Hvordan yte Phnom Penh rettferdighet?

Phnom Penh er ikke en lett by å få inn i blodet.
Det yter ingen by rettferdighet å se den første gang om kvelden fra vinduet i en 45-seters buss, og særlig ikke en by hvor alt stenger kl. 21 og det ikke er noe å feste øynene på annet enn svake lys og konturer av bygninger det ikke er lett å forstå seg på.

Vi har kjørt fem timer i buss, stoppet et par steder for å gjøre det nødvendige, handle på et marked på et tilfeldig stoppested, og spise grillede edderkopper i Kompon Thom, kjører vi Riverside til hotellet som venter på oss. Vel, hotell kan det ikke kalles, men et gjestehus i en sidegate til NN, promenadengaten som strekker seg et par kilometer fra bybroen og ned mot der Tomle Sap-elven og Mekong møtes.

Vi blir tatt godt imot i det lille, nyetablerte gjestehuset finansiert av en nordmann som vil godt og drevet av kambodsjanere som vil ha en frisk start. Stedet er rent, aircondition virker på noen av rommene, dørene strekker seg halvannen meter i været og trappene de seks etasjene opp til toppen av gjestehuset er konstruert slik at man skal få mest mulig rom på minst mulig areal, mye stigning på få meter med andre ord. Jeg er av de heldige som skal sove et annet sted, på Paragon hotell med utsikt til elva og promenaden, men heldigvis med hotellrom med dører jeg slipper å krype gjennom.

Gjestehuset blir det første møtet med Phnom Penh. Det blir også første gang vi møter skyggesiden ved det kambodsjanske turistlivet. Nabohotellet er et bordell, vestlige mannfolk i 50-åra sitter og mesker seg på flere lokale prostituerte enn de har godt av, uten blygsel og rett i fanget på oss som vil ha fred og distanse fra denne bedretne siden ved det sørøstasiatiske storbylivet. Men vi biter det i oss, og klarer å ignorere livet i nabohuset til vi tar kvelden. Noe inntrykk av Phnom Penh som by er det umulig å få av et så kort møte en sen kveld i mars.

Første møte med byen i dagslys tar heller ikke av. Mulig en uke på reisefot med 6 timers forskyvning av døgnet, sene kvelder og tidlige morgener, endring av spiserytme og kosthold gjør sitt. Men verken promenaden eller sidegatene i dagslys noen åpenbaring. Jeg har drømt om Mekong, men det er sideelven Tomle Sap renner sakte forbi, på andre siden holder noen på å sette opp et svært byggverk, Senere får jeg høre at bøndene og fiskerne som har holdt til på holmen mellom Tomle Sap og Mekong på den andre siden er fordrevet slik at myndighetene kan bygge et stort underholdningssenter for byens bemidlede og turistene som kommer til Phnom Penh. De trebeplantede avenuene mangler trær, det er varmere enn på en varm dag, og ingen ting treffer. Førsteinntrykket er at noe mangler, men jeg kan ikke sette foten på det.

Det er fredag, vi bruker formiddagen til å besøke en organisasjon som koordinerer den humanitære innsatsen til en rekke kristne organisasjoner i Kambodsja. Kambodsja er et buddhistisk land, og sammenblanding av misjon og filantropi faller dårlig i smak hos myndighetene. ICC tar seg av bistanden. Andre får konsentrere seg om misjoneringen. Vi har egen buss, men i det vi skal forlate ICC kjører den av gårde med fem av gruppen uten at vi får noen grunn for det. Resten av gruppen på 30 må stå igjen, og vi må etterhvert ordne oss med alternativ transport. Senere får vi høre at de fem som ble med bussen måtte hoppe av, og at bussen ble stanset av politiet og ført med til avhør.

Noen timer senere sitter vi alle samlet i den samme bussen. Vi har fÃ¥tt besøk av representanter fra de ansatte i et av prosjektene. Mens en ung mann i hvit skjorte og slips gÃ¥r gjennom programmet ved hjelp av bussens høytalersystem, sover to dusin norsk ungdom seg gjennom den sørlige delen av Phnom Penh, gjennom forstadene og ut pÃ¥ landsbygda et stykke sør for storbyen. Vi stopper, deles inn i grupper, først en gruppe som har workshop med kambodsjanske ungdommer i en pagode stilt til disposisjon av den lokale abbedden – en fyr med bred amerikansk uttale og utseende som Vin Diesel. Workshopen derimot, er til Ã¥ sovne av.

Den andre gruppen er heldigere. Hvis heldig er et rett ord å bruke om muligheten til å se hvordan HIV og AIDS ødelegger hjem og landsbyer som allerede har hatt nok å stri med etter Røde Khmers herjinger her gjennom 30 år. Vi stikker innom en spinkel liten bestemor. Hun bor i et tradisjonelt trehus i utkanten av en landsby. Mannen er død, det samme er datteren og hennes mann. 75 år gammel har hun eneansvaret for tre små barn. Moren er død av AIDS, nærmeste familie bor i Pailin, 50 mil fra Phnom Penh. Et spørsmål:

Hva skjer med barna hvis bestemor dør?

Det er såvidt vi tørr stille spørsmålet, men guidene våre påstår det er helt i orden at vi stiller det.

– Ingen, er svaret.
Det er ingen familie igjen, og naboene kan man ikke stole på. For hvem kan man stole på i et land der hver 5. innbygger ble drept i løpet av en treårsperiode, og hvor morderne vandrer omkring sammen med ofrene som om ingen ting har hendt. Folkemordet har ført til at ingen lenger stoler på noen, og at hver enkelt må klare seg som best en kan. Ingen vet hvor lenge bestemor har igjen. Aner man en sorg i øynene hennes når hun svarer? Det er vanskelig å si, men det som ikke er vanskelig å se er at dette vakre mennesket har sett mer i løpet sitt liv enn noe menneske er i stand til å tåle.
Smått begynner en å ane hva slags sted vi befinner oss, hva som rører seg i denne byen og dette området som ved første øyekast synes å ha så lite å formidle.

Vi trenger en fridag etter mange dager pÃ¥ farten. Dagen etter fÃ¥r vi muligheten til Ã¥ utforske byen pÃ¥ egen hÃ¥nd. Det er utlendingenes svømmebassenger som sjekkes ut, og et fÃ¥tall prøver Ã¥ finne mer ut av Phnom Penh. Det slÃ¥r en at eventyrlyst og oppdagertrang har harde vilkÃ¥r i 36 graders varme og etter mange dager pÃ¥ tur. Sjangsen til Ã¥ bli kjent med en av Sørøst-Asias mer spesielle byer benyttes til Ã¥ mÃ¥le solfaktoren pÃ¥ en solseng i velstand, godt skjermet for foreldreløse barn i fattige landsbyer og amputasjonsofre etter de utallige minene som er strødd ut over det kambodsjanske landskapet fra USA’s teppebombing for tretti Ã¥r siden stÃ¥r og banker pÃ¥ porten utenfor der vi befinner oss.

De rike har det godt.

—

Det er på tide å begynne å se denne byen i hvitøyet. Vi setter kursen mot Choeung Ek, en eikelund noen kilometer sør for byen. Bedre kjent som The Killing Fields, dødsmarkene, er dette et grusomt minnesmerke over de drøyt 20 000 menneskene som ble vilkårlig ble drept på dette stedet og mange lignende steder i Kambodsja. Stedet er en park med en inngjerdning, med spredte eiketrær, noen jordvoller, og midt i parken en et slags monument. Turistbussene står på rekke og rad utenfor inngangen, og det er fint lite sted, pent stelt og forseggjort. Men Choeung Er ikke pent. Jordvollene skjuler benreister og massegraver. Et par plasser på har de stilt ut oppsamlinger av lårbein fra likrester funnet på stedet. Ved selve minnestedet er hodeskallene stablet oppover i høyden, fordelt etter alder. Små barn ble slått ihjel mot ett av eiketrærne. Barna ble holdt rundt ankelen, hodet knust mot trestammen. Flere lave palmer er spredt over området. Grenene er kraftige og taggete. Sånne ble brukt til å skjære over halsen på folk. Alt dette foregikk med skrallende høytalere som spilte musikk eller laget annen støy for at omlandet ikke skulle merke hva som foregikk der. I Choueung Ek går jeg over lik.

En time senere er vi ved i Tuol Sleng, ogsÃ¥ kjent som S-21. var et lycée, en av de fÃ¥ videregÃ¥ende skolene i Phnom Penh før Røde Khmer tok over. Men Røde Khmer tømte byen for mennesker, sendte de ut pÃ¥ landsbygda for Ã¥ arbeide i jordbruket. Akademikere, intellektuele, byrÃ¥krater, folk med utdannelse, ble arrestert – og var de heldige ble de henrettet uten Ã¥ bli torturert først. Mange prøvde Ã¥ skjule sin bakgrunn og ble med i Røde Khmer. Som svar begynte en intern utrenskning av fiender mot Røde Khmer, og steder som Tuol Sleng ble brukt for Ã¥ ta et oppgjør mot interne fiender av organisasjonen. Flere tusen mennesker ble ført levende inn dørene til S-21, bare 7 slapp ut med livet i behold. I dag er Tuol Sleng et museum, bevart omtrent slik vietnameserne fant stedet da de invaderte Phnom Penh i 1979. I en del av rommene finner vi bilder av utallige mennesker, passbilder, som viser mennesker dømt til døden for forræderi. Alle slags mennesker er avbildet. Kvinner, menn, gamle, unge, asiater, utlendinger. smÃ¥barn. Bare syv overlevde. Bygningen er malt i sennepsgule farger, parkanlegget lyver om hva som har foregÃ¥tt her. I dag strømmer turistene pÃ¥. S-21 er en av fÃ¥ grunner til Ã¥ besøke Phnom Penh. Utenfor porten stÃ¥r lemlestede tiggere. En mann uten ansikt, flere med avkappede armer eller bein, ofre for landminer og teppebombing møter de opp utenfor Tuol Sleng dag etter dag for Ã¥ søke almisser fra velstÃ¥ende turister som har lidelseskamrene som punkt pÃ¥ agendaen.
Choeung Ek og Tuol Sleng står i skarp kontrast til Grand Palace og Sølvpagodaen, begge reist av tidligere men nålevende kong Sihanouk. Små versjoner av større palasser i Bangkok og Hué er de et moderne forsøk på gjenoppleve fordums storhet. Men de er del av samme historie. Begge hører til de brede avenyene, de gulmalte bygningene og elven som så en hel by bli evakuert og eksisterte uten mennesker i tre år. I den perioden døde mellom 1.5 og 3 millioner kambodsjanere av krig, utsulting, sykdom, for krevende arbeid. Alt for at Pol Pots regime skulle bygge opp det nye Angkor.
Det tar tid å venne seg til Phnom Penh. For de historiløse er det en by i skyggen av Saigon og Bangkok. Naboene har en rikere historie, større variasjon, mer å by på på mange måter. Kambodsjanere er kjent for sine komplekser overfor storebor i øst og vest. Ikke så rart, når størsteparten av historien siden 1400-tallet har vært under okkupasjon vekselsvis fra Ayuthaya, Saigon og Hué. Byen i seg selv har heller ikke så mye å by på. Promenaden langs elva er ikke vakker, den er mer interessant pga av mylderet av folk som dukker opp i tiden etter arbeid og fram til solnedgang. Kl. 21 forsvinner de, og byen blir dørg stille.
Phnom Penh er en by som lever av sin egen grusomme histore. Det er som om vi skulle invitere turistene til Norge for å be de se hva Quisling gjorde under krigen. Det virker som de viser det fram uten skam. Phnom skjuler ikke sin grusomhet. Det er en by jeg ikke tror jeg ville tatt med barna mine til. Jeg sitter på en uterestaurant. I det jeg putter gaffelen mot munnen vifter en halv arm mot ansiktet mitt. En tigger vil ha oppmerksomheten min. Jeg ser vekk, og tar på meg kongeminen. Det er ikke den eneste tiggeren i gata. De er over alt, de skjules ikke, og takk og pris for det. Men det er sterke ting å se mens man sitter og spiser. Ingen ting skjermer deg fra den brutale virkeligheten som Phnom Penh er en del av.

Samtidig er det andre ting som skjules. Det er ikke lenger enn 9 Ã¥r siden Røde Khmer oppgav sine vÃ¥pen. Det har aldri vært noe rettsoppgjør etter folkemordet – selv om kommandant Duic sitter i et fengsel like ved Tuol Sleng og venter pÃ¥ Ã¥ bli den første som mÃ¥ stÃ¥ til rette for sine handlinger. Men de andre slipper unna. Mange var bare guttunger da de var regimets bøddler. Hvem som helst av de vi omgÃ¥r kan ha deltatt i folkemordet – eller være et av dets offer. Kambodsjanerne vil videre, men samtidig lever de med en sterk mistro til alle. For hvem vet hva slags person det er man utveksler noen ord med. Hvorfor denne mangelen pÃ¥ handling? Karma, sier kjentfolk. Slik er karma, du mÃ¥ leve det livet du er født til. Du fÃ¥r en ny mulighet i det neste. Det ligger ikke i den kambodsjanske mentaliteten Ã¥ ta oppgjør med ting.

Så man lever videre med traumene. Og byen bærer preg av det hvis man prøver å lytte etter pulsen. Men for å yte byen ved de to elver rettferdighet, må vi si at den vokser på deg. Når jeg skjønner at dette ikke er noe Bangkok, heller ikke et dynamisk Saigon, blir det lettere å prøve å finne pulsen. Og pulsen er sakte, den handler om brede avenyer, raske mopeder og sakte tuktuker, om mennesker i krabbegir, vakre bygninger i kolonistil, folk ved elva, fortausrestauranter, et sted å gire ned og kanskje tenke seg litt om, så er ikke Phnom Penh så verst. Og når de en gang endelig kan legge fortiden bak seg, kan kanskje byen og landet vokse seg ut av den fattigdommen som landet uvanlig for regionen befinner seg i.
Men til slutt kan denne gamle kambodsjanske profetien gjengitt i Nic Dunlops The Lost Executioner likevel være til ettertanke og sorg.

A darkness will settle on the people of Cambodia. There will be houses but no people in them, roads but no travellers; the land will be ruled by barbarians with no religion; blood will run so deep as to touch the belly of the elephant. Only the deaf and the mute will survive.

Urgammel kambosjansk profeti, i Nic Dunlop, The Lost Executioner, London 2005

technorati tags:Kambodsja, Phnom, Penh, Pol, Pot, Røde, Khmer, Tuol, Sleng, Soeul, Ek