Jeg har ingen spesiell forkjærlighet for kriminalromaner. Norske antihelter som Varg Veum og Harry Hole har aldri appelert til meg, forutsigbare som de er i sin annerledeshet, og poenget med å gå mot stremmen blir så medstrøms at spenningen forsvinner. Jeg har jo kost meg med Agatha Christie, og jeg tør påstå at jeg leste om Inspektør Morse 20 år før resten av Norge visste hvem Colin Dexter var. Men sjangeren? Nei, den tar liten plass i mine bokhyller. Derfor er det nærmest et pardoks at min første fullførte bok i 2010 nettopp er en kriminalroman. Og ikke bare en kriminalroman, men en roman der hovedpersonen er en antihelt som doper seg på designerdrugs og joints, og som har seg når det måtte passe uten for store skrupler. Og som alle anthihelter er han et tenkende vesen med spesielle kunnskaper og interesser som sier mer om forfatteren enn om antihelten selv.

Vi er på en av de mange superraske motorveieene som ligger som lokk over Bangkok. Detektivene Sonchai Jitpleecheep og Pichai skygger en Mercedes med en svart amerikaner og en ganske så vakker kvinne av ubestemmelig opphav. De mister bilen, men finner den igjen etter en stund. Da er kvinnen vekke, og amerikaneren drept av et knippe kobraslanger og en kvelerslange som er i ferd med å svelge hodet hans. Pinchai blir bitt av en av slangene, og det går så galt som det kan gå. Sonchai sverger på at han skal hevne sin avdøde kollega, og resten av boken handler i veldig korte trekk om å finne ut hvem kvinnen var, hvorfor amerikaneren ble drept, og om hevn.

Spenning er nøkkelen til en vellykket krimroman, og John Burdetts Bangkok 8 blir bl.a. omtalt som en fantastisk thriller, spenning på sitt beste. Med tøffe skurker, vakre kvinner, antihelter, korrupte politifolk, narkosmuglere, en suspekt smykkehandle, kinesisk mafia, Røde Khmer-banditter og den thailandske sexindustrien er det nok av elementer til å gjøre dette til en historie utenom det vanlige.

Det er ikke spenningsromanen Bangkok 8 jeg faller for.  Jeg vet ikke om jeg syns Bangkok 8 er en god thriller eller sitrende spennende krimlitteratur. Jeg vet hvem skurken er halvveis i boken. Vi vet hva som kommer til å skje med ham. Selve oppbygningen av teksten driver meg ikke videre for å finne ut hva som er klsningen. Men som en leseoppevelse uten sjangerstempel er dette en mer enn fengende opplevelse.

Burdett skriver i presens. Vi får historien slik Sonchai Jitpleecheep opplever den, i det tingene skjer med ham. Setningene er korte og konsise, språket er variert og temmelig løsrevet fra de veste klisjeene. Synsvinkel er forfriskende, og virker ikke påtatt.

Hovedpersonen og persongalleriet er litt mer som forventet, men det er alltid spennende å komme inn under huden på folk som er annerledes enn oss selv. Og hva er vel mer annerledes enn en buddhistisk politimann som er mer opptatt av Karma og gjenfødelsens tyrrani enn av å ta til seg av godene som tilfaller det korrupte Bangkok-politiet. Han er kjent som den eneste ikke korrupte politimannen i Bangkok, men går ikke av veien for litt dop her og litt kos der.

Hvis du trodde du visste hva den thailandske sexindustrien handlet om, bør du kanskje lese denne boken. Du vil stille spørsmål ved dine egne fordommer ganske raskt., livet bak fasadene til den thailandske sexindustrien er nemlig et av hovedtemaene her. Et innblikk i livet til jentene i industrien, men også et møte med transvetittene, og da spesielt gateguttene aller nedest på rangstigen, de som allit kan utnyttes og tråkkes på, men som likevel foraktes av alle.

Bangkok 8 gir seg ut for å være en bok sett fra den thailandske siden av mynten. Ikke ulikt Alexander McCall Smiths detektivserie om Mme Ramotsve, der du lure rpå om en britisk middelaldrende mann fra den øvre velutdannede middelklasse egentlig har noe vettugt å si om mennesker på den thailandske grasrota. Dette er jo diktningens store frihet. Du kan leve deg inn i den verden du vil. Men det berører med en gang spørsmålet om troverdighet. Det er noe som gjør at jeg tror på Burdett. Jeg klarte ikke ta ham på faktafeil, og beskrivelsene hans av buddhismens vesen, thailandsk kultur og den regionale historien, og om ikke alt sammen stemmer, så kan jeg i hvertfall leve i den illusjonen har lært mer om Thailand enn jeg gjorde før jeg begynte å lese boken.

Jeg kjøpte boken fordi jeg ville ha noe lettlest mens jeg var på tur. Lettlest er den ikke, men det er en sidebrekker. Med få unntakt stopper kapitlene der de skal stoppe, og du får som regel en grunn til å lese neste kapittel. Mer enn det kan man vel ikke forvente av en krim? Om krimbøker kommer til å få en mer markert plass i bokhylla mi etter å ha lest Bangkok 8 er nok usikkert. Men at det var en bok som faktisk gav noe ut over det å underholde, det er helt sikkert.

Sidetall: 431
Forlag: Corgi
ISBN: 978-0-552-15469-7
Utgivelsesår: 2004

Adressesporing | RSS for kommentarer