22. jun 2008
Elsa Morante: Arturos øy
I Arturos øy tar Elsa Morante oss med til øya Procida i Napolibukta og inn i unggutten Arturos liv. Arturos mor døde i barsel da han ble født. Hans far, Wilhelm, er som oftest på reise på fastlandet, og tilbringer nesten ikke tid på øya. Arturo beundrer denne fraværende faren nesten grenseløst, og ser han for seg som en lederfigur i alle tenkelige miljø.
Dagene mellom farens sjeldne visitter til Procido går med til å utforske øya, fiske, utfordre seg selv til å våge stadig mer – og til vilter leik med hunden han fikk av faren på en av hans sjeldne besøk.
En dag kommer Wilhelm hjem med Nunziata, sin nygifte kone, en ungjente bare såvidt eldre enn Arturo. Arturo som aldri før måttet forholde seg til en kvinne, vet ikke hvhordan han skal håndtere denne nye situasjonen. Farens røffe stil står i skarp kontrast til den varme og ydmykhet som stemoren representerer. De motstridende og sterke følelsene Arturo plutselig må forholde seg til utløser sterke konflikter. Og det at Nunziata er hans jevnaldre skaper ytterligere frustrasjoner. Forholdet mellom stemoren og Arturo forblir vanskelig, uavklart og destruktivt for begge. Årsaken til de sterke følelsene er aldri noe Arturo helt får tak i.
Når Arturo senere oppdager det han ser på som sin fars ynkelige svakhet, og det romantiske heltebildet av han knuses, knuses det som etter hvert har blitt en ung manns verden, og han forlater øya som har vært hans hjem i 17 år.
Dette er hjerteskjærende lesning nesten fra første til siste side. Men heldigvis ikke bare. Boka byr også på humor, varme og visdom. Den hjelpeløse blandingen av stolthet og usikkerhet som en gutt, og etter hvert ung mann, møter sin lille verden med, er gripende. Hans motsridende behov for å bli sett og beundret og for samtidig å være seg selv nok, likeså.
Elsa Morante har i Arturos øy begått en av de sterkeste bøkene jeg noen gang har lest, en bok jeg stadig vender tilbake til, og som jeg hver gang oppdager nye sider av. Det er kanskje den boka jeg oftest har hentet ned fra hyllen, og som jeg hver gang åpner med spent forventning og frykt for ikke å oppdage den verden jeg sist møtte.
Jeg vet ikke om jeg kan si noe om oppbygning, språk og fortellerteknikk eller på annet vis litterært evaluere denne perlen av en bok. Til det blir jeg hver gang for revet inn i historien til de tre, fire hvis en regner med hunden, som befolker romanen. Arturos øy er en bok jeg nesten er redd for å anbefale i frykt for at andre ikke skal se den samme storheten i den som jeg gjør. Men jeg anbefaler likevel.
Sidetall: 321
Forlag: Den norske Bokklubben
ISBN: 82-525-1982-6
Utgivelsesår: 1991
Forrige artikkel: Tomm Kristiansen: Afrika – En vakker dag |
Neste innlegg: Jomo Kenyatta: Facing Mt. Kenya |
Boken noteres!
grøftekantens siste bloggpost..Sommerens vakre grøftekanter
Håper du liker den ihvertfall sånn nogenlunde i nærheten av det jeg gjør 🙂