13. feb 2008
Tor Åge Bringsværd: Gobi – Min prins
I Min prins, fjerde bok i Gobi-serie, er det atter Wolfgang von Godesberg, den aldrende gjøgleren som startet sin lange ferd mot Djenghis Khans rike ved ta del i barnekorstogene på 1200-tallet, som forteller. Han er nå i tjeneste hos kjøpmannen T’ai Po, hvis vareutvalg består av sjeldne dyr og vanskapte vesener. Wolfgang underviser i Europas skikker og seder, et Europa han forlot for en mannsalder siden, og som han derfor er totalt ukvalifisert i å fortelle om – noe han selv ikke unnlater å stadfeste. Men klovnen fra vest er i og for seg en sjelden skapning, og kan således sies å høre vel hjemme i T’ai Pos «stall».
Min prins er formet som et brev til Chu, sønn av Ye Liu Chutsai, Dhenghis Khans rådgiver. Også Chu er rådgiver. For den nye Kha Khanen, Djenghis’ etterfølger. Wolfgang tror seg forfulgt av Chu, og ser sin fortelling som en forsikring for å holde seg selv i live. Så lenge han skriver om Chus far, mener han seg være trygg. For Ye Liu Chutsai var lenge Wolfgangs fortrolige. Og Chu, tror gjøgleren, søker kunnskap om sin avøde far.
Men Wolfgang sliter med å finne de rette ord for å beskrive Ye Liu Chutsai. I stedet for å fortelle om rådgiveren, ender han med å beskrive erobreren, Kha Khanen – Djenghis Khan. De to synes uatskillelige. Å fortelle om den ene innebærer å fortelle om den andre. Eller kanskje det er riktigere å si at historien om vismannen er del av fortellingen om herskeren? Likevel fortsetter han å forsøke å fange mannen han ser som en venn og velgjører. Årsaken til at han fremdeles er i live. For der Kha Khanen så et folk som kunne erobres og slaktes, så rådgiveren en nsajon som kunne styres og ledes. Mens Djenghis Khan forvoldte død og ødeleggelse for hundretusener gjorde Ye Liu Chutsai sitt for å redde mennesker og kulturer. Krig versus samkvem. Motsetninger som likevel synes å danne en helhet.
Wolfgang har blitt mange år eldre siden sist vi traff han – i andre bok i serien. Han har forflyttet seg til Hangzhou. Han er fremdeles en multikunstner når det gjelder å formidle et budskap, enten det er gjennom en skreven fortelling eller det på en scene – enten denne scenen er en håndfalte med fingrene som skuespillere eller et oppbygd podium. Hans nærmeste ledsager er nå en natteravn, en gave fra T’ai Po. Selv om Wolfgang fremdeles evner å formidle begynner det å rable for han. Hans fantasi tar overhånd, noe som får til dels komiske, men også tragiske følger. Ihvertfall er det, som leser, mitt inntrykk at det begynner å surre en del i den gamle mannens hode. Men det ser han selvsagt ikke selv.
Tor Åge Bringsværds fjerde Gobi-bok står ikke tilbake for de tre første på noe vis. Selv var jeg glad for atter å «komme i kontakt» med Wolfgang. En vennlig, om enn forskrudd, mann med fantasien i orden og hjertet på riktig sted. Ordkunstneren Bringsværd skriver slik at jeg blir glad i denne imaginære figuren. Og det selv om han til tider surrer fælt. Men klovens ydmykhet, skarpsindighet, kunnskap og medmenneskelighet er så stor at det er lett å tilgi en smule galskap.
Bringsværd evner å fange meg som leser med den innsikt og kunnskap han besitter, enten det gjelder historie, kultur eller natur. Hans lette språk formidler menneskekjærlighet og det jeg ikke kan beskrive med andre ord enn «visdom». Jeg fornemmer et varmt menneske bak teksten.
PS. Jeg anbefaler også alle å lese de personlige notatene bakerst i Gobi-bøkene. Selv om de har nesten uleselig liten skrift, er det mye morro og varme i disse ordene.
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 82-05-21873-0
Utgivelsesår: 1994
316 sider
Forrige artikkel: Tor Åge Bringsværd: Gobi – Djevelens skinn og bein |
Neste innlegg: Slavenka Drakulic: Café Europa |