn på vår egen blogg. Flyktige tastetrykk som forsvinner i vinden med en gang de 140 tegnene er vekke. Samtidig som de ligger der som evige spor som skal møte oss i døra når vi står for den digitale perleporten og må gjøre regnskap for hva vi har tastet. Men for øyeblikket er de glemt, de lever i minnet de ti sekundene det tok å sende de av gårde. Hvor mange ganger har jeg ikke twitret tilbake til en eller annen: Hva var det du svarte på nå?

Vibeke har droppet Twitter. Jeg kommer nok ikke til å gjøre det. Men jeg liker tanken til den ikke så alt for gælige artisten John Mayer, som foreslår en renselsesperiode rett etter nyttår, The One Week Digital Clence. En digital renselsesprosess som skal frigjøre og lufte ut og åpne opp de digitale porene som er stengt igjen etter et år med overforing av elektroniske impulser. John Mayer foreslår: Svar bare på sms ved å ringe folk tilbake. Svar bare på e-postmeldinger til din iPhone når du sitter på din stasjonære maskin. Ikke svar på twitter-meldinger, og la Facebook ligge. Rens deg, gi plass til andre ting. Hjelp deg selv til å huske igjen. For det du har lært til nå er bare å observere og glemme, å ikke klare å svelge unna strømmen av impulser som overdøver deg hver eneste dag. Og som blant annet tar skrivelysten fra deg og gjør at levende blogger med innhold dør, og tanketomme twitterkontoer med luftige meldinger presser saften ut av det kreative liv du en gang måtte ha.

En ikke så dum måte å starte tjueti på dette her. Jeg tror jeg slutter meg til John Mayers menighet, og kjører en renselsesperiode fram til 8. januar. Ingen kjappe svar fra meg så lenge, folk må vente, fordi jeg trenger tid til å få i gang flyten igjen.

Det var altså oppsummeringen: Så til satsningen. Som altså er en konsekvens av refleksjonen som har sitt grunnlag av det jeg har oppsummert. Hvis det da kommer i den rekkefølgen..

I Tjueti skal jeg blogge igjen. Jeg bryr meg ikke om hvilket tema, men jeg skal skrive det som hjertet mitt banker fram – akkurat som min bloggehelt Tor. Når jeg vil, og ikke når bloggen min forteller meg at jeg skal gjøre det. Jeg skal kose meg med det jeg koser meg mest med, bildene mine og bøkene. Så får Twitter og Facebook og alt det andre smyge seg inn der det er plass, og ikke omvendt slik det har vært i Totusenogni.

Og så skal jeg si det nye årstalelt med de ordene som faller meg naturlig, ikke slik Sylfest og NRK bestemmer at vi skal.

Og så noen ord til noen av dere. Tornerose, Serendipity og Lothiane. Jeg vet ikke hvorfor, men dette handler ikke om dere, selv om dere også lever dette livet. Dere befinner dere på en annen planet, en planet jeg trives med å stikke innom. Og selvsagt til deg også, Tor. Du har skjønt hva det handler om. Og Spindellett. Du slipper aldri unna Spindellett.