Ja, nå strømmer de på – oppsummeringene fra bokblogger og andre boknerder i bloggosfæren, og det er ikke grenser for hva folk har klart å pløye seg gjennom. Mål ble satt, nådd og dissekert, noen så hårete at selv Robin Williams med skjegg ville lignet issen til John Malkovich i forhold. Her på Skrift kan vi bare drømme om å havne i samme båt som Migrating Coconuts, som «bare» har lest 35 bøker i år.

Var ditt leseår som Robin Williams eller John Malkovich? Fazimilie.

Det er ikke akkurat med stolthet vi kunngjør at brødrene Ertzgaard i løpet av 365 dager har klart å gjøre unna tilsammen 26 bøker, tilsammen en halv bok i uken på to lesehester og hvorav 5 var små faglitterære pamfletter som herværende skribent har lagt til leselisten bare for å fylle den opp bare bittelitte grann... Hærverende har en topp på 52 bøker en gang før kone og barn på 1980-tallet, da studiedagene var korte og leseøktene lange, bøker på 1500 sider ble lest unna på tre uker, og Graham Greene ble serielest på en knapp uke. Sett i forhold til dette syns jeg 26 bøker måtte være en ganske ambisiøs, men realistisk målsetning.

Januar og februar:

Det begynte så bra. Life of Pi  tok undertegnede på en seilas som både var forfriskende og sær. At en bok om en tiger og en gutttunge på havet virker i utgangspunktet som en håpløs idé, men på tross av visse særheter (flytende øy med alger og rare dyr) holdt dette så det monnet. Filmen, derimot. Æsj.

Nettdebattene om nyateister og gudstro er interessant, den blir enda mer interessant i møte med beinharde forsvarere av en guddød verden når ateisten lider av en uhelbredelig kreft og skal finne seg til rette med sin egen overbevisning om at nå er det slutt. Christopher Hitchens Mortality er en innertier for troende, tvilende og aggressive ateister.

Godt inspirert av båtseilaser med tigre og små gutter, var det helt naturlig for en kartelsker å gi seg i kast med Judith Schalanskys Atlas over fjerne øyer.  Jeg skal innom alle disse øyene i løpet av livet. Eller kanskje ikke…. En fantastisk bok som det bør være forbud mot å overse.

Mars:

Godt inne i sakprosaen ble Noam Chomsky med på tur til Asia sammen med bøllene Jennifer Egan. Chomsky er omstridt og tankevekkende, innsikten i Occupy-bevegelsen som han gir i pamfletten Occupy verd å lese. Men kanskje ikke på ei strand i Kambodsja?

A Visit from the Goon Squad, derimot, er boken jeg kunne lest overalt. I badet, på fjellet, i et trangt flysete, syklende baklengs på motorveien. For en bok. For en generasjonsthriller, musikkroman og feberfantasi. Fortjener hver Pulitzerpris den kan få (det er vel strengt tatt bare én), men denne må du få med deg.

April:

Gammal krim skal man heller ikke kimse av. Eller gammal og gammal. Ian Rankin er vel fremdeles en av det engelske språkets unge, fremadstormende krim- og spenningsforfattere. Han skriver som regel fra elskelige og makabre Edinburgh, men Watchman  er så uvanlig fra Rankin som en spionroman fra den kalde IRA-krigen på 80-tallet. Hans første roman, skikkelig hyggelig tidtrøyte uten de store dyp, litt som en britisk krim på NRK på fredagskvelden.

Mai:

Denne måneden tar litt av. Slutt på 12-timers arbeidsdager og lave skuldre. Mo Hayder er et nytt bekjentskap, men når innledningen til Ritual handler om en dyp grotte i Kalahari, er det nok til å bli hekta. Resten er handler om bein og manglende skinn, afrikanske ritualer og sure engelske detektiver i et landskap (Bristol, Somerset) som jeg ikke har det spor av kjennskap til, ble dette til den kjappeste romanen jeg har lest på noen år.

Mere død og fordervelse, men i et helt annet format enn Mo Hayder: Being Dead er en omvendtroman av lett glemte men likevel langt fra oversette Jim Crace, mannen bak rare ting som Continent og Quarantine. Et akademikerpar (botanister og universitetslærere) blir drept mens de har sex på stranden, en litt Pulp Fiction-aktig opplevelse i og med at boken begynner på midten, går tilbake til begynnelsen og ender opp på slutten. Ikke krim, bare en litterær måte å fortelle at fra jord er du kommet, til jord skal du bli. Herlig, men ekkel.

Coelho-dagenen

Joda, det ble noen Coelho-dager i det sommeren tok oss, og bøkene kunne leses ute på gresset. Til Paolo Coelho er det bare å si: Nei, nei og atter nei. Jeg skrev faktisk om begge bøkene her på Skrift, og det var ikke mye ære å gi.

Manuscript Found in Accra var ingen ting, bare en samling livsvisdom på nivå med hva fjortenåringer kan skrive i dagbøkene (har fjortenåringer dagbøker lenger?) sine rett før de legger seg.

Aleph var en interessant vri på temaet «Reisen med den transsibirske jernbane». Som en parallell til Paul Theroux The Great Railway Bazaar og My Other Life var det interessant. Som enda en samling om meningen med livet var det atter en gang en god porsjon overdose Paulo Coelho.

Det store spørsmålet er. Hvorfor lokkes jeg likevel av Paulo?

Juli:

Jeg klarte det. Dette hadde jeg trodd aldri skulle skje. Jeg begynte på James A. Micheners Alaska i påsken 1992. Jeg ble ferdig med den 24. juli 2013. 1275 sider James Michener er akkurat nok Michener. Jeg leste alt jeg kom over av ham (The Source, The Covenant for å nevne noen) den gang jeg leste 50 bøker i året. Nå er Michener en håpløst sjelløs menneskeskildrer, men du verden for noen verdener han formilder. Jeg må til Alaska, om det så skal ta meg 21 år.

Men før Michener endelig var i boks gikk turen til Vest-Afrika. Ingen har hørt om Peter Biddlecombe, og det er synd. Han er en nokså godt kjent reiseforfatter i England, og skriver fra eksotiske forretnignsreiser til steder du aldri har vært: Benin, Burkina Faso, Kongo Brazzaville og Kongo Kinshasa for å nevne noen steder som blir omtalt i French Lessons in Africa: Travels with My Briefcase Through French Africa. Det rare med forretningsreisende som skriver reiseskildringer, er at de har en innpass i miljøer du og jeg bare kan drømme om å komme til. Kritikere slakter Biddlecombe, han får lang levetid i min erinnelse.

Den store nedturen

Gode leseopplevelser, godt i rute med 12 bøker i bagasjen. Resten av året skulle bli en lesereise av dimensjoner. Trodde jeg.

Ten Billion av Stephen Emmot som skriver om miljø og klima i The Guardian, gir oss en dystopi om hvordan det går med verden når vi nå nærmer oss 10 milliarder mennesker. Hundre sider med 10 linjer pr side er dette en bok som kan leses på flyturen fra Oslo til Stavanger, noe den også ble gjort. Du kan godta premissene til Emmot og begynne å grave deg ned. Du kan stille kritiske spørsmål til en del av påstandene hans og bevare håpet. Sette i gang tankesmia gjør hvertfall denne boken, hvis viktigste bidrag var å fylle opp statistikken for antall leste bøker i 2014.

«-frels Christendommen fra Staten» : Søren Kierkegaard og dagens statskyrkjedebatt – ja, det er tittelen på en bok av Jan Inge Sørbø som debatterer forholdet Kierkegaard og hans kirkekamp på 1840-tallet og statskirkedebatten i Norge for noen år siden. Denne ble lest fordi jeg fikk skulle anmelde den. Faglig sett interessant, men for bokbloggere? ZZZzzzzzzzzzz

At det skulle ta meg nøyaktig 6 måneder og to dager å bli ferdig med Perlmann’s Silence er nesten en uvirkelig opplevelse. Det kommer en anmeldelse av boken snart, men det kan kort sies at det var en utfordring broderen og jeg gav hverandre. På Tanum i Trondheim gir vi hverandre en bok vi skal lese. Jeg gir ham snill som jeg er en bok av Ian Rankin, han trekker fram Perlmann’s Silence fra hylla. En bok på 640 sider med  en framdrift som et tusenbein på glattisen og med skrift som veggluspå svart bakgrunn er det en understatement å hevde at dette gikk unna. Som den innbitte leser jeg er (jeg gir meg ikke på en bok jeg har lest 100 sider av) er det kanskje ikke så rart at jeg til slutt endte opp med 15 bøker i 2013. 

Mine mål for 2014? Hold kjeft!