264 netsuker, små japanske tre- og elfenbeinsfigurer, er den røde tråden i denne litt annerledes slektshistorien. Edmund de Waal får første gang se disse 264 i sin onkel Iggies leilighet i Tokyo. Senere arver han dem, og det vekker en lyst i han til å utforske figurenes historie. En historie som tar han til Paris, Wien, Odessa og  Japans hovedstad.

Ved århunderskiftet mellom 1800- og 1900-tallet, det såkalte fin de siecle, vokste det fram en voldsom interesse for alt japansk i den parisiske sosieteten. Og med denne interessen vokste det fram en stor handel med kunst og krimskrams fra dette, med europeiske briller, nye men likevel gamle landet langt borte. Charles Ephrussi, en av Edmunds forfedre, en rik ungkar med sans for det gode liv og utsøkt kunst, ble også bitt av den japanske basillen. Men med sin nese for kunst gikk han etter det unike. Og det unike er sjelden blant det rimelige. I løpet av en periode samlet han de 264 figurene som alle er på størrelse med fyrstikkesker. Delikat håndutskårne med tid og tålmodighet som viktigste hjelpemiddel. En av juvelene i samlingen er en liten hare med ravgule øyne, og den har da også gitt boka sitt deilige navn.

Japonomanien avløses etter hvert av en interesse for andre land og kulturer, men Charles’ netsukesamling holder stand i sitt glasskabinett. Helt til  hans fetter i Wien, Viktor, skal gifte seg. Like før det nye århundret begynner sendes den delikate samlingen nordover og blir en av flere bryllupsgaver. Figurene får en mer beskjeden plassering i det fasjonable hjemmet midt i Wiens paradegate. I hans unge kones omkledningsrom blir de små kunstverkene etter hvert leker for de fire ungene som med årene kommer til. Men ikke leketøy som får herjes med, må vite. De får plukke sin ene figur mens «mamma» får hjelp til å kle seg korrekt til dagens mange sosietesgjøremål og -hendelser.

Og tiden går sin gang. Figurene forblir med et nødskrik i familiens eie selv etter nazismens storhetstid. Siden Ephrussislekten er av jødisk avstamning blir alle deres eiendeler – inkludert den fasjonable boligen, tatt fra dem – selv om de får fortsette å bo der i en avkrok av en loftsleilighet. Men netsukene er så små at de kan lures unna, og når nazistene tid er over, blir de etter hvert med onkel Ignaze (Iggy) til Japan.

Slektens og Europas historie veves tett sammen med netsukenes, og den rike jødiske familiens «rise and fall» fra begynnelsen i den da nye byen Odessa til Edmunds egen hverdag i England, er, underlig nok, både fengslende og interessant lesning. de Waal skriver lett og interessant selv for en som egentlig ikke er spesielt interessert i slektshistorier. Jeg holdt faktisk på å legge bort boka da jeg oppdaget hvilken type litteratur det var. Men heldigvis gjorde jeg ikke det.

I løpet av lesningen tok jeg meg jevnlig i å strekke meg etter iPaden for å søke opp informasjon om det ene og det hitt. Om netsuker og de andre kunstverkene Charles Ephrussi samlet. Om Wien under naziztenes regjeringstid. Om Paris og fin de siecle. Og om Odessa.

The Hare With the Amber Eyes ble slik en kunnskapsreise hvor jeg lærte svært mye nytt. Og, som så mange andre ganger under lesing av gode bøker, ble reiselysten vekket. Noen få måneder senere befant jeg meg i Odessa ved Svartehavets kyst. Jeg kan knapt gi en bedre anbefaling av en bok enn at den vekker nysgjerrighet og reiselyst. Det gjorde denne.

Adressesporing | RSS for kommentarer