10. jul 2011
John Boyne: The Boy in the Striped Pyjamas
Det fine med at ungene vokser opp, er at vi av og til kan lese de samme bøkene. Jeg hadde et gavekort til overs, og plukket med meg denne boken litt tilfeldig i vinter etter at min datter kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde sett en film som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne. Senere fikk de en oppgave i norsk der de skulle velge ut en bok som de skulle skrive en oppgave rundt.
Hva med «Gutten i den stripete pyjamasen
Foreslo jeg.
Hun var med på det med en gang. Hun dro på biblioteket, jeg ned i bokhylla, og paralell-lesingen begynte.
Det ble oppgave av det, og snart var det tre lesere i samme hus som satt like rystet tilbake. For etter at praten om boken ved middagsbordet hadde gått seg varm, måtte administrerende direktør også lese boken.
Hva var det som rystet oss?
The Boy in the Striped Pyjamas betegnes som en fabel. I språk og enkelte navn kan nok dette stemme. Men historien er virkelighetsnær.
Far er oberst i det tyske forsvaret, bosatt i Berlin. Mor er hjememværende, storesøster Gretel en arrogant og veslevoksen storesøster, mens Bruno er bokens hovedperson, en ni år gammel gutt som lever gode, uskyldige dager i villaen i Berlin i lek og alvor med gode venner. En dag får familien besøk av Føreren og en sjarmerende kvinne ved navn Eva. Obersten blir utfordret til å påta seg oppgaven som kommandant i Out-with, et sted langt vekke. Familien må bryte opp fra idyllen i Berlin, og de befinner seg snart på et sted uten lekekamerater for barna, og med store, inngjerdede områder som er off limits for barna. Bak piggtrågjerdene befinner det seg hundrevis av mennesker kledd i stripete pyjamaser, men det er ingen kontakt mellom familien og pyjamasfolket.
Livet i Out-with er ensomt og monotont for Bruno, og livet består stort sett av skole og å observere menneskene innefor gjerdet. Men en dag orker ikke Bruno være innendørs lenger, og tar en lengre spasertur ut på markene og langs gjerdet helt til en flekk viste seg i det fjerne og…
while he was was thinking this his feet were taking him, step by step, closer and closer to the dot in the distance, which in the meantime had become speck, and then began to show every sign of turning into a blob. And shortly after that the blob became a figure. And then, as Bruno got even closer, he saw that the thing was neither a dot nor a speck nor a blob nor a figure, but a person.
In fact, it was a boy.John Boyne, The Boy in the Striped Pyjamas, side 105
Prikken som blir en flekk som blir en blobb som blir en figur som blir en gutt, heter Schmuel, og de to blir snart venner. Gjerdet er hele tiden mellom dem, men hver dag det er mulig møtes Bruno og Schmuel ved gjerdet. Bruno får høre Schmuels historie, en historie som sett gjennom en gutts øyne mangler mye av det vi som voksne intuitivt skjønner hva innebærer. Etterhvert blir de to guttenes histore mer og mer lik på tross av de to verdenene de kommer fra, helt til de en dag begge sitter på hver sin side av gjerdet med barberte hoder og kledd i stripete pyjamaser.
Mer skal jeg ikke si om hva som skjer. Men det er spårklig sett en ulidelig vakker bok, og historien som fortelles fra barns øyne viser at det som skjer med de to guttene ikke er tilfeldig. Vekke fra de voksnes splittende verden er vi ikke så ulike hverandre. Både det som skjer til slutt og innholdet i sin helhet er det som ryster oss.
Det fins ingen tilgivelse for ikke å lese denne boken. Den er kort, lettlest, det underliggende budskapet om at vi egentlig er like alle sammen, og at det ikke er så lett å si hvem som er ond – vi er mennesker mer lik hverandre enn vi liker å tro. Og slutten vil du lese, og aldri glemme. Jeg lover.
Jeg leste den engelske utgaven, men kunne like gjerne ha lest den norske. Med et så enkelt språk har det neppe noen betydning på opplevelsen. På fire år har denne boken, godt hjulpet av filmen, blitt allemannseie og de facto pensumbok i ungdomsskolen. «Alle» leser den, men i motsetning til Den siste Viking, Hver tiende mann måtte dø og Soga om Gunlaug Ormstunge er det en bok som styrker lesesuget og påvirker deg som menneske. Dette er den neste boken du skal lese.
Sidetall: 224
Forlag: Black Swan
ISBN: 055-277-380-8
Utgivelsesår: 2007
Forrige artikkel: David Attenborough: Life On Air |
Neste innlegg: Iain Pears: Stone’s Fall |
Jeg er enig med deg i at det er en sterk og viktig bok. Jeg bruker den ofte når jeg snakker om litteratur på videregående skole – og alle som har lest den vil nok bære den med seg resten av livet.
Spennende, Solgunn. Er du enig med meg i hva som er det dypere budskap i boken?
Jeg tenker at denne boka sier noe om at alle mennesker er like mye verdt, men at man som leser ikke vil at Bruno skal måtte oppleve det som man etterhvert skjønner han kommer til å bli en del av. Mange reagerer sterkt på slutten av boka, og når man leser en skjønnlitterær tekst så er jo nettopp det at vi liker hovedpersonen, eller kjenner oss igjen i ham, eller kjenner noen som ligner ham, en sånn greie som gjør at vi liker boka. Og så blir vi glad i hovedpersonen vår – og så føles alt trist. Jeg kan ikke si mer om slutten uten å ødelegge for de som ikke har lest boka.
Høres ut som en «må-bok», etter det du og Solgunn skriver. Om det ikke blir den neste boka jeg skal lese, så blir det en av de første.
Eg las denne boka forrige veke, og skreiv om ho i går. Eg synest det er svært påfallande at vi har vald ut det same sitatet. Det er veldig representativt for det naive og enkle språket, som eg meiner er med på å gjere historia om Bruno så sterk. Boka seier mykje om menneskeverd, om det som er likt og det som er ulikt. Men for meg blir også den sterke – og i mine auge uungåelege slutten – eit uttrykk for korleis foreldra si beskytting av Bruno, som heilt sikkert er velmeint og motivert av kjærleik, kan slå så feil. Då eg var ferdig med boka, gjekk eg og tenkte på Bruno i fleire dagar. Det er ei bok som gjer inntrykk.
En meget god anmeldelse du skrev, bai. Jeg er helt enig i at språket – og synsvinkelen – forsterker boken veldig. Ditt hovedpoeng så jeg ikke selv, men når jeg tenker meg om har du rett. For meg ble det en bihistorie, men jo mer jeg tenker på det, jo mer forklarer nettopp denne holdningen hvordan steder som Out-Wish kan utvikle seg. Så lenge man stiller seg utenfor, vil ondskap skje.