10. jun 2012
Wilbur Smith: The Blue Horizon – eller: Hvilke bøker er det vits å bruke tid på?
Er det egentlig vits i å bruke tid på å skrive anmeldelse av ei bok som The Blue Horizon? Eller: Er det i det hele tatt vits i å bruke tid på å lese ei bok som The Blue Horizon?
Litt statistikk: Jeg skreiv for et par år siden en bloggartikkel om at jeg bare hadde 295 bøker igjen å lese hvis jeg skulle følge snittantallet bøker de siste årene. Etter at jeg skrev artikkelen gikk lesefrekvensen drastisk opp en kort periode, men så sank den ned til under ti bøker i året, noe som betyr at jeg har enda færre bøker igjen å lese.
[EXPAND Les mer om hva jeg syns om The Blue Horizon]I følge librarything.com-siden min begynte jeg å lese The Blue Horizon den 21. august 2011. Jeg lukket igjen boken den 3. juni 2012. Jeg brukte altså over ni måneder på boken, og imellomtiden har jeg lest 4 andre bøker. Hvordan kan jeg da i det hele tatt forsvare en sånn prioriteirng.
Flere aktuelle spørsmål dukker opp. Det første: Hvorfor leser jeg så få bøker for tiden? Hvordan kan jeg bruke åtte måneder på ei bok som The Blue Horizon? Vel, den er på 570 sider, jeg har hatt det travelt i vinter. Men jeg har også sosiale medier. Facebook (ikke så aktiv der, men jeg er innom daglig), blogger (leser en del blogger, også om bøker – viktig stimulerende aktivitet), og Twitter. Ja, før leste jeg bøker på senga. Nå sjekker jeg Twitter. Lesetiden har blitt Twitter-tid. De lange ark har blitt til meldinger på 140 tegn. 140 tegn mange nok ganger på rad erstatter raskt både en bok og tre.
Et annet spørsmål: Skal det være et problem at jeg leser akkurat Wilbur Smith, og ikke annen, tungtveiende litteratur, nå når jeg har så få bøker igjen å lese? Altså, forholdet mellom litteratur og … skal vi si «bøker»?
The Blue Horizon er typisk Wilbur Smith-materiale. Sterke menn erobrer vakre kvinner med ryggrad og det afrikanske kontinent med savages og naturrikdommer. Handlingen er lik alle bøkene i serien med familien Courtney. Barn gjør opprør mot myndighetene i Kappstaden, må reise inn på det afrikanske kontinentet og over Det indiske hav for å ha nok tumpleplass for seg selv og komme unna seg unna lovens lange arm, bygger opp handelsvirksomhet som gjør de ekstremt rike, havner i konflikt med muslimene i Oman og overvinner og blir venner med forløperne til Zulu-stammen nord for Drakensberg-fjellene. Det er spenning, romantikk og eventyr så det holder for et liv, og det store spørsmålet er ikke om de vil klare seg, men hvordan de kommer ut av konflikter som hadde knust vanlige dødelige som oss på fem minutter. For ingen Courtney dør, kanskje en perifer kone eller nær assistent, men aldri en Courtney.
Jeg blir hekta, ja, sorry, men er det god litteratur? Smith skriver som ei kløne, dialogene er arkaiske og kunstige, personskildringene endimensjonerte og overfladiske. Skurker er skurker, og helter helter og alle andre er kulisser uten sjel. Jeg lærer ikke mye om mennesket av å lese dette, kanskje oppdager jeg nye sider ved Afrikas, for ikke å si, Omans historie, som det faktum at det bodde mennesker i Afrika før 1700…
Så er det vits i å bruke tid på denne dritten? Det er ikke god litteratur, den tilfredsstiller ikke mine krav til troverdighet og ny innsikt, det er ei drittbok med en flott og drømmende tittel, og fullstendig unyttig bruk av tid. Men noen ganger må man drømme seg vekk, noen ganger trenger man uangripelige helter og slemme skurker, og noen ganger får man bare innse at man kommer til å lese neste bok i serien også… om ikke av noen annen grunn enn at jeg har lest de elleve forrige bøkene i fortellingen om Courntey-familien i Afrika.
Sidetall: 778
Forlag: Pan
ISBN: 978-0-330-37631
Utgivelsesår: 2003[/EXPAND]