Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden.  Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:

We’re sorry, but the page you’re looking for isn’t here.

Inne på bokelskere.no får jeg følgende resultat når jeg søker på navnet:

Ja, det er min bok, jeg er den eneste følgeren, og den eneste som har ført en bok av ham opp som favoritt. Hvordan kan jeg da være så svulstig i mine uttalelser?

Les videre »

Du vet at du er deg, men du er den eneste som vet det. Du har alle minnene dine, følelsene og tankene som du alltid har hatt. Men når du oppsøker de menneskene som alltid har betydd noe for deg, blir du først avvist, så tvangsinnlagt for så å bli stemplet som psykisk ustabil. Egentlig ikke så rart, i og med at selv du innser at kroppen som bærer sjelen din er en helt annen enn den du definerer som din egen – og helt fremmed for de menneskene du fram til nå har omgitt deg med.
Les videre »

Ja, nå strømmer de på – oppsummeringene fra bokblogger og andre boknerder i bloggosfæren, og det er ikke grenser for hva folk har klart å pløye seg gjennom. Mål ble satt, nådd og dissekert, noen så hårete at selv Robin Williams med skjegg ville lignet issen til John Malkovich i forhold. Her på Skrift kan vi bare drømme om å havne i samme båt som Migrating Coconuts, som «bare» har lest 35 bøker i år.

Var ditt leseår som Robin Williams eller John Malkovich? Fazimilie.

Les videre »

– eller Trøndelag for den del.

Det er forargelig stille her inne på Skrift, og dårlig med bokanmeldelser. For min del har det en naturlig forklaring. Broderen og jeg utfordret hverandre på å plukke ut en bok som den andre skulle lese, og dum som jeg var tok jeg imot utfordringen. Siden begynnelsen av august har jeg strevd og slitt med Pascal Merciers Perlmann’s Silence, den type bøker der handlingen foregår i et heseblesende sakte tempo, få ting skjer over mange sider, og bokstavene er så små at verken kontaktlinser, lesebriller eller en kombinasjon av de to får teksten til å ligne annet en fluebæsj. Jeg er på side 201, og har bare 400 sider igjen. Det blir dårlig med bokanmeldelser av sånt, men jeg skal lese den ferdig. Den er faktisk ganske interessant.

Hvilken bok jeg utfordret Broderen på? Det husker jeg ikke, men den var veldig god!

Les videre »

264 netsuker, små japanske tre- og elfenbeinsfigurer, er den røde tråden i denne litt annerledes slektshistorien. Edmund de Waal får første gang se disse 264 i sin onkel Iggies leilighet i Tokyo. Senere arver han dem, og det vekker en lyst i han til å utforske figurenes historie. En historie som tar han til Paris, Wien, Odessa og  Japans hovedstad.

Les videre »

Det er sjelden jeg slakter en bok så totalt som jeg slaktet Manuscript found in Accra av Paulo Coelho, så hva var mer naturlig enn å gi meg i kast med neste bok av samme forfatter?

Paulo Coelho, eller hans litterære alter ego, uvisst om dette er faction eller fiction er frustrert, deprimert og har mistet gnisten. Ikke har han glede av å reise, ikke av å skrive, ikke av å nyte livet. Alt er tungt og fåfengt, og mannen er inne i en av sitt livs store kriser. For å bote på sin eksistensielle krise møter han sin «Master», som kommer med følgende visdomsord:

You are not here anymore. You’ve got to leave to return to the present.

Les videre »

Noen bøker er så elendige at jeg bare må advare mot de. De er så håpløst, infantilt, banalt patetiske at våre skoger ikke fortjener å bli hugget ned og ende opp som bakgrunn for bokstaver som er så latterlig satt sammen at det skulle vært egne institusjoner som rettsforfulgte de som tillot og kreerte fanteri som dette. Les videre »

En gang i en fjerne framtid lever en gruppe mennesker innenfor murene av universitetet. Den menneskelige sivilisasjonen har forlengst gått til grunne i et opprør hvor alle maskiner ble ødelagt og alle henvisninger til dem destruert. I flere tusen år har stammer livnært seg slik menneskene gjorde før oppfinnelsen av maskinene, enten ved primærnæringer eller ved plyndring. Bare ved universitetet er det fremdeles noen som holder fast ved boklig lærdom. Men også her er det lite kunnskap om maskiner og tiden før opprøret, og det meste av dette er sagn og rykter.

Les videre »

Er det mulig å skrive en spennende bok om hvordan en tenåring og en tiger har det ombord i en livbåt midt ute på Stillehavet i 227 dager? Eller som min bror og medskribent her på Skrift spør:

Hvordan i all verden kan 227 dager på en livbåt skildres fengslende og gripende?

Broderens spørsmål er jo et svar på mitt. Ja, det er mulig, og ikke er det bare mulig, men det kan gjøres slik at siden fyker av sted på en måte som jeg såvidt husker fra de første spede leseår hvor hver side var en jordomseiling, og hver setning en setting av seil for enda en oppdagelse – Ja, vi snakker Jules Vernes her.

Les videre »

Før jeg sier mer: Denne boken fortjener all den oppmerksomheten den ikke har fått. På bokportalen Bokelskere er det 63 norske lesere som følger denne boken, og de har gitt den en snittkarakter på 4.94. Det er en usannsynlig høy snittkarakter for en bok, og den fortjener hvert desimal den har fått.

Du bare må lese resten!