«Historier er viktige, svarte han. Hvis vi ikke hadde historier, ville vi bodd her til ingen nytte.» Dett er et visdomsord som Carsten Jensen plukket med seg fra Bill på New Ireland i Papua New Guinea. Første land på andre halvdel av en skildring av en jorden rundt-reise som begynte i Jeg har sett verden begynne.

Carstens Jensens ferd fortsetter fra Hong Kong hvor første bind sluttet. Over Stillehavet besøker Jensen Papua New Guinea, Salomonøyene, Cook-øyene, Tahiti og Påskeøya før han følger vest-kysten av Sør-Amerika fra Santiago i Chile til en mengde små steder og store byer i Bolivia og Peru. Siste strekning går fra Lima til Paris og deretter hjem igjen til København.

I Jeg har hørt et stjerneskudd fortsetter Jensen sin filosoferende ferd, men noe av magien i hans skildringer forsvinner etter hvert som sidene vendes. Dette skyldtes enten at Jensen selv etter hvert begynte å gå tom – eller at jeg som leser gjorde det. Uansett var det ikke med samme forventning jeg imøteså de resterende par hundre sidene når jeg nådde halvveis i boka.

Ikke det at det er dårlig skrevet. Langt derfra. Men de intense øyeblikkene ble det, for meg, stadig lengre mellom. I stedet for fascinerende møter mellom mennesker, litteratur og filosofi lignet deler av boka et sammendrag av andres bøker – og det kan jeg jo lage selv (om enn ikke så godt).

Men Jeg har hørt et stjerneskudd inneholder også noen perler av noen observasjoner. Et eksempel er beskrivelsen av Rabaul, hovedstaden på New Britain i papua New Guinea:

Annet hvert hus så ut til å være en bank eller en kirke. Ikke to kirker hørte til samme menighet. «United Church» sto det på en blekgul gavl, syvendedagsadventistene holdt til bak en annen. På hovedgaten lå det en kristelig bokhandel. «Gode nyheter! Bibelen» meddelte et skilt. Jeg tok en bok ut av hyllen. Tyve varme poteter som kristne er redde for å røre ved sto det på omslaget. Mirakler het en annen. Jeg gikk over på den andre siden av gaten, der en oransje fasade fortalte at her holdt det til et News Agency. Innenfor ble det solgt aviser og ukeblader. Midt på gulvet sto det en stor trekasse fylt til randen med bøker. Jeg begynte å rote rundt i kassen. Det var nesten en kubikkmeter bøker, og alle sammen var skrekkromaner med omslag som viste uhyrer som rev og slet i forsvarsløse mennesker. jeg hadde engang møtt en ung mann i Burma som spurte meg hvor mange spøkelser det var i Danmark. Jeg svarte at det ikke var noen der, for det fantes ikke spøkelser. Han ristet på hodet over uvitenheten min. «Selvsagt finnes de», sa han, «jeg har selv sett dem på film. Nesten alle filmer fra Vesten handler om spøkelser, og hvorfor skulle de gjøre det hvis det ikke fantes spøkelser?» Jeg fant forklaringen hans så logisk at jeg ikke kunne komme på noen innvendinger. Jeg visste selvagt ikke om innbyggerne i Rabaul virkelig regnet med at de vidløftige fantasiene til grøsserforfatterne var sanne, men den tanken tiltaler meg at de på hver sin side av hovedgaten hadde adgang til de to ytterpolene i den menneskelige fantasi, og at alt de trengteå gjøre for å danne seg et fullstendig over det hinsidiges topografi, var å krysse gaten. Fordelen ved små byer er at de er overskuelige, og når det gjelder dette, tror jeg ikke noen byer slår Rabaul, for her hadde så vel Himmelen som Helvete sin bokhandel, liggende bekvemt rett overfor hverandre.

Og dette er slettes ikke den eneste perlen. Men mens Jeg har sett verden begynne var en eneste stor perle, består dette andre bindet, etter min vurdering, av en rekke mindre perler bundet sammen av en meget habil forfatter. Og det blir ikke helt det samme, spør du meg.

• Les anmeldelsen av Jeg har sett verden begynne

Forlag: Forlaget Press
ISBN: 82-7547-086-2
Utgivelsesår: 2001
513 sider