9. nov 2008
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Mariam er harami, en uektefødt datter av en Herats rikmenn. Hun bor sammen med sin bitre mor i en liten rønne utenfor byen. Hun leder en forholdsvis bekymrinsgløs tilværelse hvor ukas høydepunkt er besøket av faren og av hennes lærer, Mullah Faizullah. I en alder av 15 år endrer livet seg imidlertid dramatisk. Hennes mor dør, og hun blir sendt til Kabul for å giftes bort til Rasheed, en tyrann av en mann 30 år eldre enn henne.
Omtrent to tiår senere, under klanhøvdingenes bombardement av Kabul endres livet til en annen ung kvinne. Laila er omtrent like gammel som Mariam var da hun ble giftet bort da en rakett slår ned i hennes hjem. Hun reddes av Rasheed som tar henne til sin andrehustru. Hans lykke er stor når hun skal føde sitt første barn – og skuffelsen enorm når det ikke blir den gutten han hadde drømt om. Skuffelsen slår over i sinne og tyranni. De to kvinnenes skjebne blir en.
A Thousand Splendid Suns er historien til Mariam og Laila i årene som følger den sovjetiske invasjonen, gjennom de mange krigsherrenes herjinger, talibans seier, til dette tyranniske regimets endelikt under invasjonen i etterkant av tvillingtårnenes fall i New York. Det er en rystende skildring av kvinnenes kår under vekslende, men omtrent like håpløse regimer. Deres daglige kamp for å overleve, ikke bare krigens herjinger, men også en brutal ektemanns, i et samfunn hvor deres skjebne fullt og helt er i denne mannens hender.
Det er en vakker bok med få lysglimt og mange tragedier. En bok, som til tross for fengslende innhold og vakkert språk, jeg ikke maktet å lese sammenhengende. Til det var innholdet for rystende. Selv om jeg gjerne ville fortsette lesningen, klarte jeg ikke annet enn å legge den fra meg, harmdirrende og frustrert. Det er lenge siden jeg har blitt så revet med av en bok.
Den er nok et hakk eller to bedre enn The Kite Runner, tror jeg at jeg må si. Språket er bedre, mer flytende, mer virkningsfullt. Og skjebnene om mulig enda mer oppskakende. Men i motsetning til The Kite Runner, var det nesten en lettelse å kunne legge denne fra seg etter at siste side var ferdiglest. Samtidig ville jeg ikke vært leseopplevelsen foruten. Men jeg tror ikke jeg tåler for mange av denne typen bøker etter hverandre…
Sidetall: 367
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-0-7475-8279-3
Utgivelsesår: 2007
| Forrige artikkel: Ellis Peters: The Rose Rent |
Neste innlegg: Donna Leon: Finale i Venezia |
9 kommentarer på “Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns”
Denne har stått i bokhylla mi lenge. Bare stått der og stått der… Kanskje på tide å ta den fram 🙂
Jo, jeg ville nok ha vurdert å ta den ned fra hylla…
Takk for kommentar 🙂
Ståles siste bloggpost..Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Må nok vente litt med denne eg, då tenkjer eg. Sjølv om språket talar for at eg kan ha større glede av denne enn den førre. Takk for fint innlegg, Ståle. 🙂
Toves siste bloggpost..Bella & Gustav
Du hadde akkurat samme opplevelse som meg, Ståle, bortsett fra at jeg bare MÅTTE lese den sammenhengende. Og var frustrert da jeg la den fra meg. For jeg ville så gjerne vite mer. For meg var det en bok full av farger og lukter, til tross for den vulgære handlingen. Det er grusomt å tenke på at dette er en virkelighet for mange kvinner.
vibekes siste bloggpost..NAV – en introduksjon
Tove:
Hyggelig at du stakk innom og la igjen en kommentar. Jeg håper du liker den når du en gang tar den fram 🙂
Vibeke:
Ja, jeg er enig med deg i at jeg gjerne skulle visst mer. Når det omsider ble litt hyggelig, sluttet boka. Jeg har sjelden blitt så grepet av ei bok som av denne. Jeg blir sjelden sint av det jeg leser, men det ble jeg her. Jeg fatter ikke at det finnes samfunn og kulturer som aksepterer at den ene halvdelen av befolkningen behandler den andre halvparten så grusomt. Nå er forholdene neppe så svart/hvite som det en får inntrykk av fra denne dysfunksjonelle familien, men bare at det går an å godta at kvinner (og barn) behandles som uverdige vesener, er noe jeg aldri kan forstå. Og vel det jeg har mest imot islam og alskens andre arkaiske trossamfunn – selv om det heller ikke der er like svart/hvit som vi kan få inntrykk av…
Langt på vei enig med deg Ståle, bortsett fra at jeg ikke fant det vanskelig å lese den sammenhengende. Og jeg fant mange lysglimt – evnen til å stå sammen, til å finne felles plattform for de to kvinnene som i utgangspunktet ikke ønsket hverandre.
Som i Drageløperen synes jeg også denne ville vært bedre uten det siste kapittelet. Men jeg er godt klar over at det skjelden blir en bestselger her i USA uten en happy ending. Det blir bare FOR happy og for amerikansk og gjør resten av historien lite troverdig for meg.
Men boken anbefales; særlig fordi det er en bok om vår tid. En bok som forteller mye om ulikhetene i verden!
randis siste bloggpost..Hjelp til heder og ære!
Heisann Randi. Lenge siden du kommenterte uten å få svar på tiltale. Beklager.
Tydelig at vi reagerer ulikt på denne boka selv om vi i utgangspunktet er enige. Og jo, jeg er egentlig enig med deg i at det var mange lysglimt innimellom. Men grunntonen var så håpløs at jeg rett og slett måtte legge den fra meg titt og ofte. Enig med deg i at sluttkapitlene var for «idylliske», selv om det på et vis var godt å avrunde med håp… Med tanke på elendigheten så mange i Afghanistan fortsatt lever under, blir det, som du skriver, ikke så veldig troverdig.
Likevel tror jeg det er god grunn til å lese denne, om ikke annet så for å få et noe dypere innblikk i den håpløse hverdagen mange lever under – og at de likevel klarer å finne glede i all bedrøveligheten.
Etter at det nå har gått noe tid siden jeg leste boka, står den ikke like sterkt i mitt minne som The Kite Runner til tross for at den nok er bedre skrevet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men begge bøkene er jeg glad for å ha fått med meg.
Takk for utfyllende kommentar. Det setter jeg stor pris på!
Jeg har et håp om at denne bloggen kanskje kan bidra til noe dypere utveksling av synspunkt på bøker, slik resultatet har blitt ved noen anledninger, f.eks. på The Kite Runner og littegranne her.
Den siste kommentaren din gjorde at jeg likevel tror jeg venter med denne. Hva jeg mener om Drageløperen vet du jo, denne har hele tiden virket mer fristende. Men siden jeg nå bare har 299 bøker igjen å lese, så tror jeg nesten at den får vente.
Interessant forøvrig å se hvor ulikt folk oppfatter Drakeløperen. Det viser meg bare at egentlig er verken du eller jeg så forferdelig dumme. 😉
Geirs siste bloggpost..6 uinteressante ting om meg og slutten på memer på denne bloggen
Tror forsåvidt at du godt kan legge denne til side – så elendig boksmak som du har 😉
Men alvorlig talt: det er en god bok, men jeg tror at jeg liker Drageløperen bedre sånn når jeg har fått tenkt meg om.
Ellers er det, som du skriver, jo veldig artig at folk kan se så ulikt på samme bok. Det er ganske så spennende. Og ærlig talt så liker jeg den uenigheten…