Raimund Gregorius, lærer i klassiske språk ved et gymnas i Bern, støter en regntung morgen på en kvinne som ser ut til å ville ta sitt eget liv ved å ta spranget ut i det store intet fra Kirchenfeldbrücke. I stedet for å hoppe, følger den portugisiske damen med Gregorius til skolen, hvor hun får tørket seg, og med en kopp godt og varmt noe, smyger ned på en ledig plass i klasserommet. Dette tilfeldige møtet snur opp-ned på Gregorius’ liv.

Kvinnens uttale av navnet på sitt morsmål, português, trollbinder Gregorius. Tilfeldighetene fører så til at han kommer over boken «Om ourives des palavras», «En ordenes gullsmed», av den portugisiske Amadeu Inácio de Almeida Prado.

Selv om Gregorius ikke kan et ord portugisisk, begynner han å oversette Prados bok. Og jo mer han forstår, jo mer fengslet blir han av denne ukjente aristokratens tanker og liv. Og det er fascinasjonen over Prados dype og velformulerte betraktninger om livet som få dager senere får den trauste og forutsigbare læreren til å uten forvarsel forlate klasserommet, pakke det aller nødvendigste og innfinne seg på nattoget til Lisboa.

Gregorius aner ikke selv hvorfor han plutselig har brutt opp fra sine trygge og velkjente rutiner for å utforske livet til en ukjent mann i en fremmed by i et land han knapt tidligere har ofret en tanke. Men hans søken ryster både eget og andres liv, bringer smerte og glede, og avdekker glemte forhold fra Salazars portugisiske diktatur i perioden 1932 til 1968.

Night Train to Lisbon er en stillferdig bok som det tok meg mange sider å virkelig fatte interesse for. Men noe drev meg videre. Og plutselig var jeg fanget. Den milde og bestemte Raimund Gregorius standhaftige søken etter kunnskap om Prado og hans liv, og Prados vakkert formulerte betraktninger, danner etter hvert en helhet jeg som leser ønsket å vite stadig mer om. Og samtidig vokste nysgjerrigheten og interessen for Portugals og Lisboas historie fram.

Jeg er ikke i stand til å sammenfatte denne deilige romanen ytterligere uten å bruke urimelig mange ord. Det jeg likevel kan si er at det er mange år siden jeg snublet over en bokskatt som denne. Et underfundig vakkert spåk og en gripende handling som dette er sjelden kost. Jeg kan ikke få berømmet Pascal Mercier og oversetteren Barbara Harshaw nok. Dette er en bok jeg snart komer til å ta fram igjen. Faktisk vurderte jeg å begynne på nytt etter at jeg avsluttet siste setning. Og det tror jeg faktisk aldri har skjedd før.

Adressesporing | RSS for kommentarer