Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden.  Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:

We’re sorry, but the page you’re looking for isn’t here.

Inne på bokelskere.no får jeg følgende resultat når jeg søker på navnet:

Ja, det er min bok, jeg er den eneste følgeren, og den eneste som har ført en bok av ham opp som favoritt. Hvordan kan jeg da være så svulstig i mine uttalelser?

Jeg har bare lest African Silences. Det var en før og etter-bok. Etter tre år i Kenya har bildet av flokker av elefanter som vandrer i skyggen av akasietrærne ved foten av Kilimanjaro brent seg inn i netthinnen. Men det var i 1977.  Da var det ca 1.5 millioner afrikanske elefanter igjen i verden. I 2007 var tallet redusert til 413 000**, men øker nå litt igjen. Fra å være et symbol på naturens storhet (pun intended), har elefanten blitt utryddingstruet. Å våkne opp for denne realiteten er vanskelig når du ser flokkene duve avgårde over savannen. Å få dokumentert denne virkeligheten og på fortvilelsen og sorgen over at noe av det flotteste naturen har å by på er på vei mot historiens vestkyst er det (nesten) bare en skribent som kjenner skjønnlitteraturens poesi og dokumentarlitteraturens harde fakta som kan få til.

I 1986 bordrer Matthiessen og den kenyanske dyreverneren Dr. David Western et  enmotors Zessna 206 og flyr over Rift Valley, Uganda og inn i det som da het Zaire, videre over SAR (Den sentralafrikanske republikk) via Kamerun til Gabon og tilbake til Kenya igjen via Kinshasa, Rwanda/Burundi og over Tanzania tilbake til Nairobi. Målet er å foreta en luftovervåkning av afrikanske skogelefanter i Kongo-bassenget, en elefanttype det nærmest ikke fins tallmessig oversikt over, og som er i risikosonen for å utryddes. De mellomlander en rekke steder underveis, og dette boken er fortellingen om turen, de observasjoner Matthiessen og Western gjør underveis, og en analyse av det man på den tiden vet om forholdene for afrikanske elefanter. Det er stillheten fra en majestetisk dyreart som blir fortalt her, med et stille presens-språk som understreker alvoret i situasjonen, og som får en leser til å skjønne at dette er alvorlig, dette er noe vi ikke kan ta lett på. Dette er en stemme som det er umulig å overse, og fortalt på en måte som bare de klokeste og mest livserfarne er i stand til å fortelle – kan vi kalle det poetisk sakprosa i reiseskildringens format?

Kanskje er det heller ikke tilfeldig at bokens geografi berører steder som i dag er kjent for helt andre ting enn dyrevern, men om en menneskelig tragedie som er så stor at ingen av oss er i stand til å ta det inn over oss: Det østlige Kongo, SAR og Rwanda?

Boken inneholder i tillegg to tilsvarende fortellinger om et nesten helt ukjent dyreliv i ferd med å forsvinne i Senegal, Gambia og Elfenbenskysten, samt om gorillaer og påfugler i Zaire fra 1978.

Litt om forfatteren: «The Tree where Man was Born (1972) var en ofte nevnt bok da jeg var guttunge., men det er nok «At Play in the Fields of the Lord» som er hans mest kjente bok. Utgitt i 1965 og filmatisert i 1991 handler den om misjonærer og lykkejegere som invaderer indianerstammers territorier i Amazonas for å fremme sine egne interesser, med alt det innebærer av ødeleggelser og overtramp i det gode og det ondes navn. Det dype engasjementet for miljøvern og for urfolket er selve nerven i forfatterskapet hans. Hans bøker ble omfattet av mange som litt tørre og langsomme, men dype tanker og refleksjon handler også om tid og nøkternhet.

Peter Matthiessen var også en av de tre grunnleggerne av The Paris Review. Det er en mann som norsk leserskap burde ha gitt langt større oppmerksomhet enn det han har fått som nå har gått bort.

*Magnus Grønneberg (CC Cowboys) sier i «Hver gang vi møtes» om det å bli eldre: Jeg reiser  fremdeles mot vest, men jeg har enda ikke sett solnedgangen.
**Basert på informasjon fra Wikipedia.